Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.- For den moderne staten Israels historie, se Israels historie
Antikkens Israels og Judeas historie henger nøye samme med Bibelhistorien. Bibelen er den fremste kilden til kongene og de viktigste hendelsene. Derfor vil drøftelsene omkring Israels oldtidshistorien henge sammen med spørsmålene rundt Bibelforskning og Bibelkritikk.
rediger Historie
Israelittene var ifølge Bibelen etterkommerne til patriarken Jakob og hans tolv sønner. De tolv stammene i Israel stammet fra ti av hans sønner og to av hans sønnesønner. Levi stamme omfattet prester og tempeltjenere, og ble ikke regnet med blant de tolv stammer. Jakobs bestefar Abraham hadde blitt lovt at hans etterkommere skulle få det landområdet som ble til landet Israel.
Bibelen forteller at Jakob og elleve av sønnene kom til Egypt etter at sønnen Josef hadde vært der en stund. I Egypt ble israelittene tallrike. Med tiden tvang egypterne dem til å utføre slavearbeid og utsatte dem for grusom behandling. Det var da Moses stod frem som deres profet og befrier. Det fortelles at israelittene deretter oppholdt seg i ørkenen hvor de mottok loven og forskrifter for sin religionsutøvelse.
Moses var folkets leder frem til like før de gikk inn i det lovte land. Moses selv døde i området rundt Moab etter å ha sett hele landet fra toppen av et høyt fjell. Josva tok over ledelsen etter hans død og førte folket inn i landet.
rediger 1200 f.kr: Hebreerne kommer til Kanaan
Bibelen er blant de få kilder som forteller om hvordan hebreerne kom til Kanaan fra Egypt. Ettersom Bibelen er skrevet mange århundre senere enn de faktiske hendelsene av autoriteter som representerte makthaverne i området, har det fra et arkeologisk og historisk ståsted vært mange unøyaktigheter og direkte feil i Bibelens fortelling. Likevel er Bibelen den viktigste kilden for den generelle utviklingen i dette området og jødenes historie.
rediger 1100 f.kr: Hebreerne erobrer Kanaan
Bibelen inneholder mye som kan bekreftes av funn og andre kilder. I Joshvas bok fortelles det om hebreernes erobringer som stemmer godt overens med arkeologiske funn av kanaanittiske byer som ble ødelagt på 1200-tallet. Kanaanittene som levde i området hadde en kultur og religion (polyteisme) som stemmer med Bibelens fortelling om hebreernes kamp mot mot lokale gudedyrkelser. På 1100-tallet f.kr. var det kamper i Palestina mellom to religøse tradisjoner (polyteisme og Javhe-kulten som blir stadig mer monoteistisk) og folk (Hebreerne fra Egypt og Kanaanitter). Egypt som tidligere hadde hatt overherredømmet over området hadde nå mistet sitt fotfeste, og uten et sterkt Egypt lå veien klar for de mindre semittiske folkeslagene til å overta området.
Hebreerne fikk støtte fra nomadiske stammer og semittiske folkeslag som var beslektet med Abraham. Alliansen var mulig fordi de alle dyrket Jahve (men det var mye uenighet om hvordan Jahve skulle dyrkes). Denne kulten var lenge den eneste institusjonen som bandt folket sammen, og hindret ikke at det oppstod konflikter internt mellom dem.
Hebreerne erobret og ødela de mer siviliserte kanaanittene og overtok deres skriftssystem. Byggepraksisen ble også overtatt, men uten at Hebreerne oppnådde samme kvalitet som sine forgjengere. Jerusalem var på dette tidspunktet et lite sted uten noen stor betydning, og kunne ikke måle seg med andre byer som allerede hadde blomstret og forfalt i oldtidens verden. Men tilfeldigvis skulle mye av spiren til vår historie etter hvert vise seg å bli utviklet i Palestina styrt av Hebreerne.
rediger Dommertiden
Etter Josvas tid fulgte den såkalte Dommertiden hvor landet ble styrt av de såkalte dommere. De stod frem som befriere hver gang israelittene hadde blitt undertrykt av andre herskere.
rediger 1000 f.kr: Det Hebraiske Kongedømmet - Kong Saul, Kong David og Kong Salamon
Ifølge beretningen var landets første konge Saul. Han dateres til omkring 1100-1000 fvt. Landet var forent under han og hans to etterfølgere, David og Salomo. Sistnevnte er kjent for byggingen av Tempelet i Jerusalem.
Hebreerne etablerte et kongedømme i Palestina. Denne institusjonen kom som en nødvendig følge av at man måtte organisere krigføringen ved å konsolidere nasjonen. I vest utgjorde Filisterne (Gaza) en sterkere motstand en Kanaanittene, mye fordi disse hadde jernteknologi. Filistinerne stammet fra "sjøfolket" som hadde kommet fra Hellas, og det er fra disse vi henter navnet Palestina. I nord lå Fønikerne (Libanon) som var mest opptatt av handel. Når Kanaanittene ble stadig mer erobret, ga det grunnlaget for det Hebraiske kongedømmet omkring 1000 f.kr. Samtidig ble det opprettet en annen institusjon med profeter, og profeten Samuel salvet den første kongen Saul og hans etterfølger David. [kilde: Verdenshistorien av J.M. Roberts]
rediger 922 f.kr: Det Hebraiske Kongedømmet deles i Israel og Judea
Da kong Salamon døde i 922 f.kr. ble det Hebraiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn Rehabeam som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sydriket som Juda. Gjennom skiftende omstendigheter eksistert disse rikene gjennom ca 300 år.
rediger 722 f.kr: Tistammeriket elimineres av assyrerne
Nordriket Israel forsvinner ut av historien når Assyria erobrer hovedstaden Samaria 722 f.kr.
De 10 israelske stammene som utgjør kongedømmet Israel blir spredt utover det Assyriske riket eller drept. Dette gir opphav til myten om de 10 forsvunne stammene av Israel ("the Ten Lost Tribes of Israel"). Det er ihvertfal slik at det ikke lengre finnes spor av disse stammene eller at de overlevende klarer å beholde sin etniske identitet mens de befinner seg i Assyrerriket. Dermed forsvinner disse hebreerne ut av historien.
rediger 587 f.kr: Judea og Jerusalem faller til Babylonierne
Nebukadnesar, Babylons konge, bryter Jerusalems murer og ødelegger Salomons Tempel i 587 f.kr. Byen blir fullstendig ødelagt og innbyggerne blir deportert til Babylon.
Innbyggerne av Judea, som deporteres til Babylon (Irak), er de to gjenværende stammene av de totalt tolv hebraiske stammene. Som nevnt har de øvrige ti stammenes kongedømme Israel, allerede gått til grunne. For folket fra Judea skal imidlertid fangenskapet i Babylon bare utgjøre en egen epoke i jødisk historie, og i motsetning til Israels folk, klarer disse stammene å bevare sin etniske identitet og bygge opp Javhe-kulten i Babylon. Dette fangenskapet skal prege mye av jødedommen, og markerer begynnelsen av religionen. Her blir de første tekster skrevet ned, og det er først nå vi kan tale om "jøder".
rediger Under Persisk styre
Da Babylon senere ble invadert av Perserne omkring 539 f.kr., skulle jødene få lov til å vende tilbake til Judea som ble under persisk overherredømme. Da Persia erobret Babylon, fikk israelittene vende tilbake. Landet ble da en provins under persernes styre, men tradisjonene ble i stor grad gjenopprettet.
rediger 323 f.kr. Alexander den Store overtar for Perserne
Israel kom siden under makedonerne da Aleksander den store erobret persernes rike. Den følgende tiden var preget av uro. Makabeeropprøret førte med seg politiske stridigheter. Samtidig var landet til tider selvstendig som et kongedømme.
rediger Under romersk styre
Omsider, da romerne kom til makten, ble landet anerkjent som et kongedømme og Herodes den store ble utvalgt til konge. Etter hans tid ble riket delt mellom tre av hans sønner. Herodesfamilien hadde mer eller mindre makten frem til Jerusalmens ødeleggelse i år 70. Etter dette var det flere opprør, men ingen vant frem. Jødedommen og Kristendommen er derimot en viktig del av arven etter oldtidens Israel.
rediger Se også
