Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

rediger Suezkanalens opprinnelse

I 1869 sto Suezkanalen ferdig. Den britiske statsministeren, Benjamin Disraeli, klarte å skaffe Storbritannia kontrollen over kanalen som var bygget under ledelse av franskmannen Ferdinand de Lesseps. I årene som fulgte var Egypt, hvor Suezkanalen ligger, under britisk kontroll, selv om landet hadde en viss selvstendighet under en khediv - senere en konge.

rediger Konflikten

Den egyptiske lederen Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen i 1956 og fikk dermed de gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike på nakken p.g.a. at de hadde sterke økonomiske interesser i området. Israel gjorde felles sak med de gamle kolonimaktene men hadde sin egen grunner til å gå til angrep. Israel angrep først og etter kort tid konstruerte de to stormaktene et påskudd for at også de kunne angripe. Etter press fra stormaktene USA og Sovjetunionen trakk imidlertid Frankrike og Storbritannia tilbake sine styrker. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området.

rediger Historisk forløp

Verden fremstod som ganske forandret etter 2. verdenskrig. Storbritannias innflytelse var sterkt redusert, og mange egyptere så med sterk misnøye på britenes kontroll over kanalselskapet. I 1952 ble kong Faruk av Egypt styrtet i et kupp, og kort etter sto Gamal Abdel Nasser frem som Egypts sterke mann. Han tok ærestittelen al Raïs, føreren, og begynte å se på seg selv som lederen i den arabiske verden. Samtidig som han drømte om å bli en stor arabisk statsmann, ønsket han å gjøre Egypt sterkt. Storbritannias kontroll over Suezkanalen gjorde dette vanskelig, og Egypt trengte dessuten våpen for å bygge opp en større militærmakt i regionen.

Nasser kjøpte våpnen i Tjekkoslovakia, og tok opp lån for å finansiere dette. Samtidig hadde Egypt satt i gang et stort prosjekt for å skape sikrere forhold for jordbruket langs Nilen. De ville bygge en demning i den sydlige delen av landet, ved Aswan, både for å kontrollere den enorme elven og for å skaffe mer elektrisk strøm til landet. Nasser trengte vestlig kapital og vestlig ekspertise for å kunne bygge demningen.

USA forhandlet om spørsmålet, men valgte å si nei til å støtte prosjektet, hovedsakelig av økonomiske grunner. Storbritannia sa også nei, men da hovedsakelig av politiske grunner. Storbritannias statsminister, Anthony Eden, mente at Nasser var en trussel mot Storbritannias innflytelse i området.

Nasser måtte altså skaffe midler til Aswan-demingen på en annen måte, og dermed valgte han i 1956 å nasjonalisere, det vil si overta, Suezkanalen med tilbud om å kompensere Storbritannia og Frankrike, som var de to aksjonærene i selskapet som eide kanalen. FN forsøkte å megle mellom partene, men verken Frankrike eller Storbritannia var interessert i en fredelig løsning. Frankrike hadde, ved siden av økonomiske grunner, mistanke om at Nasser støttet Algeries frigjøringsbevegelse, FLN, i deres kamp mot Frankrikes styre.

Israel var ikke noe mer begeistret for det nye styret i Egypt som stadig kom med trusler mot landet. De tre landene utarbeidet derfor en plan for å stoppe Nasser. Israel, som var plaget av angrep fra den egyptiske Sinaihalvøya, gikk til angrep på Egypt gjennom Sinaiørkenen. I løpet av kort tid hadde Israel begynt å nærme seg kanalen fra øst. Storbritannia og Frankrike gjorde det klart at de oppfattet krigen som en trussel både mot freden og mot samferdselen på Suezkanalen. De forlangte derfor at både Egypt og Israel skulle holde seg minst 16 km fra kanalen. Denne skulle besettes av tropper fra Storbritannia og Frankrike. Israel sa, som avtalt, ja, men Egypt sa, som ventet, nei. Dermed gikk Storbritannia og Frankrike inn i kanalsonen.

Begge disse to landene var klar over at USA og Sovjetunionen ville bli rasende over det som hadde skjedd, men de hadde regnet med å komme eventuelle reaksjoner i forkjøpet ved å være i kanalsonen når supermaktene rakk å reagere. Imidlertid rakk USA å reagere meget raskt, og det gjorde de gjennom FN. Storbritannia og Frankrike nedla veto i sikkerhetsrådet, men i hovedforsamlingen kunne de ikke gjøre det. Det ble satt inn en FN-styrke for å holde Egypt og Israel fra hverandre. Stilt overfor USAs reaksjon, Sovjetunionens trusler om bruk av atomvåpen mot London og Paris og vissheten om at de slett ikke hadde klart å rykke inn i kanalsonen, gav Storbritannia og Frankrike opp.

Det er ingen tvil om at de to landene tapte stort i verdens øyne på sin handlemåte. Sovjetunionen vant mest. For det første stilte de opp som Egypts forsvarer, noe USA ikke godt kunne gjøre på en vellykket måte etter at de hadde gitt Egypt en kald skulder i Aswan-demningen. For det andre førte den alvorlige krisen i Suez til at oppstanden i Ungarn, for å gjøre landet demokratisk etter 11 år med kommunistisk diktatur, ble slått ned uten at noen internasjonalt fikk reagert.

At USA hadde nektet å støtte Storbritannia og Frankrike, førte til en meget negativ stemning i de to landene. Forholdet mellom Frankrike og USA endret seg i negativ retning, og det har aldri blitt helt godt igjen. Derimot kom det som en stor overraskelse på verden at USA og Sovjetunionen kunne opptre enig.

I Storbritannia førte dette til at statminister Eden måtte gå av, og hans lange karriere som politiker fikk en trist slutt.

Det kanskje viktigste resultatet av Suezkrisen var at det ble enda klarere for verden at når USA og Sovjetunionen sa nei, så hadde ingen andre land noe å stille opp. De to landenes status som supermakter ble enda tydeligere.