ï»ż

 

Samnitterkrigene
Konflikt: Romernes konsolidering av Italia
Koordinater: {{{koordinater}}}
Dato: 1.: 344 til 341 f.Kr.
2.: 326 til 304 f.Kr.
3.: 298 til 290 f.Kr.
Sted: Sentral-Italia
Resultat: Romersk kontroll over den italienske halvĂžy fra Po-elven til byene i Magna Graecia
Casus belli: {{{casus}}}
Territorieforandringer: {{{territorie}}}
Parter
Den romerske republikk Samnittene
Kommandanter
Styrke
Tap
{{{notater}}}


Samnitterkrigene
Mons Gaurus
Caudine Forks – Lautulae – Bovianum
Camerinum - Sentinum - Aquilonia

Samnitterkrigene var tre kriger mellom den tidlige romerske republikk og stammene i Samnium. De stÞrste motstanderne mot romernes hegemoni pÄ den italienske halvÞyen var samnittene, barske og krigerske fjellfolk som holdt til i Appenninene, sÞrÞst for Latium. Stridighetene mellom disse krigerske rasene er kjent som fÞrste, andre og tredje samnitterkrig. Krigene strekte seg utover en periode pÄ et halvt Ärhundre, og dets slagmarker inkluderte nesten alle statene i Italia. Krigene endte med romersk dominans over samnitterne.

Innhold

rediger Den fĂžrste samnitterkrig (344 - 341 f.Kr.)

De sabelliske fjellboerne i Appenninene hadde i Ärhundrer forsÞkt Ä trenge seg inn pÄ slettene mellom fjellene og Middelhavet, men toscanerne og latinerne hadde holdt dem i sjakk. Av den forandret deres retning fra Latium til Campania, der de hadde vent seg til en mer sivilert levemÄte, og pÄ den mÄten gÄtt fra den mer ville og krigerske levestandarden til deres likemenn i fjellomrÄdene. De mektigste av disse fjellfolkene, Samnittene, begynte pÄ 300-tallet Ä bli like siviliserte som deres forlÞpere i Campania. De samnittiske bÞndene Þnsket Ä bruke de store slettene som beite for husdyrene. Dette var omrÄder som folket i Campania allerede brukte, og de sÄ pÄ de halvsiviliserte, krigerske fjellfolkene som en alvorlig trussel mot deres levesett. De vendte seg mot Roma for Ä fÄ hjelp. Romerne stilte opp, og begynte Ä sende utsendinger til fjellene for Ä forhandle med samnitterne. De romerske sendebudene ble imidlertid brutalt behandlet, noe som fÞrte til at Roma erklÊrte krig mot samnittene. Den fÞrste samnitterkrig var et faktum.

Den fÞrste samnitterkrigen var kort, og var preget av romersk dominans i felten, og av et mytteri blant soldater som ble undertrykt av den sympatiske og sunne fornuften til den fornemme diktatoren Marcus Valerius Corvus, som etter legendene skal ha knust en gallisk goliath i et hÄndgemeng i sine yngre dager. Krigen varte i to Är, og endte i 341 f.Kr. med romersk triumf og at samnittene ble villige til Ä inngÄ fred.

Krigen endte med en kortvarig fred, pÄ grunn av opprÞret til latinerne, romas allierte, som var fornÊrmet over deres avhengiget til den dominerende byen Roma. Som svar forlot romerne Campania, og gikk en annen trussel i mÞte; de hadde tvunget latinerne inn i samnitterkrigen uten Ä spÞrremed dem pÄ forhÄnd.

Til tross for krigens kortvarighet resulterte den, for Roma sin del, i den store overtakelsen av det rike Campania-omrÄdet med dets hovedsetet i Capua. Campanianerne allierte seg trolig med romerne, da de kjempet over Capua med samnitterne, for nyttegjÞre deres styrke i konflikten. Hvis dette var tilfelle, var det trolig det fÞrste av flere tilfeller der Roma gikk i krig etter Ä ha blitt invitert til en allianse av en svakere stat allerede i krig. Da de var inne i krigshandlingene, hadde romerne en tendens til Ä absorbere den allierte staten etter Ä ha bekjempet fienden. Campania ble uansett soltid knyttet til Roma, og trolig fikk omrÄdet ogsÄ romersk borgerskap, vel Ä merke uten retten til Ä stemme i Roma (civitas sine suffragio). Campania ble et solid bidragsyter til Romas styrke og arbeidskraft.

rediger Den andre (eller den store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.)

I 327 f.Kr. brÞt krigshandlingene ut igjen mellom samnittene i fjellene og de pÄ Campanias sletter. Samnittene anla en garnison i Napoli - en by som pÄ den tiden var befolket av grekere. Igjen tilkalte slettefolket Romas assistanse, og Roma gikk nok en gang til krig mot samnittene.

Romerne gikk Ă„ret etter, 326 f.Kr., samnittene i mĂžte midt i Liris-dalen (dagens Liri), og ble startskuddet for den andre, store samnitterkrigen som varte i over 20 Ă„r, og som, for romernes del, ikke ble like vellykket som den fĂžrste. I krigens fĂžrste halvdel gikk Roma gjennom flere store nederlag, men i lĂžpet av de neste ti Ă„rene klarte de Ă„ komme tilbake, reorganisere seg og til slutt vinne krigen.

I krigens fÞrste Är var Romas hÊr sÄ suksessfull at samnittene, i Är 321 f.Kr. ba om fred, men betingelsene de ga var av en alt for streng karakter til at romerne kunne godta. Dermed fortsatte krigen. Det samme Äret ble de to konulene ansvarlig for den romerske invasjonshÊren i Samnium fanget i et fjellpass, kjent som Caudine Forks. HÊren kunne ha blitt utslettet om de ikke hadde underkastet seg de ydmykende betingelsene gitt av den samnittiske seiersherren Pontius. HÊren ble avvÊpnet og tvunget til Ä «gÄ under Äket», en form for galgelignende oppstilling av trespyd som overvunne soldater mÄtte gÄ gjennom som tegn pÄ underkastelse. Dette var et oltidsritual som var en svÊrt ydmykende mÄte Ä vise at fienden var beseiret. Trespydet var i denne sammenhenhengen brukt, fordi den stÞrste skjendigheten en romersk soldat kunne vedgÄ var Ä miste sitt spyd. I mellomtiden mÄtte de to fangede konsulene gÄ med pÄ en femÄrsavtale svÊrt lukrative for samnittene. I senere tid har romerske historikere prÞvd Ä benekte denne ydmykelsen ved Ä komme opp med historier om Romas motarbeidelse av denne avtalen og dets hevn mot samnittene.

Krigen holdt opp for fire Är, og mens Roma ventet pÄ at krigen skulle blusse opp igjen, forsterket hun sitt militÊr ved Ä Þke rekrutteringen. I 320 og 319 returnerte romerne for Ä ta sin hevn mot samnittene, og beseiret dem i det som Livius har kalt en av de stÞrste hendelsene i romersk historie. I 315, etter Ä ha frigjort gislene, gikk Roma pÄ et stort nederlag ved Lautulae.

Frem til 314 f.Kr. sÄ det ut som om krigen var pÄ samnittenes side. Campania var pÄ nippet til Ä svikte Roma. Fred ble etablert mellom Roma og noen fÄ samnittiske byer. Tilstanden ble ikke dÄrligere for samnittene da etruskerne, i 311, meldte seg inn i krigen pÄ deres side.

Krigens gang skulle imidlertid vende om til Romas fordel. Romerne slo, i perioden 311 og 304 f.Kr., etruskerne og samnittene i flere slag. Krigen ble en konkurranse om dominansen av store deler av Italia. I 308 f.Kr. ba etruskerne om fred, en fred som ble gitt dem pÄ svÊrt strenge vilkÄr. I 304 f.Kr. inngikk samnittene ogsÄ en fredsavtale, pÄ strenge vilkÄr, men ikke overveldende, en fred som vedvarte til 298 f.Kr.

Oldtidskilder beretter om at Roma til Ä begynne med lÄnte hoplitt-taktikker med etruskerne (brukt i det 6. og 5. Ärhundre f.Kr.), men senere adopterte det manipulerte systemet til samnittene, trolig pÄ grunn av den samnittiske suksessen pÄ den tiden. Den manipulerte formasjonen liknet et mÞnster fra et sjakkbrett, der faste kvadrater med soldater var separert med tilsvarende tomme firkanter. Det var et betydelig mer fleksibelt system enn den primitive masseformasjonen, som gjorde hÊren mer bevegelig i dÄrlig terreng. Systemet forble gjennom republikken og keiserriket.

I den samme perioden som det ble inngÄtt fred, begynte romerne for fÞrste gang Ä organisere en marine. De fÞrste militÊrveiene ble bygd(Via Appia ble oppstartet i 312 f.Kr. og Via Valeria i 306 f.Kr.), og romerne Þkte soldatutskrivingene, som kan tolkes ut fra det Þkte antall militÊrtribuner fra 6 til 16.

I tiÄrene fra 334 til 295 f.Kr. grunnla romerne 13 kolonier mot samnittene, og de dannet seks nye ukultiverte stammer i innlemmet territorium. I lÞpet av krigens siste Är utvidet romerne ogsÄ sin makt i de nordlige deler av Etruria og Umbria. Flere suksessfulle kampanjer tvang flere byer i disse omrÄdene til Ä bli Romas allierte.

rediger Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.)

Ved slutten av det fjerde Ärhundre mente samnittene at de hadde hatt nok fred. De ville nok en gang forsÞkte Ä forhindre romersk dominasjon av Italia. Den tredje samnitterkrig var det siste, desperate forsÞk for samnittene Ä oppnÄ uavhengighet. De overtalte etruskerne, umbrierne og gallerne til Ä bli med i krigen pÄ deres side.

Krigshandlingene brÞt ut i 298 f.Kr. pÄ slettene nÊr Napoli. Romerne ble forskrekket da de sÄ etruskerne og gallerne meldte seg inn i krigen i nord. Roma hadde hatt fordel med at fienden i de to forgÄende krigene manglet koordinasjon, men nÄ mÄtte romerne mÞte dem alle pÄ en gang.

Seieren over samnittene i sÞr ble en liten lettelse for Roma, men det avgjÞrende slaget for Italia skulle skje i 295, ved Sentinum i Umbria. Slaget ved Sentinum innhadde flere soldater enn noe annet slag i Italia hadde gjort. Roma lot gallerne fÞrst anpripe med sine hestestridsvogner. Deretter samlet romerne seg og klarte Ä knuse bÄde samnittene og gallerne. Roma tjente pÄ sin selvdisipling, kvaliteten pÄ legionene, og deres militÊre lederskap.

Samnittene gav seg imidlertid ikke og kjempet helt til et knusende nederlag i 291 f.Kr. Þdela deres muligheter for videre kjemping. Neste Är ble fredsavtaler inngÄtt pÄ relativt gode vilkÄr for samnittene, for samnittene var i realiteten ikke lenger en trussel for Roma.

De campanske byene, som til Ä begynne med fikk Roma inn i krigen, ble nÄ allierte til Roma, med varierende grad av uavhengighet. Romerske militÊrkolonier ble anlagt i Campania og i de Þstlige delene av Samnium. Roma fikk nÄ kontroll over hele den italienske halvÞyen, bortsett fra de greske byene helt sÞr i Italia og Po-dalen, da Po-dalen fortsatt var okkupert av gallere.

rediger Kronologi

rediger Den fĂžrste samnitterkrig(344 -341 f.Kr.

rediger Den andre (eller store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.)

rediger Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.)

rediger Referanser