- Jerusalem kan også henvise til «Jerusalem», hymne av William Blake og Hubert Parry, også kalt «And Did Those Feet in Ancient Time»
| Jerusalem | |||
 Jerusalem sett fra Oljeberget |
|||
|
|||
| Hebraisk | יְרוּשָׁלַיִם | ||
| (Standard) | Yerushalayim | ||
| Arabisk | القـُدْس (Al-Quds) offisielt i Israel: |
||
| Navnets betydning | Hebraisk: «fred», «testamentisk gave» mm., Arabisk «Den hellige» |
||
| Styresmakt | By | ||
| Distrikt | Jerusalem-distriktet | ||
| Befolkning | 732,100[1] | ||
| Embetsområde | 125.2 km² | ||
| Borgermester | Uri Lupolianski | ||
| Internettside | www.jerusalem.muni.il | ||
Jerusalem (hebraisk ירושלים, yerushalayim el. ירושלם, arabisk القدس, transkr. Al-Quds, norsk historisk navn Jórsalir eller Jórsalaborg) er Israels hovedstad og største by. Den er sannsynligvis også verdens mest omstridte by. Byen har ca. 724 000 innbyggere. Som hovedstad i det historiske Judea har den stor betydning både for jødedommen, kristendommen og islam.
Jerusalem er et av de viktigste hellige stedene pilegrimene reiser til. Byen Jerusalem er hellig både for jøder, kristne og muslimer. Jerusalem ble grunnlagt for 3 400 år siden av den jødiske kong David. De kristne ser på Jerusalem som stedet hvor Jesus ble korsfestet og stod opp fra de døde, og der Gud sendte sin hellige ånd over apostlene. De betrakter denne byen som der kristendommen begynte. Gjennom nesten to tusen år har de kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem. Muslimene ærer Jesus (arabisk: Issa) som en viktig profet, og har bygd Al Aqsa-moskeen på klippen over Jesu grav. Det er også her muslimene mener Muhammed fór opp til himmelen. Jødene betrakter Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores Tempel, som deres viktigste hellige sted.
Innhold |
rediger Historie
Jerusalem kan føre sin histore tilbake til ca. 3000 f.v.t. Byen ble ødelagt i 587 f.v.t., da Nebukadnesar II av Babylonia hærtok byen og la tempelet i ruiner. Etter at Babylon ble inntatt av perserkongen Kyros II (i 539 f.v.t.) fikk jødene vende hjem. Etter hvert ble både byen og templet gjenreist.
Da Jesus ble født lå Jerusalem under Romerriket. Romerne erobret Judea i 44 f.Kr. Judeas fall var for jødene et sjokk som gav grobunn for mange profeter som ga løfte om en bedre framtid. Jesus var en av dem, men han var annerledes, og hans disipler skapte en religion som har fått stor innflytelse til denne dag.
Men de fleste jøder fulgte ikke Jesus. De lyttet heller til dem som oppfordret til å drive ut romerne. Et opprør i 73 e.kr. førte til at romerne drev jødene ut av Judea og Jerusalem (Diaspora). Siden da har jødene i Diaspora drømt om å vende tilbake, og hilst hverandre med «neste år i Jerusalem».
I 638 ble Jerusalem erobret av de fremadstormende muslimske araberne. De kristne pilegrimene fikk imidlertid fortsatt fritt leide til de hellige stedene i Jerusalem. Men i 1055 tok de mer fundamentalistiske seljuk-tyrkerne makten i Baghdad, og de skapte problemer for pilegrimmene. Da den byzantinske hær ble knust ved Manzikert i 1071 og hele det indre av Anatolia ble erobret av seljuk-tyrkerne, henvendte den byzantinske keiser seg til de vest-europeiske fyrstene med oppfordring om å komme til unnsetning. I håp om å vekke deres entusiasme viste han til vanskene tyrkerne skapte for pilegrimmene til Jerusalem. Paven i Roma benyttet seg av anledningen til selv å anspore til strid mot tyrkerne i 1095. Dette førte til det 1. korstog, som endte med at Jerusalem ble erobret av korsfarerne i 1099. Byen ble gjort til hovedstad i korsfarerriket «Kongeriket Jerusalem». Byen ble gjenerobret av muslimene under den store Saladin i 1187. Siden har en rekke korstog forsøkt å gjenerobre Jerusalem, uten å lykkes. Kongedømmet Jerusalem levde imidlertid videre med sentrum i festningsbyen Acre ved Middelhavskysten frem til 1291.
Siden 1187 har Jerusalem vært under muslimsk styre helt til etter 1. verdenskrig, da Jerusalem ble Britisk Mandatområde. Det Ottomanske Riket, som tok kontrollen over jerusalem i 1516, havnet på feil side i verdenskrigen, og ble straffet av seierherrene med å tape Midtøsten, som ble gjort til mandatområder under Frankrike og Storbritannia. I 1947 ble den jødiske staten Israel opprettet på den vestre halvdelen av Palestina, mens Vestbredden ble okkupert av Jordan. Etter FNs delingsplan skulle Jerusalem være internasjonal by under FNs overhøyhet, men etter en kort krig mellom det nyopprettede Israel og de muslimske nabostatene, som ville forhindre at den jødiske staten skulle få etablere seg, ble Jerusalem delt mellom Israel og Jordan.
Etter 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen, og erklærte straks byen som Israels «evige og udelelige hovedstad». FN anerkjenner ikke Israels krav, og FNs sikkerhetsråds resolusjon 478 avviser kravet. I resolusjonen bestemte FNs sikkerhetsråd at den israelske loven som erklærte Jerusalem som Israels hovedstad var «null and void and must be rescinded forthwith». Resolusjonen bad også medlemslandene som hadde ambassader i Jerusalem om å trekke disse ambassadene ut av byen. Som resultat flyttet alle de 13 landene som frem til da hadde ambassader i Jerusalem sine ambassader til Tel Aviv, Israels internasjonalt anerkjente hovedstad. Med unntak av Costa Rica og El Salvador ligger idag alle lands ambassader fortsatt i Tel Aviv.
Også palestinerne anser Jerusalem som sin hovedstad idag.
rediger Demografi
| År | Total |
|---|---|
| 1844 | 15 510 |
| 1876 | 25 030 |
| 1896 | 45 420 |
| 1922 | 62 578 |
| 1931 | 90 053 |
| 1944 | 157 000 |
| 1948 | 165 000 |
| 1967 | 263 307 |
| 1980 | 407 100 |
| 1985 | 457 700 |
| 1990 | 524 400 |
| 1995 | 617 000 |
| 2000 | 657 500 |
| 2005 | 706 400 |
I mai 2007 hadde Jerusalem en befolkning på 743 000, hvorav 68 % var jøder, 30 % var muslimer og 2 % var kristne, og befolkningstettheten var på 5 750.4 innbyggere pr. kvadratkilometer (14 893.5/km2)[2][3] I 2005 kom det 2 850 immigranter til Jerusalem, hvorav nesten trekvart av dem kom fra USA og Frankrike, samt tidligere innbyggere i Sovjetunionen. Innen Israel overgikk emigranter fra Jerusalem innvandrerne til byen. I 2005 emigrerte over ti tusen israelere til Jerusalem, mens seksten tusen forlot byen.[2] Befolkningen i Jerusalem fortsetter likevel å stige på grunn av høye fødselsrater, spesielt blant araberne og harediske jødiske samfunn (hvor fødselsraten er høyere enn gjennomsnittet i Israel). På grunn av dette er den totale fødselsraten i Jerusalem (4,02) mye høyere enn andre sammenlignbare byer i regionen, som Tel Aviv (1,98) og også ganske mye høyere enn landsgjennomsnittet på 2,90. På samme måte er den gjennomsnittlige størrelsen på Jerusalems 180 000 husholdninger 3,8 mennesker.[2]
I 2005 hadde det totale antallet bofaste i Jerusalem grodd med omtrent 13 000 (1,8 %) – like mye som det israelske gjennomsnittet. Mens byen har fortsatt å vokse, har den religiøse og etniske sammensetningen i Jerusalem likevel fortsatt å forandre seg. Selv om jødene utgjør majoriteten av menneskeri Jerusalem, tilhører kun 31 % av barna under 15 denne gruppen.[2] Disse nylige dataene bekrefter observasjoner om at den jødiske prosentandelen i Jerusalem har sunket de siste fire tiårene. I 1967, året da Seksdagerskrigen fant sted, utgjorde jøder 74 % av befolkningen, noe som er ni prosent mer enn i 2006.[4] Denne nedgangen blir forklart med den stigende bokostnaden i Jerusalem, det mindre jobbmarkedet og den økende religiøse karakteren av byen. Mange unge mennesker flytter til forstadene for å skaffe seg billigere bosteder og mer verdslig livsstil, tilbudt av andre byer.[5]
Demografi og skillet mellom den jødisk-arabiske befolkningen fortsetter å spille en stor rolle i krangelen om Jerusalem. I 1998 foreslo Jerusalems utviklingsinstans å utvide bygrensene til vest for å inkludere flere områder med høy jødisk befolkning.[6]
rediger Lokalstyre
Jerusalems bystyre har trettien valgte medlemmer, hvorav en av de er borgermesteren. Borgermesteren har vervet i en periode på fem år, og utpeker seks stedfortredere. Den nåværende borgermesteren i Jerusalem, Uri Lupolianski, ble valgt i 2003.[7] Bortsett fra borgermesteren og stedfortrederne, får medlemmene av bystyret ingen lønn og jobber frivillig. Teddy Kollek er borgemesteren i Jerusalem som har innehatt vervet lengst, i 28 år – i seks perioder. De fleste av møtene i Jerusalems bystyre er private, men hver måned blir det holdt et møte som er åpent for offentlighet.[7] Innen kommunestyret utgjør religiøse politiske partier en spesiell sterk faktor, og disse utgjør en stor del av kommunestyret.[8]
Jerusalems kommunestyre og borgermesterens kontor er på Safra Square (Kikar Safra) ved Jaffa-gata. Det nye rådhuset består av to moderne bygninger og ti renoverte historiske bygninger som omgir en stor plass, og ble åpnet i 1993.[9] Byen faller under Jerusalem-distriktet, med Jerusalem som distriktets hovedstad.
rediger Kommunikasjon
Jerusalem er nå i gang med bygging av første del av et light rail-system (en bybane) (hebraisk : רכבת קלה / Rakevet kala) som i alt vil omfatte 8 linjer med 75 stasjoner fordelt på et banenett på 50 km når utbyggingen etter planen fullføres i 2020
Den første linjen fra Pisgat Ze'ev i nord til Herzlfjellet passerer nær Gamlebyen (Damaskusporten), og åpner ventelig høsten 2008. Traséen er 13.8 km lang med 24 stasjoner
Som ordfører i Jerusalem var Ehud Olmert en av pådriverne for utbyggingen.
rediger Hellige steder
I Jerusalem ligger blant annet helligdommene:
rediger Se også
 |
Commons: Jerusalem – bilder, video eller lyd |
rediger Søsterbyer
rediger Referanser
- ^ 40th Anniversary of the Reunification of Jerusalem. Israels utenriksdepartement (16. mai 2007). Besøkt 19. mai 2007.
- ^ a b c d Press Release: Jerusalem Day (pdf). Israel statistiske sentralbyrå (24. mai 2006). Besøkt 10. mars 2007.
- ^ Population and Density per km² in Localities Numbering Above 5,000 Residents on 31 XII 2005 (pdf). Israels statistiske sentralbyrå (2006). Besøkt 11. april 2007.
- ^ Sel, Neta. «Jerusalem: More tourists, fewer Jews», YNet, 23. mai 2006. Besøkt 10. mars 2007.
- ^ Hockstader, Lee. «Jewish Drop In Jerusalem Worries Israel», The Washington Post via Cornell University, 16. august 1998. Besøkt 10. mars 2007.
- ^ Laub, Karin. «Jerusalem Barrier Causes Major Upheaval», The Associated Press via The Washington Post, 2. desember 2006. Besøkt 10. mars 2007.
- ^ a b Cidor, Peggy. «Corridors of Power: A tale of two councils», The Jerusalem Post, 2007-03-15. Besøkt 2007-03-28.
- ^ Coker, Margaret. «Jerusalem Becomes A Battleground Over Gay Rights Vs. Religious Beliefs», Cox Newspapers, 2006-11-11. Besøkt 2007-03-28.
- ^ Safra Square - City Hall. The Municipality of Jerusalem. Besøkt 24. april 2007.
- ^ Online Directory: Israel, Middle East. Sister Cities International. Besøkt 5. april 2007.
- ^ New York City Global Partners. NYC.gov. Besøkt 17. februar 2008.
