ï»ż

 

Se ogsÄ ulver
Ulv
Foto: Gary Kramer / U.S. Fish & Wildlife Service
Foto: Gary Kramer / U.S. Fish & Wildlife Service
Vitenskapelig(e)
navn:		 Canis lupus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: Ulv,[1]
varg, grÄbein, skrubb, grÄulv
HĂžrer til: ulver,
virkelige hunder,
hundelignende canider
IUCNs rĂždliste: [2]
ver 3.1
Utryddet.html Utryddet i vill tilstand.html Kritisk truet.html Sterkt truet.html SĂ„rbar.html NĂŠr truet.html Livskraftig.htmlStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig
Nasjonal rĂždliste (Norge): [3]
Regionalt utryddet.html Regionalt utryddet i vill tilstand.html Kritisk truet.html Sterkt truet.html SĂ„rbar.html NĂŠr truet.html Livskraftig.htmlStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet
Habitat: terrestrisk; subtropisk–arktisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Ulv
Underarter:

Eurasiske ulver:

Amerikanske ulver:

Hunder:

Ulv (Canis lupus) eller grÄulv er en av flere arter i hundeslekten, som tilhÞrer hundefamilien. Arten er den mest vanlige ulvearten i verden og finnes over store deler av den nordlige halvkule. I Norge refererer vi gjerne til bÄde arter og underarter nÄr vi sier ulv, varg, grÄbein eller skrubb, men i virkeligheten er ulven i Norge kun en av mange underarter. Denne kalles vanlig ulv.

Innhold

rediger Beskrivelse

Ulvens store labber gir den godt fraspark i snĂž
Pelsen kan vĂŠre tykk og isolerende og fargene varierer
Foto: Gunnar Ries

Ulv er et hundelignende rovpattedyr og en av fire kjente ulvearter i verden i dag. StÞrrelse og vekt varierer i henhold til bÄde geografisk spredning og underart. Kroppen er langstrakt og slank med lange lemmer og en lang og busket hale. Labbene er store (ogsÄ sett i forhold til dyrets stÞrrelse) og runde. Hodet er relativt smalt og har et langt og spisst snuteparti med kraftige kjever. Øynene er normalt gulbrune og Þrene triangulÊre og stÄende. Den strittende pelsen i ansiktsregionen gir hodet et mye stÞrre inntrykk enn hva det egentlig har. DekkhÄrene i pelsen forÞvrig er slette og glatte og stÄr noe ut fra kroppen. I visse regioner utvikler ulven tett isolerende underull vinterstid, avhengig av klimaforholdene.

Normalt blir ulv ca. 70-80 cm hĂžye og omkring 30-50 kg tunge, men det finnes og underarter som er bĂ„de stĂžrre og mindre. Den norske underarten har en gjennomsnittsvekt pĂ„ ca. 40 kg som voksen. Tispene oppnĂ„r normalt 87-98 % av hannens kroppslengde og veier omkring 80-85 % av hannene. I vill tilstand lever ulven i ca. 4-8 Ă„r (3-4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nĂŠrmere 16 Ă„r gammel.

De fysisk stÞrste ulvene lever i de store skogene i Latvia, Russland, Hviterussland, Alaska og Canada. Disse ulvene kan bli inntil 160-165 cm i kroppslengde, og dertil kommer halen pÄ inntil 52 cm. SkulderhÞyden kan nÄ opp i 100 cm og vekten kan nÊrme seg 80 kg for en fullvoksen hannulv. Til sammenligning veide den stÞrste ulven som er registrert skutt i Norge ca. 65 kg[4].

De fysisk minste ulvene lever i de vestre delene av Asia, i MidtÞsten og pÄ den arabiske halvÞya. Den kan nÄ en kroppslengde pÄ ca. 80 cm og har en hale pÄ inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg.

Fargen pÄ pelsen er svÊrt variabel. Slik har den nordamerikanske ulven riktignok grÄ pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrÄ og rÞdbrune innslag. Variasjoner i fargene gir ulven utmerket kamuflering, noe som gjÞr de nÊrmest umulig Ä oppdage i sitt naturlige habitat. I arktiske omrÄder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes ogsÄ en rekke eksempler pÄ nÊrmest helt sorte ulver. Det siste er ganske vanlig i visse nordamerikanske populasjoner, men heller ikke ukjent i Russland.

rediger Atferd

Ulver er sosiale rovpattedyr som danner flokker og hevder revir. Flokken ledes av en sÄkalt alfa(hann). Alfaens utvalgte tispe kalles derfor gjerne alfatispe, men hun rangerer bare hÞyere enn de andre tispene i flokken. Alfaparet (lederparet), som er dominante og normalt de eneste dyra som formerer seg i flokken, selv om tyvparinger skjer, lever gjerne sammen til den ene dÞr. Innad i flokken, som vanligvis bestÄr av alfaparet og deres avkom (valper og ungdyr), hersker det en hierarkiordning. Dyr fra andre flokker kan ogsÄ migrere og bli tatt opp i flokken eller danne nye flokker. Den hannen som stÄr nÊrmest alfaen pÄ rangstigen kalles gjerne en beta(hann), men det eksisterer ingen betatispe. Hierarkiordningen omhandler imidlertid alle dyra i flokken, der hannene generelt stÄr hÞyere pÄ rangstigen enn tispene.

Flokken samarbeider gjerne om Ä skaffe fÞde, men den kan ogsÄ dele seg opp i mindre jaktlag eller dyra kan jakte alene. En flokk kan nedlegge byttedyr som er mange ganger stÞrre enn hver enkelt ulv.

rediger ErnĂŠring

Ulv har utmerka flokkegenskaper
Foto: Doug Smith/National Park Service

Ulv kan overleve pÄ ca. 1,6-1,7 kg mat i dÞgnet, men for Ä kunne reprodusere seg trenger den minst 2,25 kg i gjennomsnitt. Amerikanske estimater hevder imidlertid at ulver i snitt gjerne spiser ca. 4,5 kg mat i dÞgnet, om tilgangen pÄ fÞde er tilstrekkelig. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det kan faktisk gÄ dagevis mellom hvert mÄltid. NÄr de fÞrst spiser, kan de fortÊre opp mot 9-10 kg i ett mÄltid.

Ulv jakter i hovedsak pĂ„ byttedyr som er betydelig stĂžrre enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og ulike andre hjortedyr, men om tilgangen pĂ„ slik fĂžde er begrenset tar den ogsĂ„ mindre byttedyr. I Minnesota, der det finnes omkring 2 500 ulver, spiser hvert dyr i snitt 15-20 hvithalehjorter hvert Ă„r. I Skandinavia er elg hovedbyttet for ulven, men den nedlegger ogsĂ„ rein, rĂ„dyr, sau, storfe, rĂždrev, bever og mye annet om den mĂ„.

Ulv er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for Ă„ nedlegge store dyr, eller alene om det er en hare eller annet smĂ„vilt. Det hevdes at den er «skogens renovatĂžr», i og med at den primĂŠrt tar svake og syke dyr , og derav holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter typisk pĂ„ bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjĂžr omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.

Mye tyder pÄ at ulven som topp-predator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever, gjennom Ä pÄvirke atferden hos byttedyrene og Ä regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut pÄ midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet pÄ elg har gÄtt ned, men frykten for ulv holder ogsÄ elgen borte fra elvebredder og Äpne sletter, slik at forskjellige lÞvtrÊr og busker har fÄtt anledning til Ä gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulven har dessuten mer enn halvert prÊrieulvbestanden, noe man regner som positivt.

rediger Utbredelse

Ulven hadde en gang i tiden det stĂžrste utbredelsesomrĂ„det for noe pattedyr. FĂžr nybyggerne kom hadde USA alene anslagsvis omkring 400 000 ulver. Ulven ble imidlertid utsatt for en rekke utryddelseskampanjer pĂ„ slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og rundt 1970 var den sĂ„ god som utryddet i store deler av USA og Vest-Europa.

Ulv finnes nÄ kun i deler av Nord-Amerika, Europa, MidtÞsten og Asia. Den er hundens progenitor og kan reprodusere seg med vanlige hunder. Avkommet kalles gjerne ulvehybrider men siden ulv og tamhund tilhÞrer samme art er avkommet egentlig ikke hybrider, men bastarder.

rediger Bestand

Den samlede bestanden av ulv er i dag trolig omkring 150 000-200 000 dyr, verden sett under ett. StĂžrsteparten av disse finnes i det tidligere Sovjetunionen (45 000-55 000), Canada (50 000-60 000) og Mongolia (25 000-35 000). Arten er sĂ„ledes ikke i noen umiddelbar fare pĂ„ verdensbasis, men det finnes en rekke faresignaler for lokale populasjoner.

I Europa som sĂ„dan finnes trolig ca. 55 000-70 000 ulver, hvorav majoriteten befinner seg i Russland og det gamle Øst-Europa. Innenfor grensene det gamle Vest-Europa er det tilsvarende tallet kun ca. 3 000-3 600 ulv. I Norden er bestanden trolig omkring 185-320 dyr, hvorav de fleste (125-175 dyr) i Finland.

I Nord-Amerika bestĂ„r bestanden av ulv av ca. 65 000-71 000 dyr, hvorav ca. 55 000-65 000 befinner seg i Canada alene. I MidtĂžsten er bestanden pĂ„ ca. 2 500-3 700 dyr. I Asia bestĂ„r bestanden av ca. 32 000-41 000 dyr, hvorav de langt fleste (25 000-35 000 dyr) befinner seg i Mongolia.

Den helnorske ulvebestanden oktober 2006 – februar 2007 var pĂ„ 19-23 individer i 2 familiegrupper og ett revirmarkerende par samt noen enkeltindivider. Det er imidlertid verdt Ă„ merke seg at 5 ulver er skutt i Norge fra februar til oktober 2007.

rediger Habitat

Ulven er en meget tilpasningsdyktig art, som blant annet finnes i ÞrkenstrÞk, skogomrÄder, fjellstrÞk og arktisk tundra. Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Den har en rekke underarter, bÄde i Nord-Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter). Arten mÄ ikke forveksles med underarten vanlig ulv (Canis lupus lupus), som bl.a. lever i Skandinavia og kalles «ulv», og noen ganger «grÄulv».

rediger Underarter av ulv

rediger Eurasiske underarter

Hvitulv (Canis lupus albus)
Foto: Agon S. Buchholz
  1. Arabisk ulv (Canis lupus arabs) lever stort sett kun pÄ den arabiske halvÞy og er meget liten til ulv Ä vÊre
  2. Asiatisk ulv (Canis lupus pallipes) er liten og lever i omrÄdet mellom Tyrkia og Egypt, Þst mot Pakistan (men trolig ikke i India)
  3. Himalayaulv (Canis lupus himalayensis) er en ny underart som ganske nylig ble oppdaget i Himalaya. Den er svĂŠrt gammel.
  4. Hvitulv (Canis lupus albus) er stor og lever i eurasiske polare strĂžk, bl.a. i Finland og Russland
  5. Iberisk ulv (Canis lupus signatus) er en mellomstor ulv som finnes i Spania og Portugal
  6. Indisk ulv (Canis lupus indica) er en liten ulv som ganske nylig er oppdaget i India.
  7. Kaspisk ulv (Canis lupus cubanensis), av og til ogsÄ kalt kaukasisk ulv, er mellomstor og lever i omrÄdet mellom det Kaspiske hav og Svartehavet.
  8. Vanlig ulv (Canis lupus lupus) er stor og lever over store deler av Europa og Asia, bl.a. i Skandinavia.
    1. Steppeulv (Canis lupus campestris) er mellomstor og finnes i sentralasiatiske steppe- og ÞrkenomrÄder. Regnes nÄ som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus).
    2. Mongolsk ulv (Canis lupus chanco) (vestlige og nordlige populasjoner) er stor og lever i deler av Himalaya, Russland, Mongolia, Kina og Korea. Regnes nÄ som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus). Se ogsÄ himalayaulv.
    3. Asiatisk Þrkenulv (Canis lupus desertorum) er mellomstor og finnes i asiatiske ÞrkenomrÄder. Regnes nÄ som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus).

rediger UtdĂždde eurasiske underarter

  1. Austroungarsk ulv (Canis lupus minor), ogsĂ„ kalt sivulv, Østerrike-Ungarn, († fĂžr 1900)
  2. Hokkaidoulv (Canis lupus hattai) ogsĂ„ kalt japansk ulv og Canis lupus rex, levde pĂ„ Ăžya Hokkaido i Japan og var stĂžrre enn honshu-ulv, utryddet med stryknin († ca. 1889)
  3. Honshuulv[5] (Canis lupus hodophilax) ogsĂ„ kalt honshu syngehund og japansk syngehund, levde pĂ„ Ăžyene Honshu, Shikoku, og Kyushu i Japan og kan ha vĂŠrt en nĂŠr slektning til Ny-Guinea syngehund og dingo, († ca. 1905)
  4. Spansk ulv (Canis lupus deitanus), († ca. 1930)

rediger Amerikanske underarter

Meksikansk ulv (Canis lupus baileyi)
Foto: Jim Clark / U.S. Fish & Wildlife Service

Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, fÞr og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nÄ benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak (U.S. Fish and Wildlife Service). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor.

  1. Mackenzie Valley ulv (Canis lupus occidentalis) er den stÞrste nordamerikanske ulven. Den varierer i farge fra nesten hvit til nÊrmest sort, og er utbredt i Alaska og det vestre Canada. Ansees ikke for Ä vÊre truet. Inkluderer nÄ flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Alaskaulv (Canis lupus pambasileus). Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    2. British Columbiaulv (Canis lupus columbianus). Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    3. GrĂ„hvit ulv (Canis lupus griseoalbus) – ogsĂ„ kalt manitobaulv, stor. Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    4. Kenaiulv (Canis lupus alces) – stor ulv fra Alaska, (†). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    5. Nordvestterritorieulv (Canis lupus mackenzii). Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    6. Tundraulv (Canis lupus tundrarum) – arktisk ulv. Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
  2. Nordamerikansk steppeulv (Canis lupus nubilus) er utbredt i det sÞrÞstre Alaska, det sentrale og nordÞstre Canada og i det nordvestlige USA. Inkluderer nÄ flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Newfoundlandulv (Canis lupus beothucus) (†). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    2. Vancouver Island-ulv (Canis lupus crassodon). Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    3. Cascade Mountains-ulv (Canis lupus fuscus) (†), ogsĂ„ kalt brunulv, usikkert om den er utryddet eller ikke. Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    4. Hudsonulv (Canis lupus hudsonicus) ogsÄ kalt tundraulv, fÞlger reinflokkene i Hudson Bay-omrÄdet. Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    5. Nordlig Rocky Mountains-ulv (Canis lupus irremotus) var antatt utdÞdd, men kan vÊre gjenfunnet i Montana. Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    6. Labradorulv (Canis lupus labradorius). Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av Great Plain ulv.
    7. Aleksanderarkipelagetulv (Canis lupus ligoni) lever pÄ arktiske Þyer. Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    8. Østlig Minnesota-tÞmmerulv (Canis lupus lycaon) var den mest vanlige amerikanske underarten. Minnesotabestanden av denne underarten blir fra 1992 regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    9. Baffin Island-ulv (Canis lupus manningi). Regnes nÄ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    10. SĂžrlig Rocky Mountains-ulv (Canis lupus youngi) (†). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
  3. Østlig tÞmmerulv (Canis lupus lycaon) ble tidligere regnet som den mest vanlige nordamerikanske underarten, men en omklassifisering har endret pÄ dette. Minnesotabestanden blir nÄ regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv (se over), samtidig som ulvene i Algonquin Park-reservatet nylig har blitt omklassifisert som en egen ulveart, kalt kanadisk ulv (Canis lycaon). Resten av bestanden i Canada og de nordÞstre delene av USA utgjÞr nÄ den reduserte bestanden av Þstlig tÞmmerulv.
  4. Arktisk ulv (Canis lupus arctos) finnes pÄ de arktiske Þyene i Canada og pÄ GrÞnland. Inkluderer nÄ 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Bernardsulv (Canis lupus bernardi) ogsĂ„ kalt tundraulv, († ca. 1952). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
    2. GrĂžnlandsulv (Canis lupus orion) († 1930-tallet). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
  5. Meksikansk ulv (Canis lupus baileyi) er den minste ulven i Amerika og ble utryddet fra naturen omkring 1960. Ulver avlet fra dyr i fangenskap ble satt ut pÄ 1990-tallet. Fantes opprinnelig i Mexico og de sÞrvestre delene av USA. Inkluderer nÄ 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. SĂžrvestlig ulv (Canis lupus mogollonensis) levde i Arizona og New Mexico, († 1940-tallet). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.
    2. Texasulv (Canis lupus monstrabilis, (†). Regnes nĂ„ (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.

rediger Andre underarter (hunder)

Australsk dingo
Foto: Karen Johnson

Forskerne har slÄtt fast at ulvarten er stamfar til hunden, men det er uvisst hvilken underart (det kan vÊre flere) den nedstammer fra. Hunder deles inn i tamme (domestiserte) og halv-ville (semi-domestiserte) raser.

  1. Dingo (Canis lupus dingo) er en hundetype som kan ha vĂŠrt enten helt eller delvis domestisert for ca. 6 000-11 000 Ă„r siden, men som siden har gĂ„tt tilbake til Ă„ leve i en slags vill tilstand, ofte i umiddelbar nĂŠrhet av mennesker.
  2. Tamhund (Canis lupus familiaris) er en hundetype som oppsto for ca. 12 000-14 000 Ă„r siden, men selve prosessen som fĂžrte fram til domestiserte hunder begynte kanskje allerede for 60 000-135 000 Ă„r siden.

rediger Andre ulvearter

Inkludert ulv finnes det fire kjent ulvearter i verden, hvorav en er relativt nyoppdaget. Denne har ikke rukket Ä bli fullt ut anerkjent som egen art ennÄ, siden slikt gjerne tar ganske lang tid. Nylig ble det ogsÄ oppdaget to hittil ukjente ulver i India, nemlig indisk ulv (Canis lupus indica) og himalayaulv (Canis lupus himalayensis). Det ble i en tid argumentert for at det var nye arter. Begge er svÊrt gamle av opprinnelse, men har siden blitt klassifisert som underarter av vanlig ulv.

  • RĂždulv (Canis rufus) er en meget sjelden ulveart som holder til i det sydĂžstlige USA. Den har 3 kjente underarter, men man antar at kun to av disse fortsatt eksisterer. Kun en av disse finnes i vill tilstand. Totalbestanden bestĂ„r trolig av fĂŠrre enn 500 dyr.
  • Etiopisk ulv (Canis simensis) er en meget sjelden ulveart som holder til i NordĂžst-Afrika. Det finnes 2 kjente underarter. Totalbestanden bestĂ„r trolig av ca. 400-1 000 dyr, men forskere hevder at estimater pĂ„ mer enn 550 dyr er optimistiske.
  • Kanadisk ulv (Canis lycaon) er en nyoppdaget ulveart[6]. Den ble oppdaget ved en tilfeldighet i Algonquin Provincial Park[7] i Canada, der forskere drev undersĂžkelser pĂ„ en meget kjent ulveflokk som de trodde var en underart av ulv. Arten har fortsatt ikke kommet med i vurderingene pĂ„ IUCNs rĂždliste, men den antas Ă„ vĂŠre kritisk truet av utryddelse. Totalbestanden teller trolig fĂŠrre enn 250 dyr.

rediger Konflikter

Ett av hovedproblemene med ulv er at den tar beitedyr - ofte flere enn den trenger, sÄkalt overskuddsdreping. I Norge slippes hvert Är ca. 2,2 millioner sau i utmark 3-5 mÄneder i sommerhalvÄret. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de fÊrreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gÄ der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfÎr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.

Problemet med dette er at det ikke er mulig utfÞre effektivt tilsyn av frittgÄende beitedyr med hensyn til rovpattedyr, slik at bÞndene mister flere tusen sau og rein hvert Är. Riktignok stÄr ulven bare for en svÊrt liten andel av disse drapene, men den fÄr langt den stÞrste oppmerksomheten. Det skyldes nok at Norge i noen tid har vÊrt «ulvefritt», men ogsÄ at ulv kan gi svÊrt dramatiske skader i de besetningene som blir rammet.

Ulv og beitedyr kan skilles fysisk, enten ved Ä bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksomrÄder, gjennom Ä flytte beitedyrene til inngjerdet innmark eller til omrÄder som ikke er en del av et ulverevir. Tradisjonell gjeting, dvs direkte kontroll med alle dyrene hele tiden, fungerer bra, men er for kostbart. Vokterhunder kan ogsÄ vÊre effektivt under visse forhold, men kan ikke brukes sammen med sau som gÄr fritt pÄ beite.

Andre problemomrÄder mellom ulv og folk, er at ulv dreper og skader hunder og konkurrerer med jegerne om elg, rÄdyr og andre byttedyr. Mange er ogsÄ redd for Ä ha ulv i sitt nÊromrÄde.

rediger Politikk

Ulven har i de senere Ärene fÄtt stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for Ä sikre dette rovpattedyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. Der ulven kommer i konflikt med menneskene har den en tendens til Ä tape, fordi mange tar loven i egne hender nÄr ulven gÄr dem i nÊringen. Slikt skjer ogsÄ i Norge.

Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt vÄren 2004 og gÄr ut pÄ at ulven gis et leveomrÄde Þst for Glomma opp til Rendalen, og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Innenfor dette omrÄdet skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette omrÄdet. Lisensjakten pÄ ulv, som ble gjennomfÞrt i januar 2005, er et resultat av denne politikken.

rediger Trusselbilde

Som sÄdan er ulven nÄ beskyttet i henhold til CITES[8] Appendix II (handel kun tillatt dersom artens eksistensgrunnlag ikke trues) i alle land. I noen ogsÄ i henhold til CITES Appendix I (handel med arten er ikke tillatt) og Bern-konvensjonen[9]. Noen land har ogsÄ fredet arten, enten helt eller delvis.

Ulven er listet som «direkte truet» i bÄde Norge (StÞrkersen, 1996) og Sverige (Ahlén & Tjernberg, 1996), og som «sÄrbar» i Norden (Höjer, 1995) sett under ett. I sÄ mÄte ser man gjerne pÄ den norske og svenske populasjonen som en og samme stamme. Sverige har riktignok av og til migrering fra Finland, men dette er ubetydelig. Finland har imidlertid en viss migrering fra Russland.

rediger RĂždlistestatus

PÄ IUCNs rÞdliste stÄr ulv oppfÞrt som LC (Least Concern) eller livskraftig. Det finnes imidlertid lokale populasjoner som har en mer anstrengt status. Disse er som fÞlger:

  • Canis lupus ssp. dingo VU A2e (se dingo for detaljer)
  • Canis lupus (Frankrike-Italia) VU D2[10]
  • Canis lupus (Mexico) EW[11]
  • Canis lupus (Spania-Portugal) LR/cd (se iberisk ulv for detaljer)

I tillegg regnes den norske bestanden av vanlig ulv som kritisk truet (CR) av utryddelse.

rediger Ulv i Skandinavia

Den skandinaviske ulvebestanden var pĂ„ mellom 127 og 151 dyr vinteren 2006/2007, hvorav 19-21 dyr ble sporet i Norge og resten i Sverige[12]. Dette inkluderer blant annet to enslige ulver som ble sporet ved henholdsvis Karasjok og Kautokeino pĂ„ Finnmarksvidda, og en enslig ulv som ble sporet i Birkenes-Åmli omrĂ„det i Aust-Agder. Det ble registrert 17 familiegrupper, hvorav 11 ulvepar var revirmarkerende.

PÄ begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander her, men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av Ärhundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Ulvepesten slo til rundt 1840, og i 1845 startet en statlig utryddelseskampanje med innfÞrsel av skuddpremie pÄ flere rovpattedyr og store rovpattedyrbestander. Sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press pÄ utmarka) fÞrte dette til at de viktigste byttedyrene som elg, rÄdyr og hjort ble borte. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til den siste skandinaviske ulven var dÞd engang pÄ 1960-tallet.

rediger Revir i Norge

Fra Norge er det kjent to helnorske familiegrupper; den sÄkalte «Julussaflokken» (Þst for Rena) og «Kynnaflokken» (Þst for Elverum), begge i Hedmark. Lenger sÞr finnes dessuten «GrÀsmarkflokken» (pÄ grensen mellom Norge og Sverige) og «Dals-Ed-Haldenflokken» (pÄ grensen mellom Norge og Sverige, sÞrÞst av Halden). I tillegg finnes «Juvbergetreviret» (et revirhevdende ulvepar Þst for Kynnaflokken, pÄ grensen mellom Norge og Sverige), «Rotnareviret» (et revirhevdende ulvepar pÄ grensen mellom Norge og Sverige, sÞr for Juvbergetreviret), og «RÞmskog-Djurskogreviret» (et revirhevdende ulvepar pÄ grensen mellom Norge og Sverige, sÞr for GrÀsmarkflokken). Det er dessuten mulig at dyr fra «Nyskogaflokken» (i Sverige, Þst for Rotnareviret) krysser over grensen til Norge. Det antydes dessuten en skandinavisk tilvekst pÄ 18-22 valpekull i lÞpet av 2007.[13]

rediger Innvandring fra Russland og Finland

Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nÊrmeste ulvebestand i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sÞrÞst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver pÄ vandring fÞrst mÄtte gjennom store reindriftsomrÄder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Slikt skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG[14]. De anbefalte utsetting av ulv i Dalarne i VÀrmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel brÄk og uenighet.

rediger Ny etablering i Norge/Sverige

Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere i Norge/Sverige, blant annet den kjente VegĂ„rdsheiulven (en 46 kg tung hannulv som innvandret Ăžstfra og som ble skutt i 1984). Det fĂžrste ulveparet etablerte seg pĂ„ svensk side av grensen, like Ăžst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensiale (30 % pr Ă„r) forble denne lille bestanden lite livskraftig som fĂžlge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsĂžkning utover pĂ„ 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling. Det kan ha blitt fĂždt hele 13 valpekull i den svensk/norske bestanden.

rediger Revitalisering og avskyting

Ulvestammene i Norge/Sverige er svÊrt utsatt p.g.a. innavl. For Ä unngÄ dette mÄ bestanden vitaliseres gjennom tilfÞrsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i alt for fÄ tilfeller til Ä sikre genpoolen for framtiden. I sÄ mÄte er den siste kjente suksessfulle hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsÞkt Ä fÄ innpass.

Vinteren [2001] ga Direktoratet for Naturforvaltning klarsignal til en svÊrt omstridt helikopterjakt pÄ en hel ulvefamilie i Atnadalen. Etter at hele flokken var skutt, viste det seg at ett av dyrene bar pÄ genmateriale som nÄ er borte fra den skandinaviske ulvestammen.

I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, kalt laponiavargen[15] med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteomrÄde. Det ble det naturlig nok stor misnÞye med. Myndighetene satte mye inn ressurser for Ä hindre at ulven forsvant, men 15 mÄneder senere ble radiosenderen tyst.

Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nÊr Sundsvall i VÀsternorrlands lÀn og en hannulv som markerte revir nÊr det lille tettstedet Ringvatnet i JÀmtlands lÀn, der ringvatnetvargen[16], som den ble kalt, hadde lagt sin elsk pÄ ei av tispene i flokken. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse skutt nÊr Pajala[17] i Norrbottens lÀn, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse pÄ Ringvatnvargen. Den ble skutt to dager senere.

Den 1. juni 2006 ble den mye omtalte lesjaulven[18] skutt av et jaktlag i nĂŠrheten av Lesja.

rediger Se ogsÄ

rediger Referanser

  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Artsnavn ble fastsatt til «ulv» september 2009
  2. ^ Mech, L.D. & Boitani, L. 2004. Canis lupus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 12. november 2006
  3. ^ Artsdatabanken. 8. mai 2007 Canis lupus. Lenke sjekket 22. mai 2009
  4. ^ Norsk Skogmuseum
  5. ^ Utryddelsen av Honshu-ulv
  6. ^ Canis lycaon (CTD)
  7. ^ Algonquin Provincial Park Website
  8. ^ CITES-konvensjonen
  9. ^ Bern-konvensjonen
  10. ^ Wolf Specialist Group 1996. Canis lupus (Italian subpopulation). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 11. november 2006.
  11. ^ Wolf Specialist Group 1996. Canis lupus (Mexican subpopulation). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 11. november 2006.
  12. ^ Direktoratet for naturforvaltning. «Inntil 151 ulver i Skandinavia». 18. juni 2007
  13. ^ Norsk institutt for naturforskning - NINA. 2007. «ULV I SKANDINAVIA VINTEREN 2006-2007». HÞgskolen i Hedmark
  14. ^ Projekt-VARG
  15. ^ Laponiavargen
  16. ^ Skyddsjakt pÄ Ringvattnetvargen
  17. ^ Illegal vargjakt utanför Pajala
  18. ^ Ulv skutt ved barnehage (i Lesja)

rediger Eksterne lenker

Commons Commons: Canis lupus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Canis lupus – detaljert artsinformasjon

Utmerket artikkel