Kulturvern er en samlebetegnelse for arbeid med materielt og immaterielt innsamling, dokumentasjon og formidling.
Materielt kulturvern kan sies å arbeide for å sikre konkrete gjenstander (kulturminner) og den kunnskapen de forteller.
Immaterielt kulturvern er ivaretakelse av kunnskapen om håndverk, teknikker, historier, og alle typer «bakgrunnsopplysninger». Norge har nylig ratifisert en UNESCO-konvensjon om vern av «immateriell kulturarv», som definerer dette slik:
«Immateriell kulturarv» betyr praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjon tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og med kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling.
Svært ofte blir det i samspiller mellom den konkrete gjenstanden (kulturminnet) og kunnskapen om hva dette kulturminnet forteller eller dokumenterer som er det verdifulle.
I Norge er den offentlige innsatsen spredt mellom flere departementer og direktorater, men særlig Miljøverndepartementet med Riksantikvaren og Kultur- og kirkedepartementet gjennom ABM-utvikling og museene.
Svært mye av kulturvernarbeidet i Norge foregår gjennom frivillige lag og foreninger, hvor de aller fleste er organisert i paraplyorganisasjonen Norges kulturvernforbund som også er sekretariat for Kulturminneåret 2009.