Stål, en legering med jern og karbon som de primære legeringselement. En klassisk definisjon er at stål er jern-karbon legeringer med opp til 2,1 prosent karbon. Karbonet gjør stålet sterkere ved å legge seg interstitielt mellom jernatomene i krystallgitteret (med interstitielt menes at de ligger fullstendig mellom), slik at det ikke er direkte kontakt mellom jernatomene. Dermed hindres jernatomene i å gli i hver sin retning, og legeringen blir hardere enn rent jern. Karbonatomene vil også påvirke fasetransformasjonene i metallet, slik at stålet blir mer herdbart. Andre legeringselementer kan være mangan, krom eller nikkel. Når karboninnholdet i jern overstiger 2,1%, blir dette betegnet som støpejern.
Det finnes flere typer stål, de mest vanlige er:
- Konstruksjonsstål
- Rustfritt stål
- Høyfast stål
- Verktøystål
- Støpestål
I Norge produseres stål i Mo i Rana og på Jørpeland.
rediger Stål etter Hiroshima
Det kreves mye luft til produksjon av stål, og etter atombombe-eksplosjonen over Hiroshima innebærer dette at alt stål har i seg noe av strålingen fra dengang. Ved produksjon av spesielt følsomme strålingsmonitorer, f.eks i romskip, er man helt avhengig av å ha tilgang til stål produsert før 1945.
Den viktigste kilden til slikt gammelt stål er restene av den keiserlige tyske krigsflåten, som etter første verdenskrig lå for anker i Scapa Flow på Orknøyene, og der senket seg selv. I de nærmeste tiårene ble store deler av flåten slept til dokkene i Firth of Forth, men fremdeles ligger noe av det gamle høykvalitetsstålet tilbake på få meters dyp. Utstyr som Apollo etterlot på månen, den del av Galileo-sonden som rakk frem til Jupiter, og Pioneer-sonden som nå har forlatt vårt solsystem - alt dette inneholdt rester av keiserens stolte marine. [1]
rediger Referanser
- ^ David Bodanis: E=mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9