Sufisme (arabisk: تصوÙ, taá¹£awwuf‎ - kurdisk: sofîtî, f' – persisk: تصوÙ, Sufi gari – tyrkisk: Tasavvuf) eller Irfan (arabisk/persisk: عرÙان) er en mysterietradisjon innenfor islam, som omfatter egne varianter av sÃ¥vel tro som praksis. De største Tariqa'ene, dvs. sufiordnene, (som Qadiri- og Naqshbandiordnene), er tilknyttet sunniislam men det finnes ogsÃ¥ en del smÃ¥ sjiamuslimske ordner verden over.

Sufismen har antagelig oppstått i Midtøsten på 800-tallet, og tilhengere finnes i dag over hele verden.

Sufismen har skapt en stor mengde poesi på arabisk, persisk, kurdisk, tyrkisk, punjabi og urdu, særlig verkene til Jalal al-Din Muhammad Rumi, Farid Ud-Din Attar, Abdul Qadir Jilani, Abu Hamid Ghazali, Bulleh Shah, Amir Khusro, Shah Abdul Latif Bhittai, foruten andaktspreget dans, som ekstatisk sufirotasjon, og musikk, som Qawwali.

Innhold

rediger Etymologi

Den mest kjente forklaringen pÃ¥ begrepet fører betegnelsen tilbake til ordet Suf (صوÙ), det arabiske ordet for ull. En antar da at det er avledet av den enkle drakt som tidlige muslimske asketer bar.[1] Imidlertid bar ikke alle sufier drakter av ull. En annen etymologisk forklaring foreslÃ¥r at roten av ordet sufi er det arabiske ordet safa (صÙا), i betydningen renhet. Denne forklaringen understreker sufismens fokus pÃ¥ Ã¥ndelig renhet.

Ytterligere en forklaring går på at ordets opprinnelse kommer fra «Ashab al-Suffa» («Fellesskapet på verandaen») eller «Ahl al-Suffa» («Folket på verandaen»), som var en gruppe muslimer under regimet til profeten Muhammed som tilbrakte mye av sin tid i bønn på verandaen til profetens moske.

rediger Sufismens historie

Hovedartikkel: Sufismens historie

rediger Opprinnelse

Det har blitt foreslått at sufisme har røtter i preislamsk mystikk, men sufisme regnes av den muslimske majoriteten som en integrert del av islam som kan føres tilbake til profeten Muhammed. Bortimot alle tradisjonelle sufiskoler sporer sine «lenker av overføring» tilbake til profeten, enten via hans fetter og svigersønn Imam Ali ibn Abi Talib eller kalif Abu Bakr Alsiddiq. Fra deres synsvinkel ble den esoteriske lære gitt til de som hadde muligheten til å ha direkte kontakt med Guds ånd, og deretter bibringe det videre fra lærer til elev gjennom århundrene.

Spesialiserte forskere på Midtøsten mener at sufismen vesentlig var et resultat av at islam utviklet seg i en mer mystisk retning. Eksempelvis har Annemarie Schimmel foreslått at sufismen i sine første stadier ikke var annet enn en foredling av islamsk mystikk (forening med Gud). Louis Massignon har uttrykt at «Det er fra Koranen, konstant sitert, meditert, og opplevd, at sufismen har oppstått, i sin opprinnelse og utvikling.» [2]

rediger Sufismens store lærde

Sufismen spredte seg gjennom hele Midtøsten, spesielt i områdene som tidligere lå inn under bysantinsk innflytelse og kontroll. Denne perioden var preget av en praksis der en lærling (murid) overga seg selv til åndelig veiledning til en mester eller lærd (shaykh eller pir).

Tankeskoler ble utviklet, opptatt av emner som mystisk opplevelse, teknikker for å kvitte seg med sine lavere begjær, kjærlighet til Gud, og tilnærming til Gud gjennom utviklingsstadier (maqaam) og tilstander (haal). Skolene ble grunnlagt av reformatorer som følte at sufismens lære og kjerneverdier ble nedvurdert av et materialistisk samfunn.

Uwais al-Qarni, Harrm Bin Hian, Hasan Ul-Basri og Sayid Ibn Ul Mussib blir ansett som de første mystikerne blant «Taabi'een» i islam. Rabia al-Adawiyya var en prominent kvinnelig sufi hvis lære kjennetegnes av kjærlighet og lidenskap for Gud. Junayd al-Baghdadi var blant sufismens første teoretikere og opptatt av ‘fanaa’ og ‘baqaa’, det å utslette seg selv i guddommelig nærvær og oppnåelse av en ny åndelig klarhet.

rediger Formaliseringen av sufismens filosofer

Imam Ghazalis avhandling, «Rekonstruksjonen av religiøs vitenskap» og «Lykkens alkymi», argumenterte for at sufismen stammet fra Koranen ved å gjøre den kompatibel med hovedstrømmen i islamske tanker og teologi. Det var rundt år 1000 at den første sufiske litteraturen i form av veiledninger, avhandlinger, foredrag og poesi ble utviklet som kilde til sufistisk tenkning og meditasjoner.

rediger Sufismens spredning

Fra 1200 til 1500 opplevde sufismen økt aktivitet i ulike deler av den islamske verden. Denne perioden blir ansett som den klassiske perioden. Hytter og herberger ble snart ikke bare steder for å huse sufielever, men også steder for å praktisere sufisme.

Spredningen av sufisme begynte i viktige muslimske sentre som Bagdad i Irak og videre til Persia, Pakistan, India, Nord-Afrika og det muslimske Spania. Det var mange forsøk på å forene sufismen med andre islamske vitenskaper, som sharia, fiqh og lignende. Fra denne tid stammer også de sufiske brorskapene, turuq.

De mest framstående sufimestere gjennom tidene er Abdul Qadir Jilani, grunnleggeren av Qadiri-ordenen, Rumi, grunnleggeren av Mevlevi-ordenen, Sahabuddin Suhrwardi, grunnleggeren av Suhrwardi-ordenen, og Moinuddin Chishti, grunnleggeren av Chishti-ordenen og Shah Naqshband, grunnleggeren av Naqshbandi-ordenen.

rediger Moderne sufisme

I nyere tid har sufismen blitt influert av moderne vitenskap og filosofi. Sufismen er også blitt endret gjennom møtet med Vesten. Viktige sufier fra denne perioden er Inayat Khan, Shah Maghsoud Sadegh Angha, Mir Ghotbeddin Mohammad Angha og Jalaleddin Ali Mir Abolfazl Angha. Mange 'moderne' sufiledere betraktes dog ikke som autentiske sufier av majoriteten. Blant de mer ortodokse sufier idag finner vi Nuh Ha Mim Keller, Habib Ali Jifri, Mufti Taqi Usmani og Muhammad Alawi al-Maliki.

rediger Referanser

  1. ^ Haddad, Gibril Fouad: Sufism in Islam LivingIslam.org: http://www.livingislam.org/k/si_e.html.
  2. ^ Massignon, Louis: Essai sur les origines du lexique technique de la mystique musulmane. Paris: Vrin, 1954. p. 104.

rediger Litteratur

  • al-Kubaisi, Walid. «Sufismen som første skritt i den norsk-arabiske kulturdialogen». I: Materialisten, nr 2/3 - 1998
  • 'AttÄr, FarÄ«d al-DÄ«n. Fuglenes forsamling / av Farid ud-Din Attar ; oversatt av Arne Ruste ; innledende essay av Kari Vogt. bokklubbene, 2002. ISBN 82-525-4361-8
  • Eggen, Nora S. «Islamsk mystikk og sufisme» I: Religion og livssyn, nr 2 - 2004
  • JalÄl al-DÄ«n RÅ«mÄ«, Maulana. Sivfløytens sang : og andre dikt fra Mathnawi / utvalg og innledende essay av Kari Vogt ; gjendiktet av Arne Ruste. bokklubbene , 2003. ISBN 82-525-5194-7
  • Sufismen : hjertets alkymi. Cappelen , 1994. ISBN 82-02-14806-5 (gavebok/poesi)
  • Vikør, Knut S. «Mystikk og politikk - eit problemfelt for historisk forskning» I: Historisk tidsskrift, nr 1 - 1984

rediger Se også