Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for Ä oppnÄ en hÞyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med Ä forbedre den.Tostegshypotesen ble utviklet av blant annet Paul Felix Lazarsfeld pÄ 1940- tallet. Den er en enkel modell som gÄr ut pÄ at budskap fra massemedia blir mottatt av et mindre antall mottakere, som sÄ, gjennom personlig kommunikasjon bringer budskapet videre til et stÞrre antall mennesker. Modellen omfatter med andre ord tre aktÞrer: mediene, opinionsledere og "menige" mottakere.
Modellen er videreutviklet fra stimulus-respons-teorien hvor man antok at mediebudskapet ble prossesert direkte av publikum. I tostegshypotesen gÄr ikke pÄvirkningen direkte. I denne modellen antar man heller at publikum fÄr informasjon bÄde fra medier og fra hverandre. Meningen gÄr fra mediet (avsender) til opinionsleder, som fortolker og formidler budskapet fra mediene videre til publikum (mottaker). I hypotesen er interaksjonen mellom opinionsledere og hans/ hennes kontaktnettverk avgjÞrende for medienes eventuelle effekt pÄ publikum.
Opinionsledere kjennetegnes ved at de utÞver stor innflytelse over andre mennesker, bÄde nÄr det gjelder meninger og holdninger. De er gjerne flittige brukere av massemedia, saksspesifikke, kosmopolitiske, utadrettet og innovative. De finnes i alle sosiale sjikt pÄ alle samfunnsfelt, men har gjerne et stort personlig kontaktnettverk som gjÞr dem velegnet til Ä spre medias budskap videre (Word-of-Mouth-effect).
Tostegshypotesen peker pÄ at pÄvirkning fra mediene er sterkest nÄr den fÄr stÞtte fra personer som vi har nÊr kontakt med, som vi anser som kunnskapsrike og som vi har stor tiltro til. Tostegshypotesen kan sees pÄ som en forlÞper til kommunikasjonsteorien om diffusjon.