Samaritanere (gr. samarÃtæs) er et folk med nÃ¥værende geografisk utbredning i Shekhem (Nablus) pÃ¥ Vestbredden/Samaria og Holon ved Tel-Aviv i Israel. «Samaritan» er en alternativ skrivemÃ¥te for samaritaner. Flertallsformene blir henholdsvis «samaritaner» og «samaritanere» (ubestemt) eller «samaritanene» og «samaritanerne» (bestemt form).
I dag er det ca. 700 samaritanere igjen, og de fleste samaritanere praktiserer samaritansk religion, som er nært beslektet med jødedommen, hvor man utelukkende holder de fem Mosebøkene for hellige og tilber på fjellet Garizim.
Innhold |
rediger Historie
Samaritanerne har en egen versjon av historien, men den alment aksepterte historien presenteres her.
rediger Assyrisk tid
Assurerkongen Sargon II erobret i 722 f.Kr. byen Samaria i Nord Israel, etter at forgjengeren Salmanassar beleiret byen i tre år (jf. 2. Kong 17). I følge assyriske kilder (Sargons annaler) bortfører han 27.290 innbyggere og 200 stridsvogner. I Det gamle testamente omtales denne hendelsen som nordrikets fall.
Samaria blir etter dette gjort om til en assyrisk provins, og assyrerkongen lar fremmede folk bosette seg i Samaria (jf. 2 Kong 17,24ff). En blandingsbefolkning oppstår mellom disse og israelitter som er blitt tilbake. Teorien er noe omstridt, enkelte mener det er usannsynlig at en importert overklasse ville finne på å blande seg med en underklasse på stedet.
rediger Persisk tid
I den persiske tid løser Jerusalem (og omegn) seg fra den persiske provins Samaria. Det oppstår samtidig en strid mellom stattholderen og øverstepresten. På denne tiden forsøker samaritanerne å hindre hjemvendte jøder fra det babylonske eksil i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem (ca. 520-515 f.Kr., jf. Esra 4,1-5), og senere oppbyggingen av Jerusalems murer (ca. 445 f.Kr., jf. Neh. 4). Det er vanlig å omtale dette som det samaritanske skisma, dvs. et politisk brudd mellom samaritanerne og jødene.
Dette bruddet blir avgjørende når samaritanerne bygger en helligdom på fjellet Garizim («Bet-El»). Når dette nøyaktig finner sted er vanskelig å tidfeste. Den jødiske historikeren Flavius Josefus forbinder det med at stattholderen Nehemjas jager bort en prest fra tempelet i Jerusalem (Neh. 13,28). Samtidig opplyser Josefus om at Alexander den store gir sin tillatelse til å bygge tempelet på Garizim, altså senere i hellenistisk tid. Det er dermed vanskelig å tidfeste nøyaktig når oppføringen fant sted.
rediger Hellenistisk tid
Alexander den store erobrer Samaria i 331 f.Kr. og befolker byen med makedonere. Byen ble derfor senere kjent under tilnavnet «Den mest greske by» Tempelet på Garizim blir i år 120 f.Kr. ødelagt av den jødiske øversteprest Johannes Hyrkan. Tempelet ble ikke gjenoppbygget. Hyrkan ødelegger senere byen Samaria i år 107 f.Kr.
rediger Romersk tid
Herodes den store gjenoppbygger byen Samaria i 27 f.Kr., men kaller byen Sebaste (gr. sebastǽ = Augusta) til ære for keiser Augustus.
I denne perioden oppstår det konflikter med jødene. Blant annet oppstår det sammenstøt mellom samaritanerne og jødene i år 6-9 e.Kr. under påskefesten, da samaritanerne kaster menneskeknokler i tempelet i Jerusalem. Og i 52 e.Kr. dreper samaritanerne jødiske pilgrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevner seg ved å angripe samaritanske landsbyer (jf. Josefus og Luk. 9,52f).
Den jødiske general, og senere keiser, Titus gjenoppbygger i år 72 e.Kr. den ødelagte byen Sikem ved foten av Garizim-fjellet og kaller byen for Neapolis (lat. ny by). Byen svarer til den senere arabiske by Nablus.
