| Tamhund | |
|---|---|
 Norsk lundehund (spisshund) Foto: Karen Elise Dahlmo
|
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Canis lupus familiaris [Canis familiaris] |
| Alt. navn: | hund, bikkje, bisk, kjĂžter. |
| ArtstilhÞrighet: | grÄulv |
| Habitat: | terrestrisk |
| Utbredelse: | hele verden |
| Raser: |
1. fÄrehunder
|
Tamhund (Canis lupus familiaris), i Norge ogsÄ kalt hund, bisk, bikkje, kjÞter og menneskets beste venn, er i realiteten en domestisert ulv som mennesket med Ärene har gjort til et antall raser og varianter gjennom selektiv avl. Ingen annen art viser et slikt mangfold av variasjon som denne underarten gjÞr.
Innhold |
rediger Hundens opprinnelse
Utdypende artikkel: Hundens opprinnelse
Hunden ble temmet av mennesket lenge fÞr noe annet dyr. Hundens opprinnelse hersker det imidlertid fortsatt en viss uenighet om, selv om moderne forskning med DNA for lengst har fastslÄtt at grÄulven (Canis lupus) er tamhundens progenitor. Noen mener imidlertid fortsatt at den kan nedstamme fra en nÄ utdÞdd art eller underart. Canis lupus variabilis har vÊrt et mulig alternativ[1], men de fleste ser nÄ ut til Ä vÊre enige om at tamhunden er en underart av grÄulv. Tamhundens utvikling begynte trolig for omkring 76 000-135 000[2] Är siden. Det har moderne forskning gjennom studier med sÄkalt mtDNA slÄtt fast med en rimelig grad av sikkerhet. PÄ den tiden benyttet mennesket fortsatt klubbe, Þks, spyd og kniv nÄr de jaktet[3]. Hvor lang tid det tok fÞr de fÞrste hundene kunne regnes som tamhunder (domestiseringsprosessen) er imidlertid fortsatt uklart. Nyere forskning antyder at det trolig skjedde for ca. 12 000-15 000 siden, men at prosessen som sÄdan tok til for omkring 40 000 Är siden. PÄ dette omrÄdet forskes det imidlertid fortsatt ganske intenst, sÄ overraskende svar kan dukke opp i samband med utviklingen av ny teknologi og nye forskningsprosjekter.
rediger Forskning gir nye svar
Den grenen pÄ det evolusjonÊre stamtreet som ledet fram hundedyr, ulver og (med tiden) tamhunder oppsto for omkring 40-60 millioner Är siden. Lenge trodde man at domestiseringen av hunden skjedde for omkring 12 000-15 000 Är siden, men ny forskning og nye teknikker har vist oss at prosessen mÄ ha startet ganske mye tidligere.
Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen[4] ved Kungliga Tekniska högskolan[5] i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra 5 distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prĂžver fra hunder og ulvers sĂ„kalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i 5 ulike genetiske grupper, der 3 av gruppene omfatter mer enn 95% av prĂžveresultatene. Disse gruppene gĂ„r imidlertid helt pĂ„ tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den stĂžrste forskjellen i sekvensielt DNA ble mĂ„lt pĂ„ hunder fra det fjerne Ăsten, noe som kan peke mot at hunden som sĂ„dan oppsto der. Savolainen selv mener Ă„ tro at den mĂ„ ha vĂŠrt i Kina, men noe endelig bevis for det finnes fortsatt ikke. Om man fĂžlger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige av gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40 000 Ă„r siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller imidlertid at han fant flere sĂ„kalte subgrupper blant de stĂžrre gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommere fĂžrst ble domestisert for ca. 15 000 Ă„r siden. BĂ„de resultater og tolkningen av dem er omstridt blant forskere og kynologer verden rundt. [6] [7] [8] [9]
rediger Canis familiaris
De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder er ca. 30 000 Är gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens - nÄtidsmennesket). Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nÊrhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. Det er derfor logisk Ä anta at (tam)hunder nedstammer fra ville canider.
Det eksisterer en rekke teorier pÄ hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Spesielt langbeinte ulver hadde eksempelvis stÞrre suksess i jakten pÄ byttedyr i Äpent terreng enn mer kortbeinte ulver. Kanskje sÞkte mennesket Ä fremme disse egenskapene gjennom selektiv avl. Kanskje er myndeene et resultat av dette, eller kanskje ikke. Med tiden mÄ det ha dukket opp forskjellige raser, men kanskje ikke slik vi tenker oss disse i dag. Den prosessen begynte nok fÞrst mye senere, kanskje fÞrst for omkring 8 000-10 000 Är siden.
Selektiv og tilfeldig avl har med Ärene fÞrt til flere raser, bÄde gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har sÄledes skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees pÄ som et tilfelle av evolusjon, nÊrmere bestemt i form av kunstig seleksjon.
rediger Varangerhunden
Funnet av den sÄkalte varangerhunden (C. l. varangensis, C. f. varangensis) er det eldste bevis man har for tamhunder i Norge. Varangerhunden ble funnet i SÞr-Varanger og er datert ca. 5 000-7 000 Är tilbake i tid. Man antar at denne hundetypen mÄ ha vÊrt ganske vanlig pÄ Nordkalotten en gang i tiden. Varangerhunden viser en rekke fellestrekk med den opprinnelige lapphunden. Begge mangler blant annet 2. premolar pÄ begge sider i overkjeven, et sÊrtrekk de forÞvrig deler med norsk lundehund og noen andre eurasiske urhunder.
rediger Systematikk og klassifisering
I systematikken er tamhunden klassifisert som en underart til arten grÄulv (Canis lupus). Den har derfor fÄtt det vitenskapelige navnet C. l. familiaris. GrÄulven er én av flere sÄkalte virkelige hunder og tilhÞrer gruppen av hundelignende canider (Canini), som er én av to grupper med hundelignende rovdyr i hundefamilien (Canidae). Rovdyrene tilhÞrer klassen av pattedyr (Mammalia) som er virveldyr (Vertebrata). Virveldyrene tilhÞrer ryggstrengdyrene (Chordata) i dyreriket (Animalia).
Det har lenge vÊrt debatt omkring tamhundens klassifisering som en underart av grÄulv, fordi dette i realiteten gjÞr de hunderasene vi kjenner til varianter og subvarianter. Den enorme variasjonen av hunderaser har imidlertid gjort det vanskelig Ä forstÄ. Man kan sÄledes hevde at dette strider mot vÄr sunne fornuft. Noen mener derfor fortsatt at det er mer riktig Ä klassifisere tamhunden som en egen art (Canis familiaris), slik Carl von Linné gjorde det i 1758. Moderne forskning pÄ hundens DNA har imidlertid slÄtt fast at sÄ ikke er tilfelle. Hunder og andre grÄulver (herunder ogsÄ dingo) deler minimum 99,8% av sitt mtDNA. Til sammenligning deler grÄulven og dens nÊrmeste andre slektning prÊrieulven ca. 96%. Det betyr i praksis at en chihuahua og en grand danois begge er en nÊrmere slektninger av nordamerikansk steppeulv og vanlig grÄulv enn prÊrieulven er, til tross for prÊrieulvens langt stÞrre visuelle likhet[10]. Derfor ble tamhunden reklassifisert som en underart av grÄulv i 1993.
rediger Slektskapet til ulv
Ingen vet sikkert fra hvilken underart hundene nedstammer. Zeuner argumenterer i 1963 for den asiatiske ulven (Canis lupus pallipes). Olsen og Olsen argumenterer i 1977 for den tibetanske/mongolske ulven (Canis lupus chanco). Clutton-Brook (1984) argumenterer imidlertid bÄde for den arabiske ulven (Canis lupus arabs) og den europeiske grÄulven (Canis lupus lupus) som stamfar til vÄre tamhunder. Det kan imidlertid vise seg Ä vÊre en kombinasjon, og at forskjellige raser derfor nedstammer fra forskjellige underarter i grÄulvarten. Stadig flere forskere argumenterer for nettopp dette.
Nye studier utfÞrt av indiske forskere viser at hunden ikke kan stamme fra India, slik Zeuner og Olsen og Olsen argumenterte for (se ovenfor). Det viser seg nemlig at den indiske delen av disse ulvene er egne ulvearter, som har eksistert i henholdsvis 400 000 og 800 000 Är. Vi kjenner bare til tre arter med ulv fra fÞr, sÄ dette er en utrolig stor hendelse. Spesielt tatt i betraktning at vi snakker om to store rovdyr som vi har kjent til gjennom mange tiÄr, men altsÄ ikke forsket pÄ fÞr nÄ. Kanskje vil forskningen om ikke sÄ lenge gi oss nye svar pÄ hundes opprinnelse og utvikling.
[11]
rediger Slektskap mellom raser
Det kan kanskje komme overraskende pÄ mange hundefolk, men moderne forskning har gjennom studier av hundens sÄkalte mitochondriale DNA (mtDNA) avslÞrt et heller forblÞffende slektskap mellom endel kjente og kjÊre hunderaser. SchÀferhund f.eks., viser seg genetisk Ä vÊre en nÊrmere slektning til mastiffer, boxer og andre mer typiske vokterhunder (ref. FCI gruppe 2) enn de fÄrehunder den vanligvis klassifiseres sammen med (ref. FCI gruppe 1). PÄ den annen side viser studien ogsÄ at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sankt bernhardshund har fÄrehundblod i Ärene. Kanskje mÄ (bÞr) vi derfor revurdere vÄrt syn pÄ flere av rasene, i alle fall hva alder angÄr. Studien viser nemlig at sÄkalte urgamle raser som grÄ elghund, faraohund (av mange fram til nÄ holdt som verdens eldte hunderase) og ibizahund kanskje ikke er eldre enn 150-200 Är gamle i sin nÄvÊrende form, mens kynologer verden over har holdt dem for Ä vÊre urgamle.
Studien ble foretatt av Dr. Elaine Ostrander, genetiker ved Fred Hutchinson Cancer Research Center (University of Washington), i samarbeid med kollega Dr. Leonid Kruglyak. [12]
rediger Grupper, raser og varianter
I 1984 godkjente FCI den franske eksteriÞrdommeren og professoren Raymond Triquets forslag om Ä etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene gruppe, rase og variant innen rasehundmiljÞet. FÞr 1800 hadde ikke disse begrepene noen sÊrlig relevans, men den kraftige veksten i antallet raser og varieteter mot slutten av 1800-tallet og pÄ begynnelsen av 1900-tallet, gjorde at disse begrepene ble stadig mer relevante for folks bevissthet og forstÄelse av tamhunden.
- En gruppe kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe med raser som deler visse felles egenskaper som kan overfÞres genetisk». F.eks. er stÄende fuglehunder ulike morfologisk sett, men de deler instinktet med Ä «ta stand» nÄr de jakter pÄ fugl. De kan sÄledes defineres som en gruppe. EnnÄ tydeligere definert som gruppe er kanskje myndene, som ikke bare deler mÄten de jakter pÄ (med synet som viktigste sans), men ogsÄ har en rekke morfologiske og anatomiske likheter.
- En rase kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe av individer med felles egenskaper, som skiller dem fra andre medlemmer av deres art og som genetisk kan fÞres videre til neste generasjon». Med det mener han at «arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen eller motet til dommeren pÄ utstillingsarenaen». En rase er sÄledes et smalere og mer tydelig begrep enn en gruppe, men altsÄ ikke sÄ smalt og tydelig som varietetsbegrepet.
- En variant kan iflg. Triquet defineres som «en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overfÞrbar egenskap som skiller dem fra andre individer av denne rasen». Et eksempel er rasen belgisk fÄrehund, som eksisterer gjennom de fire variantene groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Med unntak av pelsen er disse hundenes morfologi og anatomi nÊrmest identiske.
Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formĂ„l hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for Ă„ bistĂ„ som apportĂžr under fuglejakt med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike raser over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden, og med det etter hvert bli en annen hund â en slags varietet av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsĂžk m.v. Et minst like stort problem er dagens Ăžnske om «barnevennlige og snille» hunder, nĂŠrmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vĂŠrt avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig Ă„ vokte, fĂ„r totalt endret sin karakter og ender opp som et «eksteriĂžrmessig objekt» uten de bruksegenskaper det kanskje tok Ă„rhundrer Ă„ forme.
For Ä unngÄ uÞnskede varianter og dannelsen av nye uÞnskede raser, har kennelklubbene utarbeidet sÄkalte «rasestandarder» for hver enkelt hunderase som anerkjennes . Utstillinger, konkurranser og mesterskap innebÊrer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfÞrer, naturligvis og dessverre, ogsÄ en viss risiko for at eksemplarer av overdrevne typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «personlige meninger» i stÞrre grad enn Þnskelig. Her er det selvsagt et problem at oppdretter og dommer i mange tilfeller ogsÄ er en og samme person.
rediger Hva er en renraset hund?
- Dr. Sandra Swart, History Department, University of Stellenbosch, 2003
«En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter.» I betydning, «hunder er sosialhistorie som kan bjeffe.»
Med det mente hun at sÄkalte «raserene hunder» kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk Þyeblikk. De sÄkalte «rasestandardene» er altsÄ skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske Þyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av Ärhundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altsÄ menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene fÄr utvikle seg fritt, uten menneskelig pÄvirkning, gÄr de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne «standarden» er sÄledes ogsÄ grunnlaget for Ä hevde at tamhunden ikke er en art (Canis familiaris), men en underart (Canis lupus familiaris).
rediger Hundens bruksegenskaper
Hundens bruksegenskaper er svÊrt allsidige. I dag trenes det til og med opp hunder som kan oppdage alvorlige sykdommer, som kreft, pÄ et langt tidligere stadium enn noe instrument kan klare det. Vi kjenner alt til sÄkalte epilepsihunder; hunder som er trenet til Ä varsle om et kommende anfall, dempe fallet om pasienten faller, og til Ä hente hjelp om det blir nÞdvendig. Det kan virke som om bare fantasien vÄr setter en stopper for hundens mange egenskaper.
rediger Familiehunder
De langt fleste hunder er primÊrt rene familiehunder, hvis oppgaver ikke er annet enn Ä glede og hygge. Studier har vist at hundens terapeutiske pÄvirkning pÄ mennesker gjerne er mer positiv enn folk flest har vÊrt klar over. Barn som vokser opp med hund i huset lÊrer seg f.eks. ofte tidligere Ä mÄtte ta hensyn. Noen hunder har ogsÄ sekundÊroppgaver som brukshunder, f.eks. som jakthunder, trekkhunder eller klÞvhunder.
rediger Brukshunder
En brukshund er en hund som per definisjon benyttes til Ä lÞse forskjellige oppgaver. Mange tenker pÄ brukshunder som enten tjenestehunder eller gjeterhunder, men den mest typiske brukshunden er en vokterhund. Dette er hunder som aktivt eller passivt passer pÄ husdyr pÄ beite eller vokter over eiendeler. Det finnes bÄde sivile og offentlige tjenestehunder. En offentlig tjenestehund kan f.eks. vÊre en militÊr tjenestehund eller en politihund trent for ulike oppgaver, eksempelvis som patruljehund, narkotikahund eller en bombehund. En sivil tjenestehund kan vÊre en servicehund med ulike oppgaver, for eksempel som fÞrerhund, hjelpehund eller terapihund.
rediger Hundesport
Hundesport er sportsformer der hunder inngÄr som et element. HundeveddelÞp, lure coursing, hundekjÞring, hundeklÞving, agility, flyball og hundefrisbee er alle eksempler pÄ hundesport, selv om ikke alle er konkurranseidretter.
rediger Utstilling
Hundeutstillinger er populÊre arenaer for folk som liker Ä konkurrere om hvem som har de mest rasetypiske hundene. En kvalifisert dommer bedÞmmer hver enkelt hund i henhold til en forhÄndsdefinert og godkjent rasestandard for rasen, og deretter bedÞmmes hundene individuelt mot hverandre kjÞnnsvis, aldersvis, rasevis, gruppevis og til slutt om hvem som er den beste utstillingshunden pÄ den aktuelle utstillingen.
rediger Hundesykdommer
Hundesykdommer er et fellesbegrep for en rekke plager som kan oppstÄ hos hunder. Nedenfor er noen av de vanligste og mest alvorlige sykdommene listet opp. Flere av disse kan det vaksineres mot, andre igjen kan vÊre arvelig belastet, smittebÊrende og/eller akutte. Ved hundesykdommer bÞr man sÞke hjelp hos veterinÊr.
rediger Arvelige sykdommer
Med arvelige sykdommer menes sykdommer som er helt eller delvis arvelig belastet.
- Albuleddsartrose (AA) er arvelig disponert, men kan trolig utlĂžses eller forverres gjennom kostholdet.
- Atopisk allergi er en arvelig disponert allergi som er kronisk/tilbakevendende og forÄrsaker klÞe i huden.
- Epilepsi kan vĂŠre en arvelig disponert sykdom, men den er heldigvis ikke veldig hyppig.
- Hofteleddsdysplasi (HD) er arvelig disponert, men kan trolig utlĂžses eller forverres gjennom kostholdet.
- Kreft er den mest vanlige Ă„rsaken til at hunder dĂžr, og den er ofte arvelig disponert.
- Ăyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall fĂžre til bĂ„de blindhet og dĂžd dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er arvelig belastet.
rediger OverfĂžrbare sykdommer
Med overfĂžrbare sykdommer menes sykdommer som overfĂžres via smitte i form av virus og/eller bakterier.
- FlÄttbÄrne sykdommer (som f.eks. borreliose, anaplasmose og skogflÄttencefalitt) overfÞres via flÄttbitt.
- Furunkulose eller byllesyke er en infeksjon i huden som skyldes stafylokokk-bakterier.
- Hundepest eller parvovirus smitter ved kontakt hunder imellom eller ved kontakt med avfĂžring. Sykdommen skyldes et virus som angriper tarmslimhinnen.
- Kennelhoste eller parainfluensa er en smittsom infeksjon i hundens Þvre luftveier og kan skyldes bÄde virus og bakterier.
- Leptospirose forÄrsakes av bakterier som kalles leptospira spp.
- Rabies eller hundegalskap skyldes et virus som overfĂžres med spytt, f.eks. via bitt.
- Reveskabb smitter gjennom fysisk kontakt og forÄrsaker intens klÞe, tap av pels og uttÞrring.
- Smittsom leverbetennelse (HCC) eller virushepatitt (hepatit contagiosa canis) skyldes et virus kalt adenovirus 1 og smitter gjennom drÄper via munn/nese eller gjennom avfÞring og urin.
- Valpesyke eller distemper skyldes et sÄkalt paramyxovirus som oftest starter med Ä ramme luftveiene.
rediger Andre sykdommer og lidelser
- Fedme hos hunder kan lede til flere alvorlige livsstilslidelser.
- Livmorinfeksjon eller pyometra er en lokal betennelse inni livmoren som gjerne opptrer innen 3 mÄneder etter siste lÞpetid. Det finnes 2 former (Äpen og lukket), hvorav lukket kan vÊre akutt livstruende.
- Magedreining er en akutt livstruende tilstand som krever Ăžyeblikkelig hjelp av veterinĂŠr.
- Skinndrektighet er hormonelt belastet og inntreffer i metĂžstrus etter lĂžpetid.
rediger Forgiftninger og farlig fĂžde
Endel (menneske)mat og godsaker (sÄkalt snacks) som vi mennesker liker, og til og med i noen tilfeller anser som sunn, kan vÊre direkte livstruende for hunder. Alle kjemikalier mÄ ogsÄ regnes som farlige for hunder, dersom ikke annet er spesielt notert. Noen kjemikalier er imidlertid farligere enn andre, spesielt de hunden kan mistolke.
- Druer og rosiner (les mer pÄ disse sidene) kan vÊre livsfarlig for hunder, selv om vi ser pÄ dem som sunne for mennesker.
- Huggormbitt kan vÊre farlig for smÄ hunder og dersom hunden blir bitt pÄ et sted som raskt transporterer giften til hjertet, men gi ikke hunden sÄkalte ormetabletter (prednisolon), da dette kan stimulere til Þkt aktivitet fordi det virker betennelsesdempende. BÊr hunden eller hjelp den, slik at blodomlÞpet stimuleres i minst mulig grad. OppsÞk veterinÊr sÄ raskt som mulig.
- Humle (Humulus lupulus) kan fĂžre til akutt hypotermi hos hunder. Spesielt mynder ser ut til Ă„ vĂŠre overfĂžlsomme, men alle hunder bĂžr holdes vekk fra denne planten (selv etter at den har vĂŠrt benyttet til produksjon av Ăžl).
- Kalkunskinn kan forÄrsake akutt betennelse i bukspyttkjertelen (akutt pancreatitt), noe som ofte medfÞrer dÞden hos hunder.
- KepalÞk (vanlig lÞk) (les mer pÄ disse sidene), og til en viss grad ogsÄ hvitlÞk, kan vÊre livsfarlig selv i smÄ mengder for hunder (og katter).
- Rottegift er svĂŠrt farlig og ofte (dessverre) lett tilgjengelig. Giften inneholder et antikoagulantia som kan fĂžre til innvendige blĂždninger og dĂžd. SĂžk veterinĂŠr umiddelbart.
- Sjokolade og kakao (les mer pÄ disse sidene) kan vÊre direkte livstruende for hunder (kanskje ogsÄ for hester og katter).
- Glykol (kjÞleveske/frostveske) er i sÄ mÄte et av de farligste kjemikaliene vi omgir oss med, fordi hunder opplever den som sÞt og velluktende. For en hund kan imidlertid bare en liten mengde vÊre nok til at den dÞr om den ikke fÄr hjelp svÊrt raskt. Hos veterinÊr behandles ofte dyra med antibrekkmiddel og flytende kullfiber, som trekker opp eventuelle rester. GÄr det for lang tid kan imidlertid nyrene svikte p.g.a. krystalliseringen som skjer. Innen hunden begynner Ä vise symptomer pÄ forgiftning, er det som oftest for sent Ä hindre permanent leverskade som, som oftest fÞrer til avliving.
- CCA impregnering (forbudt i Norge, men tidligere utstrakt brukt til trykkimpregnering av treverk) inneholder tildels store mengder giftige tungmetaller, som kobber (Cu), krom (Cr) og arsen (As), ogsÄ kalt CCA. Hunder som tygger pÄ treverk med slik impregnering er i risikogruppen.
- ValnĂžtter (Juglans spp.) mistenkes Ă„ ha sammenheng med blĂŠresten hos hunder.
rediger Fakta om hunder
I Norge er det ca. 560 000 hunder, hvorav ca. 400 000 er rasehunder.[13] Hunder veier normalt fra 0,5 til over 100 kg, avhengig av rase og kjÞnn. Tispene har normalt lÞpetid 1-2 ganger Ärlig, avhengig av rase. Fruktbarheten er pÄ topp omkring 11.-13. dag i lÞpetiden, og tispene gÄr drektige i ca. 63 dÞgn fÞr valpene fÞdes. I de fÞrste 8 ukene etter fÞdselen lÊrer sÄ tispa valpene alt de trenger for Ä klare seg resten av livet. à ta valpene fra tispa fÞr denne tiden er omme, kan derfor medfÞre en viss risiko.
rediger Tilvekst
Ulike raser har store forskjeller i tilvekstperioden. SmÄ raser blir fortere utvokst enn store raser. En liten hund, f.eks. en dvergpuddel, kan vÊre ferdig utvokst alt ved 6-7 mÄneders alder, mens store raser, f.eks. en irsk ulvehund, trenger opp mot 36 mÄneder fÞr de er utvokst. Allikevel blir de store rasene tidligere gamle enn de smÄ, som kan forventes Ä leve opp mot dobbelt sÄ lenge i noen tilfeller.
De mer enn 400-600 rasene som eksisterer rundt om i verden har oppstÄtt som et resultat av avl pÄ bestemte egenskaper, enten jakt, vakt, gjeting eller selskapsformÄl, der kombinasjoner ogsÄ har vÊrt vanlig. Utseende har dessuten hatt betydning for endel av rasene.
rediger Hund kontra menneske
Hunder tygger ikke maten slik vi mennesker gjÞr, men svelger den nÊrmest umiddelbart. Dette skyldes at hundens fordÞyelse fÞrst starter nÄr maten nÄr magesekken. Hunder har ikke fordÞyelsesenzymer i spyttet, slik vi har, og har derfor ikke behov for Ä tygge maten, annet enn for Ä dele den opp for enklere Ä kunne svelge den. PÄ grunn av denne og en rekke andre forskjeller mellom hund og menneske, er derfor ikke menneskets kostholdsvaner sÊrlig egnet for hunder. Nedenfor er en tabell med andre sammenligninger.
| Menneske | Hund | |
| Luktorganets slimhinneoverflate | 2-3 cmÂČ | 60-200 cmÂČ |
| Luktceller | 5-20 mil. | 70-220 mil. |
| SmakslĂžker | ca. 9 000 | ca. 1 700 |
| Tenner | 32 | 42 |
| Tyggetid | lang | svĂŠrt begrenset |
| FordĂžyelsesensymer i spyttet | Ja | Nei |
| Spisetid | 30-60 min. | 1-3 min. |
| Magens volum | ca. 1,3 l | ca. 0,5-8 l |
| Magesyrens PH-verdi | 2-4 | 1-2 |
| Tynntarmens lengde | ca. 6-6,5 m | ca. 1,7-6 m |
| Tykktarmens lengde | ca. 1,5 m | ca. 0,3-1 m |
| Ant. bakterier i tarmfloraen | ca. 10 000 000/g | ca. 10 000/g |
- Tabellkilde: The Aniwa Encyclopedia
rediger Hundens anatomi
- Se egen artikkel om hundens anatomi for detaljer
Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.
Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten regional tilnĂŠrmning eller en systemisk tilnĂŠrming.
- Ved en regional tilnÊrming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen sÄ blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter at man har studert denne regionen, sÄ blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert pÄ samme mÄte.
- Ved en systemisk tilnÊrming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet, sÄ vil man kikke pÄ hjertet i brystkassen og fÞlge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjÞres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordÞyelsessystemet og lymfesystemet.
rediger Moderne hundeavl
Utdypende artikkel: Moderne hundeavl
Moderne avl med hunder begynte i England pÄ 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som da oppsto. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn Ä arbeide for fÞden. En rekke nye hunderaser ble skapt pÄ denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av Ä vÊre avlet for fritidssysler og eget behag.
FÞr den tid var hunder stort sett Ä betrakte som arbeidshunder. Noen unntak var det nok, f.eks. blant adel og rikfolk, som kunne ta seg rÄd til Ä holde hunder for fornÞyelsens skyld og dessuten hadde nok fritid.
rediger Kennelklubber og rasestandarder
Eksplosjonen av nye hunderaser pÄ 1800-tallet fÞrte til opprettelsen av en rekke raseklubber og nasjonale kennelkubber mot slutten av dette Ärhundret. FÞrst ute var man i England, der The Kennel Club ble etablert i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet i 1898 og er nasjonalt stambokregister for Norge. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var Ä sikre rasestandardene som oppsto i kjÞlvannet av de mange nye hunderasene. Holdningsendringene som fant sted pÄ 1800-tallet fikk derfor stor betydning for en rekke hundetyper.
Rasestandarder var i seg selv ikke et nytt fenomen. Fra gresk historie kjenner man til mer enn 2 000 Är gamle typebeskrivelser, som nÞye anga de egenskapene som de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra SahelomrÄdet i Syd-Sahara har vi ogsÄ blitt kjent med at nomadiske tuareger har hatt en slags «rasestandard» for sine azawakher, om enn ikke nedskrevet. Der har kunnskapen gÄtt i arv fra far til sÞnn, omtrent pÄ linje med kunnskap om jakt eller spiselige urter. Denne tradisjonen har overlevd like inn i vÄr tid, men om vestens interesse for tuaregenes landrasen vil kunne bevare denne hunden er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var nok mest opptatt av de praktiske arveegenskapene, selv om man fra tuaregenes tradisjon ogsÄ kjenner til at de skjÞnneste hundene gjerne ble kalt «oscas». Lignende avlstradisjoner er ogsÄ kjent fra Asia, blant annet fra Korea og Japan.
rediger Nakne rariteter
Utdypende artikkel: Nakenhunder
Nakenhunder er for mange en raritet. Det er hunder som ikke har pels, eller eventuelt svÊrt lite behÄring pÄ kroppen. à rsaken til dette finner man enten i et dominant eller et recessivt gen (arveanlegg) som forÄrsaker hÄrmangel. Det er imidlertid ikke slik at alle sÄkalte nakenhunder kun fÞder hÄrlÞse eller delvis hÄrlÞse avkom, for i et valpekull fÞdes det som regel ogsÄ normalt behÄrede valper. Nakenhundraser er altsÄ ikke alltid hÄrlÞse.
NÄr disse rasene oppsto vet man ikke, men det mÄ vÊre svÊrt lenge siden. I Kina er det funnet arkeologiske bevis for nakenhunder som dateres ca. 10.000 Är tilbake i tid[14], men dette beviset kan selvfÞlgelig ikke tas til inntekt for noen av dagens nakenhundraser.
Hvor mange ulike nakenhundraser som finnes vet man ikke sikkert, men det er mange flere enn de tre hunderasene som FCI anerkjenner. Amerikansk nakenterrier er den eneste rasen man kjenner opphavet til, og den ble skapt mot slutten av 1900-tallet. Det er ogsÄ den eneste nakenhundrasen som har recessive arveanlegg for hÄrlÞshet. De andre nakenhundrasene har alle dominante arveanlegg som utlÞser hÄrlÞsheten. Noen er imidlertid enten utdÞdd eller i ferd med Ä dÞ ut, av Ärsaker som ikke er kjent.
rediger Ekstremavl
Utdypende artikkel: Ekstremavl
Ekstremavl er avl pÄ ekstreme egenskaper, i den hensikt Ä forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer. Ekstremavl kan derfor sies Ä vÊre et resultat av menneskelige Þnsker uten andre praktiske formÄl enn det visuelle.
Eksempler pÄ fysiologisk ekstremavl er for eksempel avl pÄ individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store Þrer, kort snuteparti m.v. Eksempler pÄ psykologisk ekstremavl er avl pÄ individer med hÞy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v. Ekstremavl foregÄr innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriÞret har stor betydning.
Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted pÄ slutten av 1800-tallet. Folk Þnsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For Ä oppnÄ dette ble det avlet pÄ bestemte eksteriÞrmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det fÞrst nÄr de arvemessige egenskapene fÞrer til manglende funksjonalitet hos individene.
Ekstremavl har fÞrt til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan fÞde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har ogsÄ store problemer med Ä puste og spise normalt. Andre tÄler dÄrlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten Ä fÄ ÄndenÞd og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hÄrvekst, Þrer som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fÄtt rygger som er sÄ lange at de lett fÄr prolaps, bein som er sÄ korte at de intime kroppsdelene er svÊrt utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, Þyne som nesten faller ut av Þyenhulen eller nedre Þyelokk som blottlegger deler av Þyeeplet og forÄrsaker kroniske betennelser. Noen har ogsÄ kjever som er sÄ korte at det ikke lenger er plass til alle de 42 tennene hunder skal ha.
rediger Hunderaser
Utdypende artikkel: Hunderaser
Begrepet hunderase brukes gjerne for Ä beskrive sÄkalte raserene hunder, men nedenstÄende informasjon er av mer generell karakter og gjelder uansett rase eller blandingsforhold.
rediger Ă velge rase som passer
Det Ä velge en rase som passer kan vÊre et vanskelig valg, om man fÞrst har bestemt seg for Ä bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljÞ, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primÊrt ha en familiehund, men det finnes ogsÄ de som leter etter den perfekte utstillings-, lydighets- eller brukshunden og som setter seg ekstra godt inn i blodslinjer, spesielle kombinasjoner og oppdrettere. Noen er ogsÄ allergiske mot hunder, noe som gjÞr det vanskelig Ä ha hund.
rediger Valgets kvaler
NÄr man velger rase er det viktig Ä velge en som passer til ens egen situasjon, miljÞ, aktivitets- og kompetansenivÄ. Det er sÄledes bÄde dumt og naivt Ä tro at alle retrievere er lydige og veltilpassede fordi naboen har en slik flink hund. Slikt krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt Ä velge en krevende og energisk gjeterhund om man skal ha en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper, er disse rasene kanskje ideelle. Likeledes er det dumt Ä velge en typisk jakthund, som vorstehhund eller haldenstÞver, om man ikke selv er beredt til Ä trene eller gÄ lange turer hver dag, selv om man jakter et par uker pÄ hÞstparten. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder passer best sammen med bedagelige mennesker. Om du som et bedagelig menneske Þnsker Ä skaffe hund for Ä fÄ et mer aktivt liv, bÞr du altsÄ fÞrst legge om livsstilen og sÄ eventuelt skaffe deg en hund som passer etter at dette har lyktes.
rediger Barnevennlige raser
Det finnes ikke noe slikt som en barnevennlig hunderase. Hunder er og blir rovdyr, selv om mange hundeeiere tillegger hundene sine «menneskelige egenskaper» og gir dem tillit deretter.
Forskjellige hunderaser har imidlertid stÞrre og mindre potensial til Ä omgÄs barn, men dette er ogsÄ avhengig av at hundeeieren er tilstrekkelig ansvarsbevisst. Man mÄ aldri anskaffe en hund til et barn, selv om barn kan ha aldri sÄ godt av Ä vokse opp i et hjem der det finnes en hund. Hunder er kun tillatt Ä holde for voksne, ansvarsbevisste mennesker. Hunder mÄ heller aldri fÄ vÊre alene med barn, ikke engang for et sÄkalt «Þyeblikk». Statistikken viser nemlig at det er i disse sÄkalte «Þyeblikkene» at fatale hendelser oppstÄr. Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er til daglig, den kan ta feil og pÄ et sÄkalt «Þyeblikk» lemleste for livet eller i verste fall drepe.
Golden retriever har av mange blitt kalt «verdens snilleste hund», og snill er den. Den tilhÞrer helt klart en av de hunderasene som har stÞrst potensial til Ä omgÄs barn. Det forhindrer imidlertid ikke at ogsÄ denne hunden figurerer pÄ listene over de hunderasene som hvert Är biter og skader flest barn. Dette skyldes i de fleste tilfeller et uansvarlig eierskap. Uansvarlig i den betydning at eierne mangler erfaring og derfor tillegger hunden en grad av fornuft som altsÄ ikke eksisterer. Grunnregelen er derfor at alle hunder trenger konstant tilsyn nÄr de ferdes der det finnes barn.
rediger Allergivennlige raser
Utdypende artikkel: Pelsdyrallergi
Hundeallergi er egentlig bare et annet ord for pelsdyrallergi. Slik allergi kan utlÞses av alle arter pelsdyr, uansett art, herunder ogsÄ alle typer hunder, siden alle pelsdyr produserer allergener - ogsÄ nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes sÄledes ingen allergirene pelsdyr, men statistisk reagerer fÊrre pÄ hunderaser av typen boxer og puddel, men man vet ikke hvorfor. Dette kan sÄledes vÊre en statistisk tilfeldighet. Forskningen viser nemlig at det i dag ikke finnes grunnlag for Ä anta at det finnes sÄkalte lavallergene hunderaser eller pelsdyr. Det finnes imidlertid eksempler pÄ at enkelte mennesker kun reagerer pÄ bestemt pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhÞrer sjeldenheten. Har man kraftig allergi kan man reagere pÄ alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr pÄ flere mÄneder.
Hovedallergenet, som heter Can d 1, er funnet i celler i hud, hÄr, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er ogsÄ funnet hos alle undersÞkte hunderaser, og det er like stor variasjon pÄ mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er ogsÄ i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krÞtter osv. Om dyrene er smÄ eller store har heller ingen betydning.
Dersom man likevel mÄ ha en hund, eller et annet pelsdyr, bÞr man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor mÄ trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er Ä foretrekke framfor dyr som har pels som rÞyter eller helt mangler behÄring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler pÄ slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for ogsÄ slike dyr har allergener som kan (vil) utlÞse allergiske reaksjoner.
rediger Norske hunderaser
Det finnes sju norske hunderaser, hvorav fire er spisshunder og tre er drivende hunder (ogsÄ kalt stÞvere). GrÄ elghund er Norges nasjonalhund, og en av vÄre aller mest populÊre hunderaser.
Man har lenge trodd at de norske spisshundene var svÊrt gamle. Elghunden ble for eksempel hevdet av mange Ä stamme fra tiden fÞr vikingtiden, men moderne forskning med DNA har for lengst slÄtt fast at dette ikke kan medfÞre riktighet. Elghunden ble, som sÄ mange andre hunderaser i verden, skapt i Norge pÄ 1800-tallet. Buhunden er trolig den eldste av de norske hundene, men heller ikke denne er sÊrlig gammel. Den mest eksotiske hunderasen er allikevel den lille, tÞffe lundehunden, med sin unikt fleksible anatomi. Den minner virkelig om en urhund, selv om heller ikke denne er sÊrlig gammel i sin nÄvÊremde form. Rasen ble reddet fra utryddelse for kun fÄ Är siden. De norske harehundene er altsÄ nesten like gamle som spishundene vÄre.
- Dunker (stĂžver, utpreget jakthund)
- HaldenstĂžver (stĂžver, utpreget jakthund)
- Hygenhund (stĂžver, utpreget jakthund)
- Norsk buhund (spisshund, typisk gÄrdshund og god vakthund)
- Norsk elghund grÄ (spisshund, utpreget jakthund og god familiehund)
- Norsk elghund sort (spisshund, utpreget jakthund)
- Norsk lundehund (spisshund, kombinert jakt-, gÄrds- og familiehund)
rediger PopulĂŠre hunderaser
Nedenfor finner du en liste over de ti mest populÊre hunderasene i Norge. Listen baserer seg pÄ faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub og er et gjennomsnitt av norske registreringer mÄlt over to ulike fem Ärs perioder (2000-2004 og 2002-2006)) med et avvik pÄ to Är. Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver rase mellom parentesene. Endringer i plassering vises i hÞyre kolonne. [15]
| # | 2000-2004 | 2002-2006 | ââ |
|---|---|---|---|
|
1. |
(8 078) SchÀferhund |
(7 088) SchÀferhund |
â |
NKKs statistikk viser tydelig at norske hundeeiere fortsatt er svÊrt opptatt av brukshunder (jakt, gjeting og ulike former for hundesport dominerer), sammenlignet med mange andre vestlige land. Det er imidlertid en gryende tendens til at typiske selskapshunder (spesielt smÄ hunderaser) er i ferd med Ä bli mer populÊre ogsÄ i Norge. I sÄ mÄte figurerer det nÄ to slike hunder pÄ Norges «ti-pÄ-topp» liste. Kikker man nÊrmere pÄ NKK-statistikken finner man at flere typiske smÄhunder ligger godt an, samtidig som gruppen er den som Þker mest i Norge. PopulÊre fÄrehunder som schÀferhund (spesielt) og border collie taper nÄ terreng fra Är til Är. Statistikken viser ogsÄ at terriere, spisshunder og molossere (rotweiler, berner sennenhund og boxer spesielt) Þker i popularitet, mens stÄende fuglehunder ser ut til Ä tape litt terreng (selv om gordon setter Þker). OgsÄ mynder (whippet i all vesentlighet) Þker betydelig i prosent, men antallene for denne gruppen er svÊrt beskjedene sammenlignet med de andre.
rediger Forbudte hunderaser
I mange land har flere hunderaser gjennom det siste tiÄret blitt forbudt Ä holde, fordi lokale myndigheter regner hundene det gjelder som spesielet farlige. Forbudet omfatter gjerne flere sÄkalte kamphundraser, men mange land har ogsÄ forbudt blandingshunder der forbudte raser eller ulv inngÄr.
Foranledningen til forbudet var gryende ulovlige etableringer av kamphundmiljÞer rundt om, der regulÊre hundekamper ble arrangert for profittens (gambling) eller fornÞyelses skyld. Disse miljÞene etablerte seg fÞrst i USA, men spredte seg sÄ raskt til andre land i den industrialiserte delen av verden. Et vesentlig problem var at miljÞet stjal andre folks hunder for Ä kunne arrangere kamper mot sine egne kamphunder. I land der kamper mellom dyr alt vart forbudt, ble det derfor fokusert pÄ et totalforbud mot noen hunderaser for Ä fÄ bukt med problemet. De nordiske landene var i sÄ mÄte relativt tidlig ute med et forbud mot visse raser. Den fÞrste hunden som ble forbudt i Norge var amerikansk pitbullterrier. I Þyeblikket omfatter forbudet fem definerte hunderaser, samt blandinger der enten disse eller ulv inngÄr. Amerikansk staffordshireterrier ble forbudt fordi den ble og/eller kunne bli benyttet til Ä «gjemme» ulovlig oppdrett av pibull.
rediger Raser som er forbudt i Norge
- Amerikansk staffordshireterrier (amstaff)
- Amerikansk pitbullterrier (pitbull)
- Argentinsk dogge
- Fila brasileiro
- Tosa
Likeledes er det, uansett rase, forbudt Ä holde, avle eller innfÞre hunder som er gitt trening i Ä angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstÄr som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uÞnskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan vÊre farlige for mennesker eller dyr. [16] [17]
rediger Hundebitt
Utdypende artikkel: Hundebitt
Hundebitt er et utbredt problem i hele verden. Hvert Är blir mange hundre tusen mennesker bitt. I Norge fÞres det ingen offentlig statistikk over hundebitt, men det er anslÄtt at cirka 5 000 mennesker Ärlig sÞker legebehandling for slike hendelser her i landet (Nasjonalt folkehelseinstitutt[18]). Man vet imidlertid nÊrmest ingen ting om verken alvorlighetsgraden, hundene det gjelder, eierskapet eller Ärsakssammenhengene.
rediger Lister og temasider
rediger Temasider
rediger Lister
- Liste over hunderaser, alfabetisk
- Liste over hunderaser, gruppevis
- Liste over hundegrupper
- Liste over berĂžmte hunder
- Liste over kennelklubber
rediger Ville og semi-ville canider
rediger Referanser
- ^ Pei 1934, Olsen 1985
- ^ Okumura et al. 1996; VilĂ et al. 1997; Tsuda et al. 1997
- ^ Gowlett 1993
- ^ Peter Savolainen
- ^ Kungliga Tekniska högskolan
- ^ Evolutionary Biology and Forensics
- ^ Dogs Evolved From Handful of Wolves
- ^ Multiple and Ancient Origins of the Domestic Dog
- ^ Hvor gammel er egentlig hunden? (Forskning.no))
- ^ Molecular evolution of the dog family
- ^ The Ancient Wolves of India (PDF)
- ^ Collie or Pug? Study Finds the Genetic Code (The New York Times)
- ^ Hunder fordelt pÄ fylke, kommune, hunderase og Är
- ^ Royal Canin Hundencyklopedia, s. 322, utgitt av Aniwa Publishing, 2003
- ^ NKKs statistikker
- ^ Lov om hundehold (Lovdata)
- ^ Forskrift om hunder (Lovdata)
- ^ Bittskader og infeksjoner, Forekomst i Norge. Nasjonalt folkehelseinstitutt. Publisert 05.12.2005 , oppdatert: 02.03.2007, 16:03
rediger Eksterne lenker
 |
Commons: Category:Dogs â bilder, video eller lyd |
 |
Wikispecies: Dog â detaljert artsinformasjon |
