ï»ż

 

Jan Christiaan Smuts
24. mai 1870 – 11. september 1950

FÞdested Bovenplaats, nÊr Malmesbury, Kappkolonien (nÄ SÞr-Afrika)
DĂždssted Doornkloof, Irene, nĂŠr Pretoria i SĂžr-Afrika
Rang feltmarskalk
MilitÊre slag andre boerkrig, retretten fra Pretoria, fÞrste verdenskrig, MaritzopprÞret, felttoget i SÞrvest-Afrika, felttoget i Øst-Afrika, andre verdenskrig

Jan Christiaan Smuts[1] (fĂždt 24. mai 1870, dĂžd 11. september 1950) var en fremtredende statsmann, militĂŠr leder og filosof i SĂžr-Afrika og det britiske Samveldet. I tillegg til flere ministerposter var han statsminister i Unionen SĂžr-Afrika fra 1919 til 1924 og fra 1939 til 1948. Han tjenestegjorde som britisk general i fĂžrste verdenskrig og som feltmarskalk i andre verdenskrig.

Som statsminister gikk han imot flertallet av afrikanderne som Ăžnsket Ă„ fortsette og formalisere den de facto apartheid-politikken som hersket i mellomkrigstiden. Han etablerte og stĂžttet Fagankommisjonen etter andre verdenskrig som talte for avskaffelsen av all raseadskillelse i SĂžr-Afrika. Men Smuts tapte valget i 1948 fĂžr han kunne innfĂžre forslaget og dĂžde i 1950, akkurat i det de jure apartheid var i ferd med Ă„ bli innfĂžrt.

Han ledet kommandoer i andre boerkrig for SÞrafrikanske republikk (Transvaal). Under fÞrste verdenskrig ledet han SÞr-Afrikas arméer i Tysk Øst-Afrika. Fra 1917 til 1919 var han ogsÄ ett av fem medlemmer i det britiske krigskabinettet og bidro til Ä opprette Royal Air Force. Han ble feltmarskalk i British Army i 1941 og deltok i Imperiets krigskabinett under Winston Churchill. Han var den eneste som signerte fredsavtalene etter bÄde fÞrste og andre verdenskrig.

En av hans stÞrste prestasjoner var etableringen av folkeforbundet. Utformingen og innfÞringen hvilte i stor grad pÄ Smuts' arbeid [2]. Han oppfordret senere til opprettelsen av en ny internasjonal fredsorganisasjon: Forente nasjoner. Smuts skrev forordet til De Forente Nasjoners Pakt, og var den eneste som bÄde signerte paktene til Folkeforbundet og FN. Han forsÞkte Ä redefinere forholdet mellom Storbritannia og hennes kolonier ved Ä etablere det britiske samveldet, som det var kjent som pÄ den tiden.

I 2004 ble han i en avstemning av South African Broadcasting Corporation valgt som en av de ti betydeligste sĂžrafrikanere gjennom tidene.

Innhold

rediger Oppvekst

Smuts vokste opp i distriktet Malmesbury, i den britiske Kappkolonien.
Smuts vokste opp i distriktet Malmesbury, i den britiske Kappkolonien.

24. mai 1870 fikk Jacobus Smuts (1845–1914) og hans kone Catharina (1845–1901) en sĂžnn pĂ„ familiegĂ„rden Bovenplaats i distriktet Malmesbury i Kappkolonien. Dette barnet, deres andre sĂžnn i det som skulle bli en familie pĂ„ fire sĂžnner og to dĂžtre, ble dĂžpt Jan Christiaan [1] etter sin morfar, Jan Christiaan de Vries.

Familien Smuts var fremgangsrike bÞnder som drev en liten eiendom og som lenge hadde vÊrt etablert i omrÄdet. I fire generasjoner, siden 1786, hadde de dyrket jorda i Malmesbury der de slo seg ned pÄ gÄrden Ongegund som Bovenplaats var del av, i 1818. Dette omrÄdet lÄ i det sÄkalte Swartland, det viktigste hveteomrÄdet i Kappkolonien.

Jacobus Abraham Smuts levde pĂ„ mange mĂ„ter pĂ„ samme mĂ„te som hans forfedre. Han var en hardtarbeidende bonde, stĂžttespiller i kirken og en som inntok en lederposisjon i de sosiale og politiske spĂžrsmĂ„lene i nabolaget. Han ble senere valgt som representant fra Malmesbury i Kapparlamentet. Smuts' mor, fĂždt Catharina Petronella de Vries, var sĂžster av Boudewyn Homburg de Vries, predikanten i den nĂŠrliggende byen Riebeek West rundt 5 km fra Bovenplaats. Familien de Vries var opprinnelig fra omrĂ„det rundt Worchester i Kappkolonien. Catharina fulgte sin bror som hushjelp da han ble han utnevnt i Riebeek West. Der mĂžtte hun Jacobus og giftet seg med ham i 1866. Hun hadde en betydelig utdannelse, og hun var en kulturell kvinne, i det minste i forhold til omrĂ„dets standard. Hun hadde studert musikk og fransk i Cape Town.

Da Jan var seks Ă„r gammel, flyttet familien i 1876 fra Bovenplaats til en ny gĂ„rd rundt 22 km unna. Denne gĂ„rden, Klipfontein, hadde Jacobus Smuts arvet. Han hadde ivret etter Ă„ fĂ„ sin egen gĂ„rd fremfor Ă„ ha en under oppsynet til sin far.

rediger Familieliv

Familien Smuts var tradisjonelle afrikander-bÞnder. SpÞrsmÄl om eiendom og familiesaker var i stor grad styrt av tradisjoner. Tradisjonen dikterte at det var den eldste sÞnnen som det var knyttet forventninger til. Familien ville streve sÄ langt det lot seg gjÞre Ä gi ham den best mulige utdannelsen med mÄl om Ä brÞyte vei slik at han kunne fÄ seg en av profesjonene. De andre ble satt til Ä arbeide pÄ gÄrden, mens de samtidig fikk en landlig hjemmeundervisning. Som den andre sÞnnen var dette Jans rolle. Han ble vÊrende pÄ gÄrden, mens hans bror Michiel ble sendt for Ä begynne pÄ skole i Riebeek West, forutbestemt til en fremtid som predikant i Nederlands reformerte kirke pÄ samme mÄte som hans onkel Boudewyn.

Arbeid pÄ gÄrden kombinert med undervisning fra hans mor var Jans liv de neste Ärene. I lÞpet av hans tidlige barndom, fremdeles for ung til Ä fÄ formelt ansvar pÄ gÄrden, arbeidet han sammen med de fargede gÄrdsarbeiderne. PÄ denne tiden var forholdet mellom herrer og tjenere definitivt ikke basert pÄ sosial likhet. Men pÄ disse gÄrdene i Swartland var der lite av den rigide segregasjonen som allerede dukket opp andre steder i SÞr-Afrika og som senere skulle fÄ sÄ alvorlige konsekvenser. Siden 1828 hadde Kapp nedskrevet i lovene prinsippet om likhet mellom rasene [3]. I motsetning til resten av SÞr-Afrika, hadde alle voksne menn rett til Ä stemme og Ä stille til valg til koloniens forsamling, kun underlagt kravet til eiendom [4]. Derfor eksisterte der en viss intimitet i disse land-distriktene mellom gÄrdeierne og deres arbeidere. Ved innhÞstingen var det vanlig Ä se begge grupper arbeide sammen for Ä sanke inn avlingen, og det var ogsÄ vanlig Ä se gÄrdens barn leke med hverandre, uten Ä ta hensyn til rase.

I dette relativt liberale miljÞet arbeidet Jan sammen med tjenerne, lyttet til deres fortellinger, lÊrte landsbygdas tradisjoner og forsÞkte Ä hjelpe til sÄ godt han kunne. Ettersom hans kunnskap og selvtillit Þkte, begynte Jan Ä dra ut i landsbygda pÄ egenhÄnd og utforsket hÞydene og dalene som omgav ham. Ettersom han ble eldre ble hans viktigste ansvar dyreflokken, fÞrst for grisene og fjÞrfeet pÄ gÄrdstunet og senere kveget ute pÄ velden. De samme tradisjonelle lovene som bestemte Jans rolle som gÄrdbruker hadde ogsÄ sine fordeler. BoerbÞndene gav etter vane sine sÞnner del i den naturlige Þkningen i dyreflokkene som de passet pÄ. Ettersom tiden gikk, bygget Jan gradvis opp en respektabel andel av husdyrene.

Men hans utdannelse ble ikke forsÞmt av arbeidet pÄ gÄrden. PÄ tross av restriksjonene i den landlige hjemmeundervisningen, gav hans mors betydelige utdannelse han og hans sÞsken en fordel sammenlignet med andre barn i lignende omstendigheter.

rediger Innflytelse utenfra

Familien Smuts levde i en nesten eksklusiv afrikanderverden. Denne kulturelle identiteten, i motsetning til boerrepublikkene i nord, definerte seg ikke i opposisjon til Storbritannia eller britene. BÞnder i Swartland hadde blitt alvorlig fornÊrmet i tidligere Är. Denne misnÞyen kulminerte til slutt i en massiv boermigrasjon i Great Trek. Resultatet var at Jacobus Smuts stort sett var upÄvirket av afrikandernasjonalismen som ble forkynt av organisasjoner som Afrikander Bond, grunnlagt av Stephanus Jacobus du Toit i 1877. Bevegelsen ble etter 1884 mer etter Smuts' smak da den kom under ledelsen til Jan Hendrik Hofmeyr. Hofmeyr forandret det fundamentale grunnlaget i organisasjonen, fra Ä forkynne afrikanderseparatisme til en som kombinerte pragmatisk politikk av Þkonomisk proteksjonisme for KappbÞndene og deres ferskvarer med et opprop til enhet mellom de engelsk- og nederlandsk-sprÄklige befolkningene og samarbeid med koloniale styresmakter. Jacobus Smuts lovet stÞtte til Hofmeyr og den reformerte bevegelsen som medlem av Kappforsamlingen.

Konflikt var et element som nesten var fravÊrende fra Jan Smuts' tidlige liv, i motsetning til mange andre deler av SÞr-Afrika. Enten det var konflikter mellom briter og boere eller mellom svarte og hvite, sÄ var det mange Är siden bÞndene i Swartland mÄtte ta seg av tumulter pÄ egen dÞrstokk. FravÊret av konflikt, sammen med dets uunngÄelige motpart, utviklingen av fordommer, hadde sin effekt pÄ Smuts.

I senere Är skulle Smuts se tilbake pÄ denne tiden med glede. Av alle hans opplevelser fra barndommen, var det tiden han tilbrakte pÄ velden, enten nÄr han tok seg av kveget eller var ute pÄ ekskursjoner pÄ egenhÄnd, som sÄ ut til Ä ha mest markert effekt pÄ ham. Han utviklet en tilknytning til landskapet som var nesten Ändelig av natur. Som han skrev i 1902 i en alder av 32:


Sitat Hvor godt jeg husker Ärene jeg tilbrakte med Ä ta meg av kveget pÄ den store gÄrden, vandrende over hele den utstrakte velden hvor hver kloof, hver dal, hver koppie ble bestrebet til meg av de mest gjenkjennelige assosiasjoner. MÄned etter mÄned jeg tilbrakte der i ensomhet, sammen med kveget, meg selv og Gud. Velden hadde blitt en del av meg, ikke bare pÄ den mÄtene at benene var en del av den, men i en viktigere mÄte som identifiserer naturen med menn... Uten menneskelig selskap fÞlte jeg en Änd av kameratskap med objektene rundt meg. PÄ min barnslige mÄte samtalte jeg med disse som med min egen sjel, de delte min selvsikkerhet[5]. Sitat

I ordinÊre omstendigheter ville Jan Smuts i tidens lÞp ha tatt over driften av familiegÄrden og tilbrakt sitt liv som bonde slik hans far, farfar og oldefar hadde gjort fÞr ham. Men dette skulle det ikke bli noe av, hendelser skulle forandre denne forutbestemte skjebnen.

rediger Skoledager

Tragedien rammet familien Smuts i 1882. Deres eldste sÞnn, Michiel, ble plutselig rammet av tyfoidfeber mens han gikk pÄ skole i Riebeek West. Tiden med sorg og omveltning hadde en direkte effekt pÄ Jan, nÄ var han den eldste sÞnnen, og vekten av familiens forventninger lÄ alene pÄ hans skuldre.

FÄ uker senere ble Jan sendt fra de kjente omgivelsene ved Klipfontein til et internathus i Riebeek West for Ä ta sin brors plass ved skolen til mr TC Stoffberg. Foreldrene hans hadde allerede staket ut hans fremtid, slik det tidligere ble gjort med hans bror. Jans fremtid tilhÞrte den nederlandske reformerte kirke, og han skulle ordineres som predikant ved avslutningen av sine studier. Dette kallet, selv om det var pÄlagt ham av hans foreldre, var pÄ ingen mÄte sett pÄ som pÄlagt av Jan. Han vokste opp i et miljÞ hvor lydighet til kirken og rene gjerninger betydde en god del. Denne oppdragelsen hadde snudd tolv Är gamle Jan til en dypt religiÞs og alvorlig gutt. Han stod overfor et antall hindringer nÄ som han gikk pÄ skolen for fÞrste gang. Viktigst av disse var hans landlige forstÄelse av engelsk i en tid da det var hovedmediet for instruksjoner og viktig for enhver afrikander som Þnsket Ä spille en rolle i det bredere Kappsamfunnet [6]. Takket vÊre hans mors bestrebelser var han bedre forberedt enn de fleste barn i lignende omstendigheter, men likevel skulle han starte sin skolegang sammen med barn som var mye yngre enn ham selv med like mange Ärs skolegang som separerte ham fra jevnaldrende.

Til tross for disse ulempene viste Jan seg som en utmerket akademiker. Han passerte de andre barna bĂ„de med tanke pĂ„ medfĂždte evner og i hans vilje til Ă„ arbeide. Det var ikke for ingenting at hans lĂŠrer, mr Stoffberg, beskrev ham som «en av de mest briljante elevene han noen gang hadde undervist, og den hardest arbeidende gutten han noen gang hadde mĂžtt». Innen tre Ă„r hadde Jan gjort nok fremgang til Ă„ ta igjen sin egen aldersgruppe, barn med opp til ti Ă„rs formell utdanning bak seg. Han fullfĂžrte denne bemerkelsesverdige bedriften da det var tid for Ă„ ta Kappkoloniens elementĂŠre eksamen i 1885. Jan ble plassert pĂ„ niendeplass i hele kolonien. Året etter overgikk han til og med dette da han havnet pĂ„ andreplass i eksamineringen.

Hans lÊrer merket seg snart hans akademiske evner og gjorde alt for Ä skaffe ytterligere pensum til Jan. Men selv dette skulle snart vise seg Ä vÊre for lite til Ä slukke en nesten umettelig tÞrst etter kunnskap. Jan lÄnte stadig flere bÞker fra lÊreren og plÞyde gjennom dem, fremfor Ä delta i de barnslige tidsfordrivene til de andre barna, separert fra dem av sin sterke arbeidsetikk. FÄ uker fÞr den andre eksamenen hans, fikk dette sine konsekvenser. Jan ble syk, en sykdom forsterket av hans knallharde studier. Doktoren gav ham streng beskjed om fullstendig hvile med et absolutt forbud mot arbeid eller lesing. Jan ble sendt i seng. Til tross for legens ordrer, strakk Jan seg langt for Ä forbigÄ forbudet. En fortelling han forteller sier at han i lÞpet av denne pÄtvungne hviletiden brukte Ä involvere lÊrerens yngste sÞnn, han bestakk den fire Är gamle gutten til Ä skaffe ham bÞker fra sin fars arbeidsrom. Dette lyktes helt til lÊrerens kone kom pÄ et uannonsert besÞk. I sitt enkelt mÞblerte rom var der fÄ muligheter, men Jan gjorde sÄ godt han kunne i Ä skjule sin nÄ betydelige samling av bÞker. LÊrerens kone fant ham i seng som forventet. Men det sÄ ikke ut som gutten lÄ noe sÊrlig komfortabelt. Hun tilbÞd seg Ä re sengen for ham, noe han avslo og insisterte pÄ at han hadde det helt bra. Hun insisterte, og siden hun var lÊrerens kone, fikk hun viljen sin. Da hun satte i gang med sin gjerning ut av godhet, oppdaget hun at den reelle grunnen til Jans manglende komfort var et inderlig forsÞk pÄ Ä skjule en enorm stabel av forbudte bÞker.

Denne hengivenheten til lesing og studier kunne i en annen gutt kanskje ikke ha vÊrt annet enn en reaksjon pÄ eksamenen som nÊrmet seg, men ikke i Jans tilfelle. Det som gjorde denne episoden avslÞrende, var at bÞkene som ble funnet under sengeklÊrne hans stort sett ikke hadde noe med hans studier Ä gjÞre. I Riebeek West utviklet han en livslang vane med Ä lese vidt utenfor hans pensum. Han sÞkte kunnskap for kunnskapens skyld.

Jan satte i 1886, i en alder av 16 Är, ut pÄ den neste etappen i sin utdannelse. Jan sÞkte pÄ, og ble akseptert av, Victoria College i Stellenbosch, en av de mest fremtredende instituttene av hÞyere utdannelse i Kapp. Sent i 1886 tok han farvel med Riebeek West, klar til Ä dra ut pÄ sin nye etappe i livet.

rediger Victoria College

Jan stod overfor lignende problemer ved Victoria College som de han stod overfor da han begynte pÄ skolen. Han var tilbaketrukket og oppslukt av sine studier. Den beste indikasjonen pÄ Jans personlighet pÄ den tiden, kommer fra et brev han skrev rett fÞr han begynte ved Victoria College. Brevet skrev han til en rÄdgiver der, dr C Murray:


Sitat ...en slik plass (Stellenbosch), hvor et stort barnslig element eksisterer, gir en fornuftig rekkevidde for moralen, og det som er viktigere, religiÞs fristelse som dersom den slippes fri som mine foreldre forventer og som jeg tenker Ä gjÞre...hvilken bruk har sinnet for meg, forstÞrret og foredlet pÄ alle mulige mÄter, dersom min religion er en forlatt fÞrer og moralen et vrak? [7] Sitat

Med tanke pÄ disse holdningene er det ikke overraskende at Jan tilbrakte sine fem Är i Stellenbosch stort sett adskilt fra det «barnslige element», dvs fra hans jevnaldrende. Uten sosialt utlÞp begravde han seg i sitt arbeid. Han lÊrte seg hÞynederlandsk. Han nedsenket seg i tysk og i verkene til de tyske romantikerne, mens han lÊrte seg gammelgresk slik at han kunne studere klassisk. PÄ sÞndagene deltok han bÄde pÄ gudstjenestene om morgenen og kvelden og ledet bibelstudier for fargede gutter. I lÞpet av uka fant han ogsÄ tid til jevnlige bÞnnemÞter. Fysisk fortsatte han Ä ta lange, ensomme fotturer.

Men Stellenbosch begynte Ă„ runde av noen av de skarpe kantene i Jans karakter. I lĂžpet av tiden der begynte han Ă„ kaste av seg sin blyghet. Her mĂžtte han Isie Krige som han ble forelsket i. Hun tilba ham og hadde ĂŠrefrykt for hans intellekt. Han var glad for Ă„ ha kvinnelig selskap, sĂŠrlig av noen som gav ham selvtillit.

Han sluttet seg til den lokale militsen og begynte Ă„ skrive for collegemagasinet, for fĂžrste gang begynte han Ă„ vurdere de betydelige politiske sakene som konfronterte SĂžr-Afrika. Han ble leder for collegets debattsamfunn. I denne rollen ble han bedt om Ă„ tale i velkomsten til Cecil Rhodes da han besĂžkte colleget i 1868. Rhodes var i ferd med Ă„ bli statsminister av Kappkolonien og var en ivrig forkjemper for et utstrakt sĂžrafrikansk union og utvidelse av britenes herredĂžmme i Afrika. Det var passende at Smuts som hadde begynnende tanker i samme retning, skulle Ăžnske ham velkommen med temaet panafrikanisme.

Disse gryende politiske tankene utviklet seg parallelt med hans filosofiske personlige system, idéer som han senere utviklet til filosofien holisme. Smuts skrev to politiske essayer pÄ denne tiden, essayer som allerede avslÞrte innflytelsen til en av holismens nÞkkelkonsepter, realiseringen av iboende samhold.

Det fĂžrste essayet ble skrevet i 1890 og het South African Customs Union. Det ble nominert for JB Ebden–prisen ved University of the Cape of Good Hope. Essayet bestod av rundt seksti sider og ble hĂžyt anbefalt, men vant ikke prisen. I essayet vurderte Smuts de Ăžkonomiske relasjonene i koloniene og statene i SĂžr-Afrika, relasjoner som ofte var plaget av argumenter og smĂ„lig sjalusi. Smuts konklusjon var at:


Sitat Ingen politikk i noen koloni eller stat er fornuftig som ikke anerkjenner og legger til grunn sÄ mye som mulig i henhold til det faktum at SÞr-Afrika er ett, som bestÄr av flere separate deler, likevel danner det en kommersiell og moralsk enhet. Sitat

Smuts undersÞkte den eksisterende Þkonomiske ordningen i SÞr-Afrika i et forsÞk pÄ Ä illustrere svakhetene i den eksisterende ordningen, svakheter som var til ulempe i hele SÞr-Afrika. Han mente at fordelene med en Þkonomisk union var innlysende.

I The Conditions of Future South African Literature vurderte Smuts de kulturelle og emosjonelle elementene som ville vÊre nÞdvendig, i tillegg til den kommersielle unionen, for Ä realisere SÞr-Afrikas enhet. Smuts vurderte at hovedhinderet fantes mellom de tradisjonelle afrikanderne og de nye britiske immigrantene. Han oppfordret britene til Ä integrere seg med den eksisterende befolkningen og afrikanderne til Ä akseptere den nye drivkraften som immigrantene fÞrte med seg. Etter Smuts syn var en slik konsolidering avgjÞrende, bÄde for den fremtidige nasjonen SÞr-Afrikas skyld, men ogsÄ for opprettholdelsen av de hvite befolkningene overfor den mye stÞrre afrikanske befolkningen.

Smuts syn var av begrenset viktighet pÄ denne tiden. Dette var bare essayer fra en skolegutt, og selv om argumentasjonen i dem var flytende, led det av mange analytiske mangler. Men temaene i dem var langvarige grunnsteiner i Smuts' politikk.

Han gikk ut med hĂžyeste ĂŠresbevisninger i litteratur og naturfag i 1891. Han sĂžkte pĂ„ og fikk Ebden–stipendet for oversjĂžiske studier og forlot Kapp for Ă„ studere jus ved Cambridge University.

rediger Cambridge

Christ's College, Cambridge.
Christ's College, Cambridge.

Smuts dro for Ă„ studere ved Christ's College i Cambridge, en bastion for akademia i hjertet av det britiske imperiet. Han skrev i senere Ă„r:

Sitat I Cambridge leste jeg mye, vandret mye og tenkte mye, og da jeg forlot universitetet, hadde jeg antagelig drukket mer av kunnskapens kilde enn de fleste... Men jeg blandet meg ikke mye i stedets sosiale liv. Sitat

Smuts kom til Cambridge i en alder av 21 Är, tre eller flere Är eldre enn hans medstudenter. Han var isolert fra andre jevnaldrende menn av forskjellig sosial bakgrunn, oppdragelse og holdninger. Han beholdt sin nedlatende holdning overfor de «barnslige elementene» fra sine dager i Stellenbosch. Smuts led av forferdelig hjemlengsel i hans fÞrste termin ved Cambridge. Han beskrev seg selv som «fullstendig ensom».

Han hadde hatt muligheter til Ă„ skaffe seg et sosialt liv. Han fikk og aksepterte invitasjoner til Ă„ slutte seg til debattsamfunn og Ă„ skrive for collegemagasinet i sin fĂžrste termin. Men han fulgte ikke opp mulighetene for vennskap som disse aktivitetene la foran ham. Smuts' blyghet var uten tvil en faktor i dette, men den dominerende Ă„rsaken var kanskje at Smuts levde i fattigdom, han manglet penger til Ă„ betale tilbake gjestfriheten til andre.

Smuts var mottager av Ebden–stipendet som vanligvis gav rundt ÂŁ200 per Ă„r. Men pĂ„ grunn av en bankfeil, fikk Smuts bare ÂŁ100. FĂžr han forlot Kapp, solgte Smuts husdyrene han hadde skaffet seg pĂ„ familiegĂ„rden. Disse pengene betalte reisen og gav ham en moderat sum i banken. PĂ„ tross av dette oppdaget han snart at selv de mest nĂždvendige studentutgiftene var stĂžrre enn han kunne klare. Smuts skrev til bestyreren av Ebden–fondet, men ble fortalt at ingenting kunne gjĂžres. I desperasjon skrev han og klaget pĂ„ sin situasjon til en venn fra hans tid i Stellenbosch, professor JI Marais, underviser i teologi. Professor Marais svarte umiddelbart og la ved en sjekk pĂ„ ÂŁ50 og oppfordret Smuts til Ă„ kontakte ham hver gang han trengte penger. Marais fortsatte Ă„ sende penger til Smuts i hele hans tid ved Cambridge. PĂ„ grunn av dette tegnet Smuts en livsforsikring og oppga Marais som den etterlatte.

Med en sikrere finansiell situasjon, var Smuts i stand til Ä gÄ mer inn pÄ den sosiale arenaen pÄ universitetet. Han sluttet Ä vÊre ensom og fant bekjente hovedsakelig blant de andre studentene fra kolonien. Han dro pÄ jevnlige vandreekspedisjoner, bÄde med venner og alene. Selv om han sluttet Ä vÊre ensom, forble han ekstremt alvorlig og hengiven mot sitt arbeid, en holdning som kanskje var den viktigste barriÚren mellom ham og de engelske studentene.

Smuts dyrket sin lidenskap for litteratur i Cambridge, han leste fra spredte kilder som ikke hadde vÊrt tilgjengelig for ham, selv ved Victoria College. Han var oppslukt av romantikerne og transcendentalistene. Hans favorittforfatter var den amerikanske poeten Walt Whitman. SÄ stor var Whitmans pÄvirkning pÄ ham at Smuts som student skrev en bok om Whitman, men den forble upublisert til Smuts berÞmmelse gjorde det uunngÄelig. Men effekten manifesterte seg mer beviselig i Smuts' idealisme, og hans senere verk, Holism and Evolution, dro sterkt fra den transcendentale bevegelsen.

I tillegg til studier utenfor pensum, utmerket Smuts seg ogsĂ„ i jus. Han oppnĂ„dde den unike prestasjonen Ă„ forsĂžke seg pĂ„ begge deler av jus tripos i lĂžpet av ett Ă„r og klarte det med fĂžrsteklasses resultat. Han vant mange akademiske utnevnelser og anerkjennelser. Han vant i 1893 den prestisjefylte George Long–prisen i romersk jus og jusfilosofi, en sĂŠrskilt ĂŠre siden prisen veldig sjelden ble delt ut siden den krevde hĂžyere akademisk standard som sjelden ble oppfylt.

Smuts lÊrer, professor FW Maitland, som selv var en av de fremste juslÊrde pÄ den tiden, beskrev Smuts som den dyktigste jusstudenten han noen sinne hadde undervist og gav Smuts en glÞdende referanse. Med hans utmerkede akademiske bakgrunn og slike anbefalinger, var Smuts fremtid lys.

Han avla eksamen for Inns of Court og gikk inn i Middle Temple. Muligheten for en utmerket juskarriere lÄ nÄ foran ham. Hans tidligere college, Christ's College, tilbÞd ham et stipendiat i jus, men Smuts avslo. Istedet var han i juni 1895 tilbake i Kappkolonien, fast bestemt pÄ Ä skape seg en fremtid der.

rediger Cape Town

rediger Tilbake til SĂžr-Afrika

Nyhetene om hans bedrifter i Cambridge hadde nÄdd Cape Town. Han ble hilst av lokale akademikere som et eksempel pÄ sÞrafrikansk intellektuell evne. Han returnerte selvsikker pÄ at hans kvalifikasjoner ville fÞre til en vellykket juristkarriére i Kapp, en karriÚre som ville gjÞre det mulig for ham Ä betale tilbake sin gjeld til professor Marais og Ä gifte seg.

Smuts etablerte sin praksis, men han fikk fÄ saker. Han begynte Ä se etter andre mÄter Ä supplementere sin inntekt. Han klarte Ä finne litt arbeid i Ä gi juridiske rÄd, men hans fremste tidsfordriv ble raskt journalistisk arbeid som freelancer. Han skrev om en rekke temaer, fra artikler om floraen og faunaen i Kapp til litterÊre anmeldelser, men han ble mest trukket mot politikkens verden.

Politikken i Kapp pÄ den tiden var dominert av to menn og en stor idé. Cecil Rhodes og Jan Hendrik Hofmeyr proklamerte sammen enhetsidealet, enhet i den hvite befolkningen, briter og boere, og enhet mellom koloniene og republikkene i det sÞrlige Afrika.

rediger Rhodes' visjon

Rhodes var en av de rikeste mennene i SĂžr-Afrika. Han var styreformann bĂ„de i De Beers Consolidated Mines og Consolidated Gold Fields, henholdsvis det dominerende diamantgruveselskapet i SĂžr-Afrika og et av de stĂžrste gullgruveselskapene. Rhodes var ogsĂ„ styreformann i British South Africa Company som i 1889 fikk et Royal Charter med rett til Ă„ utvikle landet pĂ„ den andre siden av Limpopo, dagens Zimbabwe og Zambia. Rhodes var en inderlig britisk imperialist, fast bestemt pĂ„ Ă„ spre britisk innflytelse i verden, sĂŠrlig i Afrika. SĂžr-Afrika var delt inn i fire separate omrĂ„der, de to britiske koloniene, Kapp og Natal, og to afrikander–republikker, Oranjefristaten og Transvaal. Rhodes, i likhet med mange andre pĂ„ den tiden, sĂ„ denne regionen som en Ăžkonomisk og sosial helhet. Han var overbevist om at fremtiden var avhengig av at en klarte Ă„ realisere denne enheten ved Ă„ etablere en union, bĂ„de politisk og Ăžkonomisk.

Til slutt Þnsket han Ä se et forent SÞr-Afrika under det britiske flagget. Men han innsÄ at utkommet av dette ikke var noe som afrikanderne i Kapp kunne stÞtte, og i enda mindre grad de som bodde i Transvaal og Oranjefristaten. Han redefinerte seg derfor som kolonialist, begynte Ä legge vekt pÄ viktigheten til lokale interesser og satte dem over ideen om underleggelse av en imperiell makt. Dette gav ham stÞtten til Hofmeyr, partiet Afrikander Bond og en stor del av velgerne i Kapp. Rhodes ble valgt til statsminister i Kapp i 1889.

Afrikander Bond var det dominerende politiske partiet i Kapp. Det ble dannet i 1879 med formÄl om Ä fjerne britisk makt og innflytelse fra SÞr-Afrika. Under Hofmeyrs lederskap mistet det sin antibritiske brodd. Hofmeyr delte Rhodes' visjon av enhet og ledet sitt parti i stÞtte til Rhodes. For Ä opprettholde stÞtten til medlemmene i Bond, gikk Rhodes med pÄ innrÞmmelser overfor Hofmeyr. Rhodes introduserte lovgivning som gav juridisk likhet mellom sprÄkene engelsk og nederlandsk. Han innfÞrte ogsÄ en mild toll pÄ frukt og grÞnnsaker fra landbruket, noe som gav ham godvilje fra afrikanderne i Kapp, siden majoriteten av disse var bÞnder.

rediger Transvaal–spĂžrsmĂ„let

Tradisjonelt hadde Kapp vĂŠrt det Ăžkonomiske og politiske hjertet av SĂžr-Afrika. Oppdagelsen av diamanter i Kimberley i 1870 hadde forsterket denne dominansen. Men hele maktbalansen i SĂžr-Afrika skulle endre seg i 1886 da enorme gullforekomster ble oppdaget i Transvaal, nĂŠr Witwatersrand. Nesten over natten forandret Transvaal seg fra Ă„ vĂŠre den mest landlige, tilbakeliggende og fattigste staten i SĂžr-Afrika til Ă„ stĂ„ for 25 % av verdens gull.

Oppdagelsen av diamanter i Kapp hadde fÞrt til en enorm strÞm av investorkapital. Jernbaner ble bygget og Äpnet landet og migranter strÞmmet til. I deres fotspor fulgte sosial og materiell utvikling. Men da dette kom til Transvaal, ble denne slags utvikling sterkt motarbeidet. President Paul Kruger, hengivent kjent som Oom Paul (onkel Paul), var en dypt konservativ mann. Han var bekymret for at Transvaals religiÞse og moralske karakter ville endre seg med gruvenes vekst. Byer som Johannesburg hadde allerede endret seg fra rolige landsbyer til enorme gruveleirer, fylt med prostitusjon og drukkenskap, laster som ble avskydd av de kalvinistiske afrikanderne. En felles fÞlelse var at «gruveindustrien er dÞdsdommen for det virkelige Transvaal i tanke og Änd».

Disse migrantene, eller uitlanders som de var kjent som, hadde potensial til Ă„ forandre Transvaal for alltid. Den transvaalske regjeringen anslo at der i 1895 var 30 000 afrikandervelgere (eller burghere som de var kjent som) mot 60 000 uitlanders [8]. Kruger gjorde alle forsĂžk pĂ„ Ă„ beholde maktbalansen til burghernes fordel. Innledningsvis, fra gull fĂžrst ble oppdaget til 1890, kunne uitlanders skaffe seg stemmerett etter Ă„ ha bodd i landet i fem Ă„r. Boplikten Ăžkte i 1890 til fjorten Ă„r, kombinert med at sĂžkerne mĂ„tte vĂŠre over 40 Ă„r, etter at omfanget av immigrasjonen ble tydelig. En forsĂžkte Ă„ kompensere ved Ă„ opprette en ny forsamling, andre Volksraad, med begrenset lovgivende mandat. Alle lover skulle ratifiseres av Volksraad. Uitlanders kunne skaffe seg stemmerett til den nye forsamlingen etter Ă„ ha bodd i landet i to Ă„r og retten til Ă„ velges etter fire Ă„r. Til tross for dette gjenstod det faktum at samtidig som gullinntektene var Transvaals viktigste inntektskilde, ble uitlanderne i realiteten nektet pĂ„virkning i styret av landet.

Kruger kjempet ogsÄ mot eksterne krefter som han sÄ pÄ som en trussel mot Transvaals uavhengighet. Kruger hadde deltatt i Great Trek som tolv Är gammel gutt, og han var svÊrt mistenksom overfor britenes regionale makt. Han hadde spilt en nÞkkelrolle i motstanden mot den britiske annekteringen i 1877. ForsÞkene kulminerte i Pretoriakonvensjonen i 1881 og senere Londonkonvensjonen i 1884. Disse konvensjonene garanterte Transvaals uavhengighet, kun underlagt Storbritannias rett til Ä utÞve kontroll over enkelte politiske omrÄder, fÞrst og fremst Transvaals utenriksrelasjoner. Kruger var fast bestemt pÄ Ä forhindre ytterligere britiske tilranelser, enten det var militÊrt, Þkonomisk eller politisk.

Transvaal var mistenksomme for Rhodes' motiver, nektet Ä vurdere en foreslÄtt tollunion for det sÞrlige Afrika og motsatte seg sterkt videre utvikling av jernbaneforbindelser til Kapp. SpÞrsmÄlene om jernbaner og Þkonomi var langtfra en samlende kraft og endte i en handelskrig i 1894. Det landlÄste Transvaal var avhengig av havnene i Kapp og Natal pÄ grunn av veksten til den vitale gullindustrien, og begge havnene var under britisk kontroll. Kruger var fast bestemt pÄ Ä fjerne denne potensielle Þkonomiske flaskehalsen. Han sÄ mot Þst og begynte Ä forhandle med portugisiske kolonimyndigheter. Transvaal sikret seg fra Portugal retten til Ä bygge en jernbanelinje til havnen i Delagoa Bay, en linje som ble fullfÞrt i 1894. Kruger Þkte sÄ drastisk tollratene pÄ lastene som gikk sÞrover i et forsÞk pÄ Ä tvinge gruveselskapene vekk fra linjene til Kapp og Natal og over pÄ den nye ruten. Situasjonen eskalerte raskt og kulminerte i at Transvaal forbÞd all import som kom via Kapp. Saken ble fÞrst lÞst da Storbritannia informerte regjeringen i Transvaal om at deres handlinger var et brudd pÄ Londonkonvensjonen [9] og at om disse restriksjonene ikke ble opphevet, ville den britiske regjeringen vÊre forpliktet til Ä intervenere.

Der var ogsÄ betydelig politisk opposisjon mot Kruger i Transvaal, ikke bare fra de hovedsakelig probritiske uitlanders, men fra mange burghere, menn som uten tvil hadde patriotiske og republikanske fÞlelser. Men sÄ lenge Kruger beholdt majoriteten og forble ved makten, var der liten sjanse for nÞdvendige handlinger som kunne fÞre til deltagelse i en Þkonomisk, for ikke Ä si politisk, union.

rediger Smuts’ politiske fþdsel

Smuts var pĂ„ linje med Rhodes' offentlige plattform av sĂžrafrikansk enhet, tanker som den unge Smuts hadde begynt Ă„ forsvare i sin tale ved Victoria College i 1888 og i sitt Ebden–essay i 1891. Smuts sĂ„ union som svĂŠrt fordelaktig. Det eneste vanskelige punktet var hvorvidt det ville vĂŠre en union dominert av Storbritannia eller av afrikanderne. Men der var en annen vei som ble eksemplifisert av relasjonene mellom Rhodes og Bond, en union mellom stater og kolonier som ble fulgt av en union mellom de hvite rasene. SpĂžrsmĂ„let om enhet skulle ikke falle pĂ„ det gamle argumentet om britene eller boerne ville ha overtaket. Det forente SĂžr-Afrika skulle drives av en forent rase av sĂžrafrikanere. Smuts sĂ„ pĂ„ denne alliansen mellom Rhodes og Hofmeyr, unionen mellom de to hvite rasene, som en permanent og ulĂžselig del av livet i Kapp, et optimistisk tegn for fremtiden til resten av SĂžr-Afrika. Smuts var bestemt pĂ„ Ă„ gjĂžre det han kunne for Ă„ stĂžtte denne prosessen, han brukte sine avisartikler til stĂžtte for Rhodes og forsvarte det han sĂ„ pĂ„ som mannen med visjonen mot hans trangsynte og fastgrodde rivaler. Som Smuts kom til Ă„ skrive i 1902:

Sitat Da mr Cecil Rhodes dukket opp pĂ„ scenen i 1889 som statsminister i Kappkolonien under beskyttelse av Bond, med en plattform av forbrĂždring mellom rasene, politisk konsolidering av SĂžr-Afrika og nordlig ekspansjon, mitt naturlig syn i tillegg til storhetens glamour som skilte denne politikken fra «vannpumpe»–politikken til hans forgjengere, gjorde det meg til en slags konvertitt til hans syn. Jeg begynte Ă„ drĂžmme om et stort SĂžr-Afrika hvor engelskmennene og boerfolket kunne leve sammen i fredelig samkvem. Sitat

Smuts sÄ pÄ politikken til Transvaal med skuffelse. Han la stor vekt pÄ blodsbÄndet og vennskapet mellom afrikanderne. Transvaal, i likhet med det meste av SÞr-Afrika, hadde opprinnelig vÊrt befolket av menn fra Kapp. Smuts var sikker pÄ at alle afrikanderne i hele regionen mÄtte ha de samme interessene. Han identifiserte to hovedfaktorer som hindret union, den britiske befolkningens nÞling i Ä slÄ rÞtter, Ä regne SÞr-Afrika som et hjem fremfor Ä se tilbake til Storbritannia, og afrikandernes Þnske om Ä holde seg for seg selv og stole pÄ sitt overlegne antall for Ä fremtvinge sin vilje pÄ resten. SÄ langt som Smuts kunne se hadde disse hindringene blitt fjernet i Kapp, men ikke i Transvaal.

Smuts la skylden for dette pÄ det han kalte en «nederlandsk tendens». Transvaal manglet menn med talent til Ä drive det som i realiteten var et nylig industrialisert land. Kruger sÄ derfor utenfor landet, hovedsakelig til Nederland. I Nederland var der betydelig interesse for Transvaal med tanke pÄ at landet stort sett var befolket av mennesker av nederlandsk opphav. Etterhvert var det et betydelig antall av kunnskapsrike unge menn som reiste ned og som til slutt dominerte administrasjonen i Transvaal. Kruger Þnsket dem velkommen, ikke bare fordi de var av samme blod, men Nederland hadde ingen politiske ambisjoner i SÞr-Afrika i motsetningen til Storbritannia og hennes uitlanders.

Smuts kunne akseptere at nÞlingen mot union og utvikling skyldtes et enkelt, gudfryktig folk som var bekymret for effekten migrantene og industrien ville ha pÄ deres gamle pastorale liv. Men Smuts var overbevist om at disse bekymringene hadde blitt uberettiget oppmuntret av disse nederlenderne som var mer opptatt av Ä opprettholde sine egne posisjoner enn Ä handle til det beste for afrikanderne.

Hofmeyr henvendte seg til Smuts i oktober 1895 og ba ham tale Rhodes' sak pÄ et mÞte som skulle holdes i Kimberley. Smuts gikk med pÄ dette og den 29. samme mÄned talte han til stÞtte for Rhodes, bÄde mannen og politikken. Smuts forsvarte Rhodes pÄ mange fronter, men sÊrlig mot anklagene om at Rhodes handlet tvetydig i sin behandling av Bond. De dÄrligere stilte hadde vansker med Ä slÄ seg til ro over for Rhodes' tidligere intense imperialisme med tanke pÄ hans nyvunnede bekymring for koloniens vell.

rediger Jamesonraidet

Smuth ante ikke at denne talen snart skulle ydmyke ham betydelig. Samtidig forberedte Rhodes Ä ta drastiske tiltak for Ä opprette sin sÞrafrikanske fÞderasjon. I motsetning til Hofmeyr som var fornÞyd med Ä la tingene utvikle seg i sitt eget tempo, den sytti Är gamle Kruger og hans hindrende politikk kunne uansett ikke vare mye lenger, fryktet Rhodes at Transvaals voksende rikdom skulle gi dem en avgjÞrende stemme i fremtidige unionsforhandlinger. Rhodes var ikke en gammel mann, men helsen hans var nÄ for usikker til at han kunne vÊre tÄlmodig, ikke dersom han Þnsket Ä se sine ambisjoner satt ut i livet i lÞpet av hans levetid. Rhodes var bestemt pÄ Ä fremtvinge en lÞsning.

Rhodes' store idé var Jameson-raidet, en vÊpnet invasjon av Transvaal kombinert med samtidige iscenesatte opprÞr blant uitlanderne. Han trodde at dette ville fÞre til at Krugers regjering ble kastet, noe som ville Äpne veien for at den britiske hÞykommissÊren kunne gripe inn og gjenopprette orden. Orden ville si pÄ britiske betingelser.

Den 29. desember 1895 invaderte 600 menn ledet av dr Leander Starr Jameson Transvaal. Men omrÄdet var ikke godt nok forberedt. Uitlandernes opprÞr lot vÊre Ä materialisere seg og de invaderende styrkene ble raskt kuet og arrestert. Telegrammer og notater funnet i bagasjen til Jameson avslÞrte Rhodes' rolle.

Reaksjonen til raidet var lynraske. Bond fordÞmte Rhodes' fremferd, og han ble tvunget til Ä gÄ av. Der var internasjonal fordÞmmelse fra Storbritannias rivaler i Afrika, sÊrlig fra Tyskland. I et telegram til Kruger, gratulerte den tyske kaiser ham med Ä ha «gjenopprettet fred og opprettholdt landet mot angrep, uten Ä appellere om hjelp fra vennligsinnede makter».

Kapp ble polarisert langs raselinjene. Britene var lamslÄtt av antydninger om internasjonal intervensjon og tok det som nasjonal stolthet Ä stÞtte Rhodes og den britiske imperialismens sak (fÞlelser kjent som «jingoisme»), mens afrikanderne fordÞmte hans dobbeltspill og sÄ mot enhet med sine medafrikandere i Transvaal og Oranjefristaten. Det var ikke bare Rhodes som viste seg Ä vÊre en falsk profet, men den store drÞmmen om forsoning hadde nÄ kollapset i et kor av gjensidig antagonisme og beskyldninger.

Smuts fÞlte en skarp form for svik. Han syntes at Rhodes' dobbeltspill og reaksjonen til den britiske befolkningen var motbydelig, og han begynte Ä identifisere seg mer og mer med sitt eget samfunn, afrikanderne, bÄde de som var i kolonien og ellers i SÞr-Afrika.

Smuts' politisk karriĂšre var over for denne gang. Det politiske lederskapet i Kapp hadde blitt overlatt til de samme eldre «vannpumpe»–politikerne som han tidligere syntes var hĂ„plĂžse. Han fortsatte sin journalistikk, men han klarte ikke Ă„ gjĂžre fremskritt i sin juridiske praksis. Han gjorde et siste forsĂžk pĂ„ Ă„ sikre en fremtid i Kapp. I mars 1896 sĂžkte han pĂ„ en undervisningsstilling i jus ved South Africa College, men ble forkastet til fordel for en eldre mann. Smuts begynte Ă„ vurdere en fremtid utenfor kolonien. I september 1896 besĂžkte han Transvaal. Han skrev i 1902:


Sitat I lÞpet av 1896 ble det sÄ klart for meg at den britiske forbindelsen var skadelig for SÞr-Afrikas beste interesser, at jeg fryktet at min videre posisjon som politiker i Kapp ville vÊre falsk. Jeg forlot derfor kolonien for godt og slo meg ned i Transvaal. Sitat

Smuts' avreise fra Kapp hadde kanskje mindre med politikk Ä gjÞre enn han senere ville antyde. Som uitlander ville han ikke fÄ stemme fÞr han hadde bodd i Transvaal i 14 Är. Det er sikkert at han syntes det politiske klimaet i Kapp var ugjestmildt, men sannheten var at til tross for hans syn pÄ Krugers republikk, hÄpet han at den ville gi en ung mann som ham bedre muligheter enn han fant i Kapp. Smuts dro til Transvaal den 20. januar 1897.

rediger En ny start

Smuts etablerte sin juridiske praksis i den blomstrende gruvebyen Johannesburg. Etter de nedslÄende opplevelsene i de siste 22 mÄnedene i Kapp, oppdaget han til sin overraskelse at han var i stand til Ä fÄ et anstendig levebrÞd av jussen sin. Han fortsatte Ä supplere lÞnnen sin med litt juridisk rÄdgivning og journalistikk. Etter bare tre mÄneder i Johannesburg, fÞlte han seg finansielt trygg nok til Ä tenke pÄ ekteskap. Han dukket opp ved huset til Isie Krige pÄ et besÞk i Kapp i april 1897 og fridde. Paret giftet seg fÄ dager senere, og det var Smuts' velgjÞrer fra dagene i Cambridge, professor JI Marais, som stod for vielsen. Smuts dro tilbake til Johannesburg med sin nye kone. Smuts' liv roet seg i en lykkelig rutine, paret fikk tvillinger i mars 1898, men de dÞde noen uker senere.

Johannesburg var en tĂžff gruveby med bare 50 000 hvite, og det var fĂ„ hĂžyt utdannede. I denne gruppen ble hver enkelt raskt kjent med sine likemenn. Smuts fikk raskt et utmerket rykte, respektert for sin fantastiske lĂŠreevne, sin evne til Ă„ argumentere en sak og for hans integritet. Han ble snart kjent med flere av de ledende mennene i Transvaal. En venn introduserte ham for Piet Grobler, president Krugers nevĂž og privatsekretĂŠr. Grobler introduserte Smuts for president Kruger.

Smuts gjorde inntrykk pÄ presidenten. Kruger skrev senere om sin umiddelbare tiltrekning til Smuts' makt og drivkraft. I sine memoarer beskriver han Smuts som en mann av «jernvilje», bestemt, dersom han ble spart, til Ä spille en stor rolle i SÞr-Afrikas historie.

Smuts begynte Ä gjÞre seg merkbar i en tid med store kontroverser i Transvaal. Kruger var rasende pÄ hÞyesterett i saken Brown mot Leyds og ble avvist av hÞyesterettsjustitiarius JG Kotzé. Omstendighetene rundt hans dom er verdt Ä utforske siden den illustrerer den generelle tilstanden i den offentlige administrasjonen i Transvaal pÄ den tiden.

Sakens stridsspĂžrsmĂ„l var Browns krav pĂ„ gruverettigheter til en verdi av ÂŁ372 400 mot republikken. Dette var en betydelig sum, men saken reiste viktigere prinsipielle implikasjoner. Saken kokte ned til et fundamentalt lovprinsipp, hadde Volksraad brukt den relevante lovgivningen i samsvar med konstitusjonen? HĂžyesterett sa i januar 1897 at dette ikke var tilfellet, gav Brown kravet og hevdet retten til Ă„ undersĂžke all lovgivning for Ă„ sikre dens konstituelle lovlighet, de sĂ„kalte «testrettighetene».

Roten til problemet var den sjuskete utformingen av konstitusjonen, et dokument som oppstod i et politisk kompromiss mellom krigsfraksjoner mer enn et sammenhengende lovdokument. Konstitusjonen var sÄ vag og dunkel pÄ mange omrÄder at den aldri hadde blitt tatt sÊrlig alvorlig og med respekt som et slikt dokument vanligvis har.

Konstitusjonen la ned en kompleks prosedyre for godkjennelse av lovgivning. Blant andre krav, mÄtte den foreslÄtte lovgivningen vÊre offentlig publisert tre mÄneder fÞr den ble lov. I de tidlige Ärene i republikken ble det vanlig at Volksraad oversÄ dette. Istedet for Ä fÞlge konstitusjonens prosedyre, vedtok Volksraad all lovgivning gjennom enkle majoritetsresolusjoner. Denne prosedyren var rask, enkel og hadde den fordelen at domstolene behandlet all lovgivning som om den ble lov umiddelbart. Dersom hÞyesterett fikk sin rett til Ä gjennomse all lovgivning, ville de nesten helt sikkert erklÊre nesten alle lover som var vedtatt de siste fÞrti Ärene for ugyldige, fra lover om alkohol og offentlig moral til de uunnvÊrlige gullovene. Transvaal ville bli fratatt sitt moralske og Þkonomiske grunnlag pÄ et Þyeblikk.

Det var Kotzés insistering pÄ Ä fastholde denne retten som fÞrte til at han ble avsatt i februar 1898. Mens den juridiske opinionen hadde vÊrt delt i Kotzés avgjÞrelse i Brown mot Leyds var juridisk fornuftig, sÊrlig siden han ikke hadde hatt problemer med lovgivning gjennom resolusjon i hans tidligere avgjÞrelser, var der betydelige protester mot at han ble avsatt, sÊrlig fra uitlandernes representanter. Krugers handling ble vidt sett pÄ som uÞnsket innblanding i domstolenes uavhengighet. Smuts stÞttet sterkt Krugers handlinger, skriftlig og i diskusjoner, bÄde politiske og juridiske. Smuts gikk sÄ langt som Ä publisere en juridisk vurdering til presidentens stÞtte.

Situasjonen var ikke fullt sĂ„ skarpt avgrenset som diskusjonen mellom utĂžvende og dĂžmmende makt kan tyde pĂ„. KotzĂ© var ikke bare dommer, men ogsĂ„ politiker, en politiker som i 1893 var Krugers rival i presidentvalget. Smuts var overbevist om at KotzĂ©s handlinger var sterkt motivert av et Ăžnske om Ă„ appellere til de britiske elementene: uitlanderne, hĂžykommissĂŠren og kolonikontoret. Hver av dem hadde vĂŠrt offensive i sin kritikk av den kaotiske tilstanden i Transvaal–administrasjonen. Smuts fordĂžmte stekt dette forsĂžket pĂ„ Ă„ tilrane seg posisjonen til afrikanderne i afrikanderrepublikken.

rediger Arbeidet for Oom Paul

Smuts var ikke alene i sitt syn, men Kruger merket seg i stor grad hans stĂžtte. Smuts' briljante akademiske resultater og utmerkede rykte, kombinert med hans opphav i Kapp, tiltrakk Kruger ytterligere. 8. juni 1898 fikk Smuts i en alder av 28 Ă„r et andregrads borgerskap i Transvaal, noe som gjorde at Kruger kunne utnevne ham til stillingen som statsadvokat samme dag.

rediger Nederlendernes fornyelse

Smuts satte i gang med sin nye jobb med voldsom nidkjĂŠrhet. Han sĂ„ elementer i den gamle nederlandske orden som fĂžrte til korrupsjon og undertrykkelse. Disse elementene i systemet begynte han umiddelbart Ă„ arbeide for Ă„ fjerne. Smuts angrep ulovlige gullhandlere, prostituerte og bordelleiere, alkoholselgere uten lisens og forfalskere. Han drev et felttog for Ă„ forbedre standarden til lokale dommere og offentlige tjenestemenn, og med tanke pĂ„ Kotzé–saken bestrebet han seg for Ă„ fĂ„ de tilfeldige og spredte lovene i Transvaal i system.

Smuts fĂžrte sin krig mot korrupsjon overalt hvor han fant det, sĂŠrlig i detektivseksjonen i Johannesburg–politiet. Da det ble klart at offiseren med ansvar for Ă„ bekjempe prostitusjon var i forbund med bordelleierne, sparket Smuts ham og gav ordre om at han skulle tiltales. Da det ble reist beskyldninger om at sjefsdetektiven var innblandet i ulovlig gullsalg, satte Smuts i gang etterforskning, fikk sjefsdetektiven sparket og overbeviste Volksraad om Ă„ legge detektivstyrken under hans direkte kontroll. Smuts hadde nĂ„ den sentrale stillingen i kampen mot kriminalitet.

Alt dette gjorde han i tillegg til den vanlige driften han var forventet Ä gjÞre: gi rÄd til regjeringen i lovsaker, lage utkast til regjeringskontrakter, gi utkast til ny lovgivning, sette i gang kriminell tiltale og representere regjeringen i rettssalen i alle saker som den var part i.

I alle omrÄder var Smuts fast bestemt pÄ Ä gjÞre alt han kunne for Ä forbedre staten Transvaal for Ä gjÞre den verdig sin rolle som standardbÊrer for afrikandernasjonen i SÞr-Afrika og slÄ tilbake den utstrakte kritikken mot styringen av staten Transvaal. Steg for steg forsÞkte han Ä bekjempe anklagene om vanstyre og korrupsjon, fra de skitne stallene til detektivavdelingen til den kaotiske organiseringen av regjeringsadministrasjonen. Men andre krefter hadde innvirkning pÄ SÞr-Afrika, krefter som Smuts ikke kunne kontrollere.

rediger Den britiske faktoren

Den britiske politikken i SÞr-Afrika i siste halvdel av det 19. Ärhundre hadde vÊrt flyktende. Der hadde vÊrt episoder av aggressiv ekspansjonisme, den sÄkalte «fremadrettede» politikken, som sÄ ble fulgt av en periode av skadebegrensning. Et tilfelle var annekteringen av Transvaal i 1877. Transvaal var i 1877 konkurs, gullfeltene pÄ Witwatersrand tilhÞrte fremtiden. De var ogsÄ under angrep fra flere innfÞdte stammer, sÊrlig zuluene. Den britiske regjeringen vurderte det som en mulighet til Ä legge omrÄdet til sitt imperium. Selve annekteringen gikk greit, og den britiske hÊren klarte Ä knuse zuluene som militÊrmakt i zulukrigen i 1879. Men boerne gjorde i 1880 opprÞr under Kruger og pÄfÞrte den britiske hÊr et antall relativt mindre nederlag, noe som kulminerte i det britiske nederlaget ved Majuba. Slik endte det som senere ble kjent som fÞrste boerkrig. Storbritannias styrker i SÞr-Afrika var nok til Ä slÄ ned dette opprÞret, og en unnsetningskolonne ble sendt fra Kapp, men denne gangen var det politikken som grep inn.

I 1880 ble den konservative regjeringen som hadde satt i gang annekteringen, blitt erstattet av en liberal administrasjon under Gladstone. Gladstone var ikke imperialist og hadde vért en intens kritikker av annekteringen fra begynnelsen av. Han kalte tilbake unnsetningsstyrken og begynte forhandlinger med afrikanderne i Transvaal. Disse forhandlingene kulminerte i uavhengighet gjennom Pretoria– og London–konvensjonene.

De fĂžlgende Ă„rene var det Gladstone som styrte britenes politikk. Det ble ikke gjort noen forsĂžk pĂ„ Ă„ utvide deres innflytelse i SĂžr-Afrika eller Ă„ tvinge afrikanderrepublikkene i kne. Det lengste regjeringen var villig til Ă„ strekke seg, var Ă„ se til at europeiske makter var ekskludert fra omrĂ„det, den sĂ„kalte «viktigste makt»–politikken. Dette skulle endre seg i juni 1895. Den mĂ„neden var der et nytt regjeringsskifte og den politiske kursen ble lagt om. De konservative, under lord Salisbury, tok makten. Den nye kolonisekretĂŠren ble Joseph Chamberlain.

Chamberlain satt i 1895 i en konservativ regjering, men i 1881 hadde han vÊrt liberal. I Gladstones regjering var han president for handelsstyret. Krangler om irsk selvstyre fikk ham til Ä bryte ut av partiet i 1886 og alliere seg med de konservative. Siden han nÄ var tilbake ved makten, var han fast bestemt pÄ Ä reversere det han regnet som en av de stÞrste tabbene i Gladstones styre, reverseringen av annekteringen av 1877.

Chamberlains rolle i Jamesonraidet var uklar for samtidige observatÞrer. Han hadde mÞtt representanter fra Rhodes, men han sÞrget alltid for at beskjeftigelsene ble utfÞrt med mellommenn. Han sÞrget ogsÄ for Ä unngÄ Ä bli fortalt for mye offisielt. Han klarte Ä overleve og beholdt sin stilling gjennom en kombinasjon av avtaler pÄ bakrommet og bedrag. I denne saken sÞrget han for Ä fÄ Rhodes til Ä gÄ med pÄ Ä holde munn, i bytte mot at Chamberlain garanterte at den kongelige kontrakten til British South Africa Company ikke skulle trekkes tilbake. Chamberlains fremste representant i utsendingen til Rhodes, sir Graham Bower, ble oppmuntret til Ä hevde at han hadde holdt tilbake detaljer om komplottet fra sin sjef. Foran undersÞkelseskommisjonen som Chamberlain faktisk ble utpekt til Ä sitte i, fortsatte han Ä benekte enhver kunnskap om raidet.

Chamberlain sĂ„ mot fremtiden nĂ„ som han hadde sikret sin stilling. I etterspillet til raidet steg Krugers popularitet betydelig. Viktigere var det at han nĂ„ nĂžt stĂžtten til den bredere afrikanderbefolkningen, bĂ„de i koloniene og republikkene. Chamberlain sĂ„ at det ville vĂŠre fatalt for Storbritannia Ă„ innlede ytterligere aksjoner mot Transvaal. Den offentlige opinionen, bĂ„de i Storbritannia og i SĂžr-Afrika, var sterkt imot ytterligere militĂŠre foretak. Chamberlain nĂžyde seg med en «vente og se»–politikk.

Chamberlain utnevnte en ny hÞykommisÊr for SÞr-Afrika i mai 1897. Sir Alfred Milner ble sendt ut til SÞr-Afrika med strenge instruksjoner om Ä avstÄ fra ytterligere ensidige aksjoner mot Transvaal. Milner var en dedikert forkjemper for britisk imperialisme og for en «fremadrettet» politikk. Han sÄ pÄ det som den eneste mÄten Ä opprettholde det han mente var Storbritannias avtagende regionale innflytelse.

Kruger ble gjenvalgt i februar 1898 til sin fjerde periode med betydelig margin over sine reformistiske rivaler. Milner tok dette som et tegn pÄ at der ikke var tid Ä miste. Dersom en ventet noe sÊrlig lenger, ville resultatet bli afrikandisk dominans pÄ bekostning av britene, dirigert av et mektig Transvaal. Milner returnerte til London i november 1898 for konsultasjoner med Chamberlain. Han hadde observert situasjonen i de siste atten mÄnedene og var nÄ sikker pÄ sin strategi. Milner foreslo at den britiske regjeringen skulle fremprovosere en krise og gi dem en legitim unnskyldning for Ä intervenere, en unnskyldning som ville gi Storbritannia rett og Transvaal feil i folkeopinionens bedÞmmelse. Chamberlain gjentok sine instruksjoner til Milner om at den britiske regjeringen ikke kunne bli tatt for Ä true Kruger, enhver intervensjon mÄtte vÊre resultatet av at Transvaal var den skyldige. Milner returnerte til SÞr-Afrika som en fornÞyd mann, og mens den britiske regjeringen ikke ville handle, hadde ikke Chamberlain bundet hendene til embetsmennene i SÞr-Afrika. Milner var fast bestemt pÄ Ä tvinge frem en unnskyldning.

Smuts visste i juni 1898, da han inntok embetet, ingenting om de indre motivene til menn som Chamberlain og Milner. Smuts' syn var at staten og den offentlige administrasjonens natur fÞrte til forskjellige krangler mellom uitlanderne, den britiske regjeringen og Transvaal. Han hÄpet at med god tro pÄ alle sider, kunne forhandlinger fÞrte til politiske reformer som viste seg nÞdvendige, tilfredsstilte opinionen til uitlanderne, den britiske regjeringen og Smuts' eget Þnske om at Transvaal skulle omfavne den nye industrien som var i dens sentrum. Hans arbeid i det umiddelbare etterspillet etter hans utnevnelse kan sees i dette lyset. Men i de siste dagene av 1898 skulle Smuts lÊre pÄ egenhÄnd noe om de virkelige britiske hensiktene.

rediger Edgar–saken

19. desember 1898 oppstod det en krangel mellom to fulle uitlandere i Johannesburg, en relativt vanlig hendelse i de tÞffe gatene ved Rand, men dette var en som skulle fÄ betydelige ettervirkninger. En Edgar mente Ä ha blitt fornÊrmet av en Foster. Dette endte i slagsmÄl mellom Edgar og Foster. Foster kom verst fra det, med livstruende skader. Edgar dro hjem med Êren pÄ denne mÄten opprettet. Etterhvert dukket Transvaals politi opp («zarpene» som de vanligvis var kjent som). Edgar motsatte seg arrestasjon og slo etter en av konstablene, Jones [10], med en kjepp med et jernhode. Episoden endte med at Jones skjÞt Edgar og drepte ham.

Slik var beretningen som ble fÞrt frem for Smuts neste morgen. Zarpene hadde fÄtt et rykte av overdreven maktbruk, til og med brutal maktbruk. Smuts var klar over det delikate politiske aspektet i denne situasjonen, en transvaalsk konstabel hadde skutt og drept en britisk borger. Det var essensielt at denne situasjonen ble tatt hÄnd om med ytterste strenghet og upartiskhet. Smuts' hÄp fikk umiddelbart et slag i ansiktet da den offentlige anklageren reduserte anklagene mot Jones fra overlagt drap til uaktsomt drap. Det ble deretter satt en kausjon til £200, et relativt lite belÞp.

De fremste representantene til opinionen til uitlanderne, South African League, protesterte umiddelbart mot regjeringen i Transvaal. Forbundet hadde blitt etablert etter Jamesonraidet og hadde raskt blitt den fremste og mest lydhÞre stemmen til uitlandernes agitasjon i Transvaal. Forbundet nÞyde seg ikke med Ä jobbe for sivile rettigheter for uitlanderne, dets mÄl var Ä oppmuntre britisk intervensjon i Transvaal, en intervensjon som skulle lede til annektering. Det ble dannet av, og fortsatte Ä bli drevet av, de samme mennene som forsÞkte Ä organisere opprÞr i Johannesburg til stÞtte for Jamesonraidet. Forbundet var gjennomfÞrt forpliktet til den britiske sak i SÞr-Afrika. Selv om den var uavhengig av den britiske regjeringen, sÞkte den britiske embetsmenn for rettledning og rÄd, i den grad at innen mars 1898 kunne den britiske agenten i Pretoria, Conygham Greene, skrive til Milner at:


Sitat Forbundet er...det eneste legemet i Johannesburg som har en gnist av reell imperialistisk fÞlelse...Det er derfor sikkert at det fortjener sympati, og sÞker meg for oppmuntring... Frem til nÄ har jeg bare klart Ä holde en viss kontroll over den utÞvende makten [i forbundet], til tross for at de selvsagt kontinuerlig blir presset av massen i forbundet til Ä gÄ til mer drastiske tiltak. Sitat

Etter raidet hadde den britiske regjeringen alle grunner til Ă„ holde forbundet igjen, siden det var utstrakt stĂžtte til Kruger i hele afrikanderbefolkningen i SĂžr-Afrika. Men nĂ„ begynte denne organisasjonen med sine allierte i de engelsksprĂ„klige avisene Ă„ piske opp den latente fiendtligheten i uitlanderne mot zarpene. Transvaal–regjeringen ble anklaget for Ă„ vise urimelig mildhet mot konstabel Jones. Forbundet protesterte pĂ„ reduksjonen i anklagene til uaktsomt drap og lĂžslatelsen av ham med en kausjon pĂ„ ÂŁ200, en sum som var mindre enn den som vanligvis ble pĂ„fĂžrt uitlanderne for relativt trivielle foreteelser. Disse protestene ble lyttet til blant den bredere massen av uitlandere. Grunnlaget var lagt for konfrontasjon.

Under beskyttelsen til den nylig opprettede «Edgar Relief Committee» organiserte forbundet et stort protestmÞte den 24. desember. PÄ dette mÞtet foreslo de Ä legge frem en petisjon til representanter for den britiske regjeringen og appellere om intervensjon. Potensialet for konfrontasjon Þkte drastisk ved det faktum at en slik demonstrasjon var ulovlig under Transvaals lov om offentlig orden.

Smuts forsĂžkte Ă„ dempe situasjonen. Han ba om papirene for Edgar–saken, og etter Ă„ ha undersĂžkt dem, gav han ordre om Ă„ arrestere Jones pĂ„ nytt med anklage om overlagt drap. Smuts trodde at han nĂ„ fjernet grunnlaget for de ventede protestene. Den fungerende britiske agenten i Transvaal satte i gang med Ă„ bruke sin innflytelse til Ă„ fĂ„ mĂžtet avlyst.

rediger Det blÄser opp til storm

Midt i disse politiske tumultene fortsatte vanlige forretninger. Den 22. desember inviterte Smuts Edmund Fraser for Ä diskutere nylige anklager om politivold mot Kappfargede borgere i Transvaal og forskjellige andre saker som for tiden var kontroversielle. Da mÞtet var slutt, ble de to mennene igjen og snakket sammen en stund. Samtalen vendte seg til anglo-boerske relasjoner. Det Smuts fikk hÞre, rystet ham sÄ kraftig at han umiddelbart etter at Fraser gikk, laget en detaljert nedtegnelse av hva som hadde skjedd. Fraser hevdet at:

Sitat Den britiske regjeringen har sittet stille i to Är fordi deres egne embetsmenn hadde satt den i en vanskelig stilling etter Jamesonraidet. Men nÄ hadde tiden kommet for at hun kunne handle. Sitat

Smuts spurte hva han mente:

Sitat Gladstone har gjort en stor tabbe i Ä gi landet tilbake etter Majuba fÞr de hadde beseiret boerne. Boerne i hele SÞr-Afrika hadde en vag aspirasjon om en stor republikk i hele SÞr-Afrika, og Gladstone hadde ved sin handling oppmuntret denne aspirasjonen i dem. Den britiske regjeringen visste om dette, men hadde alltid blitt sittende stille, men i hans [Frasers] mening hadde nÄ tiden kommet for Ä gjÞre slutt pÄ dette ved Ä «slÄ et slag». Da han [Fraser] forlot London, fikk han instruksjoner om at England ville bli fornÞyd dersom den sÞrafrikanske republikk ble rikere enn Oranjefristaten, men at det ikke var intensjonen til republikken Ä spille en ydmyk rolle. Den ville ikke blande seg inn i Englands innflytelsessfÊre, men hadde alltid forsÞkt Ä spille en rolle blant nasjoner og hadde alltid flÞrtet med de europeiske maktene. I hans [Frasers] mening hadde tiden kommet for Ä gjÞre slutt pÄ dette ved Ä vise boerne at England var herre i SÞr-Afrika. Sitat

Smuts spurte hva som ville legge grunnlaget for dette:

Sitat England var svÊrt misfornÞyd med vanstyret og sÊrlig med den dÄrlige behandlingen av hennes undersÄtter, som var verre enn andre steder. PÄ dette punktet ville England handle. Han [Fraser] visste godt at England ikke ville kjempe om abstrakte saker som overherredÞmme, som ikke forstÄs av det engelske folket og den vanlige mann i gata. Hun ville kjempe for ting som alle kunne forstÄ, ting som [brutalitet fra politiet]. Han visste fra det kolonielle kontoret at dersom England igjen kom til Ä angripe den sÞrafrikanske republikk, ville det vÊre pÄ grunn av vanstyre her, og England som viktigste makt hadde rett til Ä intervenere pÄ det grunnlaget. Han visste at...noen forbedringer hadde dukket opp, men der var fremdeles nok Ä klage over. Sitat

Smuts begynte nÄ Ä se agitasjonen i et annet lys. Han hadde forsvart reformer ut fra sin egen overbevisning, men det viste seg nÄ at den britiske regjeringen var fast bestemt pÄ Ä presse frem reformer pÄ de tyngste betingelser, med trussel om konflikt i bakgrunnen.

Dagen etter, den 24. desember, kom det ytterligere utvikling i Edgar–saken. Til tross for Smuts' beordring om Ă„ stille Jones for retten anklaget for overlagt drap og forsikringen fra britiske embetsmenn om at de ville gjĂžre hva de kunne for Ă„ dempe situasjonen, holdt South African League sitt ulovlige protestmĂžte. Her hadde forbundet tenkt Ă„ legge frem en petisjon til den britiske hĂžykommisĂŠr. Petisjon skulle rettes til dronningen med bĂžnn om at den britiske regjeringen skulle ta de steg som var nĂždvendig for «beskyttelsen av deres liv og frihet». Dette var intensjonen, men sir Alfred Milner som ville ha Ăžnsket en slik petisjon velkommen som brekkstang mot Kruger, var fremdeles i London. Istedet nektet hans midlertidige erstatter, sir William Francis Butler, Ă„ ta imot den. Butler hadde ingen sympati med Milners mĂ„l, han avslo petisjonen. I en sending til London fordĂžmte han hele kontroversen som ingenting mer enn storm i et vannglass fra forbundet.

rediger Nederlag i seierens Ăžyeblikk?

1. januar dÞde Foster av sine skader. Da forbundets petisjon ble avvist, sÄ det ut til at hele kontroversen dÞde med ham. Det ville den antagelig ha gjort, dersom det ikke hadde vÊrt for en avgjÞrelse den 5. januar fra Smuts' eget kontor som viste en kronisk mangel pÄ dÞmmekraft. I hvilken grad det var Smuts som stod bak eller om det var regjeringen som Smuts var bundet til Ä fÞlge, er usikkert, men avgjÞrelsen til statsadvokatens kontor om Ä arrestere og tiltale organisatorene for mÞtet den 24. desember, Thomas Dodd og Clement Webb, begge hÞye embetsmenn i South African League, blÄste nytt liv i den dÞende asken. Folkelig indignasjon ble satt sammen med det faktum at kausjonen for de to mennene ble satt til £500 hver, betydelig mer enn de £200 som hadde lÞslatt konstabel Jones.

Dette hadde den altfor forutsigbare effekten i Ă„ provosere en ny storm av agitasjon. Forbundet organiserte umiddelbart en ny demonstrasjon som skulle holdes i Johannesburg den 14. januar. Denne gangen, for Ă„ holde seg innenfor loven (som bannlyste ulisensierte mĂžter utendĂžrs), foreslo forbundet Ă„ holde det i et avgrenset rom, en stor sirkusbygning kjent som amfiteateret.

PĂ„ dette tidspunktet ble afrikanderne stadig mer indignerte pĂ„ uitlandernes uopphĂžrlige klaging. Smuts forutsĂ„ problemet og appellerte til de ledende burgherne i Transvaal om Ă„ gjĂžre alt de kunne for Ă„ beherske seg. Den 14. ankom, mĂžtet fant sted og Smuts' frykt ble realisert. Forsamlingen ble voldelig brutt opp av en mobb pĂ„ 600–700 boere, mange av dem brukte stolben til Ă„ slĂ„ uitlanderne som hadde samlet seg. Zarpene som var til stede stod og sĂ„ pĂ„ og gjorde ingenting.

Konstabel Jones ble til slutt stilt for retten i februar 1899. Domstolen vurderte bevisene og nÞlte ikke med Ä avlegge dommen. Jones ble ikke funnet skyldig. I sine konkluderende bemerkninger gjorde dommeren, i omstendighetene, noen svÊrt uheldige kommentarer til stÞtte for politiet da han sa at «under vanskelige omstendigheter, ville de alltid vite hvordan de skulle gjÞre sin plikt».

NĂ„ var Rand i opprĂžr. En annen petisjon ble forberedt lagt frem for den britiske regjeringen. Sir Alfred Milner som nĂ„ var tilbake i SĂžr-Afrika, gjorde det klart at han ville akseptere og sende videre enhver petisjon adressert til den britiske regjeringen. Innen 27. mars var der over 21 000 signaturer til en petisjon som sĂžkte:

Sitat Deres Mest NÄdige Majestet om Ä strekke ut deres Majestets beskyttelse til deres Majestets lojale undersÄtter som bor i denne stat...og Ä instruere deres Majestets regjering i SÞr-Afrika om Ä sette i gang tiltak som vil sikre raske reformer mot mishandlingen som det er klaget pÄ, og Ä skaffe betydelige garantier fra regjeringen i denne stat til deres rettigheter som britiske undersÄtter. Sitat

Milner aksepterte denne petisjonen den 27. mars og sendte den videre til London neste dag, slik han hadde lovet. 10. mai fikk han beskjed fra Chamberlain om at etter betydelig vurdering, hadde regjeringen akseptert betingelsene i petisjonen. Den britiske regjeringen var nÄ fast bestemt pÄ en ny fase av intervensjon i SÞr-Afrika.

Smuts hadde ikke vÊrt arbeidslÞs mellom januar og mai. I lys av hans samtale med Fraser, var spÞrsmÄlet om den grunnleggende holdningen til uitlanderne klart. Dette kunne lett tjene som en unnskyldning for britisk innblanding i Transvaal, kanskje til og med krig. Smuts var nÄ solid etablert som en av de fremste medlemmene i regjeringen i Transvaal og fikk en nÞkkelrolle i forsÞkene pÄ Ä lÞse saken.

rediger Kampen for fred

Langt viktigere enn smÄlige krangler om politikorrupsjon var den overhengende faren for krig med det britiske imperiet. Tidlig i 1897 hadde Milner overtatt som hÞykommisÊr og situasjonen vendte seg til det verre. Milner oppfordret den britiske regjeringen om Ä sende flere soldater til SÞr-Afrika for Ä opprettholde maktbalansen i regionen. Selv om mennene aldri ble sendt, tolket Kruger dette som en fiendtlig handling, ikke konserverende. I et forsÞk pÄ Ä kvele det han sÄ pÄ som borgerkrig, ba president Martinus Steyn i Oranjefristaten Kruger om Ä gÄ med pÄ en fredskonferanse i Bloemfontein.

PĂ„ grunn av sin lojalitet til Kruger og hans kunnskap om britenes fremgangsmĂ„te, satt Smuts med Kruger i Transvaal–delegasjonen. Under mĂžtet var det Smuts som fĂžrte ordet. Som den eneste mannen i Transvaal–delegasjonen som var flytende i engelsk, brĂžt han inn ved hver anledning og snakket for hele landet i sitt avslag pĂ„ Ă„ gi politiske rettigheter til uitlanderne. Milner var rasende for at han ikke kunne snakke direkte til president Kruger og ignorerte Smuts som han regnet som en laverestĂ„ende og mislykket advokat. GlĂždende av raseri for denne fornĂŠrmelsen mot hans intelligens, utformet Smuts et siste tilbud til Milner, men inkluderte med vilje en paragraf som han visste ikke ville bli akseptert. Rasende over denne fornĂŠrmelsen, avblĂ„ste Milner konferansen og returnerte til Cape Town. Alle parter regnet med krig.

rediger Boerkrigen

rediger En uheldig start

11. oktober 1899 erklÊrte de to boerrepublikkene krig mot Storbritannia. Umiddelbart marsjerte kommandoer bevÊpnet med tyske rifler og artilleri, trent av de beste europeiske offiserer, inn i Natal og Kappkolonien. Smuts deltok derimot ikke i tjeneste i de innledende fasene av krigen. Hans slagmark var Pretoria hvor han var president Krugers hÞyre hÄnd. Han skrev meldinger til generalene, publiserte propaganda, organiserte logistikk og opprettholdt forbindelsen med Transvaals diplomater i Europa.

Etter at de afrikandiske styrkene seiret over britene ved Ladysmith, Mafikeng og Paardeberg, strÞmmet britene over elven Oranje og inn i republikkene. Britene var afrikanderne tallmessig overlegne. Regjeringen i Transvaal flyktet fra Pretoria for Ä samles i Machadodorp. Dette tilbakeslaget styrket Smuts besluttsomhet. Han beordret Þdeleggelsen av gullgruvene som han antok var britenes eneste mÄl, men denne handlingen ble blokkert av en lokal dommer. Smuts reiste en hÊr pÄ 500 menn sÄ raskt han kunne og krevde at bankene skulle tÞmmes og deres reserver plassert pÄ tog til Machadodorp. Toget som fraktet Smuts, hans soldater og hele Transvaals gullreserver var det siste toget som forlot Pretoria fÞr byen falt, bare timer senere, for British Army.

Siden hver eneste afrikandisk by var i hendene pÄ britene, president Kruger var i eksil i Nederland og formell motstand slutt, la britene frem et fredstilbud for afrikanderne. Smuts handlet pÄ vegne av Kruger, avslo betingelsene og oppfordret generalene til Ä fortsette kampen. Han beskrev en form for geriljakrigfÞring som ville passe den enorme velden for Louis Botha. Botha, Barry Hertzog, Christiaan De Wet og Koos de la Rey ledet hver sine kommandostyrker i raid mot britiske stillinger rundt omkring i SÞr-Afrika.

Smuts tjente sammen med de la Rey og raidet britiske forsyningstog pÄ vei gjennom det vestlige Transvaal. Smuts viste seg snart Ä vÊre en svÊrt dyktig soldat, modig, men pÄ en intelligent mÄte, og svÊrt klar over begrensningene til deres lille styrke. Den lille styrken pÄ 500 menn unngikk en hÊr som var 40 ganger stÞrre i lÞpet av konflikten. Mens de la Rey og Smuts hadde stor suksess i sin region, fant Botha og Hertzog som ledet de to stÞrste hÊrene, det vanskelig Ä kopiere taktikkene og suksessene til sine kompanjonger. Gradvis bygde britene et system av fort, konsentrasjonsleirer og bevÊpnede patruljer og skar landet opp med store linjer av piggtrÄd og skyttergraver.

Ettersom det ble hardere Ä unngÄ deres hÊrer, gikk afrikanderne tom for suksesser. Generalene mÞttes i hemmelighet og diskuterte fred. Botha og Smuts slo fast at de hadde undervurdert bestemtheten til de britiske politikerne alvorlig, og de sendte et telegram til Kruger for Ä be om hans rÄd. Han svarte, uten den fulle kunnskapen om den alvorlige situasjonen som afrikanderne befant seg i, at de skulle kjempe videre. Oranjefristatens to representanter, Steyn og De Wet, hÄnte forslaget om fred. De bestemte seg til slutt for Ä sette i verk et siste angrep og snu konflikten pÄ hodet. Til denne operasjonen valgte de Smuts.

rediger PÄ egenhÄnd

Planen ba Smuts lede en hÊr pÄ 340 menn inn i Kappkolonien uten Ä bli oppdaget. Derfra skulle han forsÞke Ä trekke stÞtte fra afrikanderne i Kapp og starte et generelt opprÞr mot den britiske styresmakten i Cape Town. For Smuts ville det bli vanskelig bare Ä nÊrme seg britisk territorium, siden den britiske generalen Herbert Kitchener nylig hadde satt i gang et betydelig felttog for Ä renske Oranjefristaten for kommandoer og sÊrlig Smuts. Han unngikk Ä bli tatt til fange av britene ikke mindre en et dusin antall ganger, og hans styrker var pÄ grensen etter en mÄned, med bare 240 menn igjen.

Gruppen til Smuts var avskÄret fra sitt hjemland da de fÞrst var i Kappkolonien. De ble jaget av briter og basutoer, og ble svekket av sykdom og sult. De som var hardest sÄret eller syke ble etterlatt for Ä bli tatt til fange av britene. Mennene vendte seg mot Smuts, men han oppfordret dem til Ä fortsette, alltid optimistisk om at bÞlgen skulle snu. Det gjorde den da de traff pÄ en kavaleriskvadron som hadde slÄtt leir, gjennomfÞrte et bakholdsangrep og tok hestene, maten, uniformene, vÄpnene, ammunisjonen og verdisakene deres. Med denne suksessen kom selvtilliten deres tilbake. De neste fÄ mÄnedene var raidet svÊrt vellykket med Ä distrahere og trette ut britene.

MĂ„let hadde derimot aldri vĂŠrt Ă„ distrahere og trette ut britene, men Ă„ sette i gang et opprĂžr i befolkningen. Til tross for deres suksess, var det knapt en lokal afrikander som tok opp vĂ„pen mot britene, og Smuts realiserte at et slikt lite raid ikke kunne lykkes mot et sĂ„ stort mĂ„l. Han bestemte seg for Ă„ etablere et hovedkvarter som om han var i ledelsen for en hĂŠr. Han gjorde Hex River–dalen til sitt hjem og sendte sine menn langt avgĂ„rde for Ă„ rekruttere og sanke forsyninger. Snart talte hans hĂŠr tre tusen menn, for det meste lokale bĂžnder.

Han bestemte seg for Ä sette i gang et siste angrep for Ä fÄ britene tilbake til forhandlingsbordet og for Ä fremtvinge en fordelaktig avtale for afrikanderne. Han kastet hver eneste mann inn i et angrep pÄ kobbergruvesenteret Okiep. Hans styrke omringet byen, men kunne ikke angripe garnison direkte. Smuts pakket et tog med eksplosiver og forsÞkte Ä detonere det i byen. ForsÞket mislyktes, men det viste at han var fast bestemt pÄ Ä kjempe med ethvert middel. Britene tilbÞd Smuts en fredskonferanse sÄ fort som mulig i Vereeniging for Ä diskutere en endelig fredsavtale og resolusjon. Selv om han ikke oppnÄdde sitt opprinnelige mÄl, hadde raidet vÊrt en overveldende suksess.

rediger Vereenigingavtalen

Til Vereeniging sendte den sĂžrafrikanske republikk og Oranjefristaten tretti delegater hver for Ă„ mĂžte britene. Mens Transvaal og Oranjefristaten var like grundig herjet av krigen, var det bare Transvaal som Ăžnsket fred. Kommandoene visste at president Steyn, general De Wet, Hertzog og de andre 27 fristatsdelegatene heller ville kjempe til dĂžden enn Ă„ signere en overgivelse. Derfor valgte de menn som Ăžnsket fred til representanter for Transvaal og ikke krigshelter. Smuts ble ikke valgt, men Botha utnevnte ham til juridisk rĂ„dgiver for Transvaal–delegasjonen. PĂ„ denne mĂ„ten fikk Smuts en nĂžkkelrolle i den komplekse debatten med juridiske og semantiske argumenter.

I lĂžpet av debatten brukte Smuts sin kunnskap om bĂ„de militĂŠre og juridiske aspekter, om regjering og akademia, til Ă„ lede delegatene. Hans mestring av engelsk, afrikaans og hĂžynederlandsk tillot ham Ă„ snakke fĂžr andre, og i motsetning til Bloemfontein, vĂ„get ingen Ă„ snakke over den som hadde lyktes i Ă„ angripe Kapp. Smuts' dominans ved bordet ved Vereeniging tillot duene i Transvaal–delegasjonen Ă„ vinne. Francis William Reitz la pĂ„ bordet et kompromiss som gjorde slutt pĂ„ krigen, tillot de to republikkene begrenset suverenitet og ba om at mindre delegasjoner skulle mĂžtes i Pretoria for Ă„ forhandle med britene. Reitz visste at britene ville avslĂ„ forslaget, men han visste ogsĂ„ at det stĂžrste hinderet for en resolusjon ikke var utsendinger fra London, men fra Bloemfontein. Dermed trengte Transvaal Ă„ kjĂžpe tid og sĂžrge for at det var mindre delegasjoner til stede nĂ„r en skulle forhandle med fristatens representanter.

I Pretoria ble den britiske utsendingen ledet av baron Kitchener og baron Milner som knapt kunne vÊrt mer forskjellige. Smuts og Kitchener hadde gjensidig profesjonell respekt og snakket sammen alene og unngikk dermed avbrytelsene til administratorer som Milner. BÄde Kitchener og Smuts hadde sett det meningslÞse med krigen som nÄ minnet mer om gjensidige mord. Smuts og Kitchener forhandlet frem en avtale som ogsÄ passet fristatens representant, De Wet.

1. mai 1902 ble Vereenigingavtalen underskrevet, et dokument som for det meste var skrevet av Jan Smuts og lord Kitchener. Den ble signert av representantene fra Storbritannia, Oranjefristaten og SĂžrafrikanske republikk.

rediger Et britisk Transvaal

rediger Ute av deres hender

Den andre boerkrigen hadde for alltid endret ansiktet til SÞr-Afrika, men for Smuts var det tilbake til det vanlige arbeidet. Mens Christiaan De Wet, Koos de la Rey og Louis Botha reiste rundt i Europa og ble hilst som erobrende helter, returnerte Smuts til sin tidligere jobb som middelmÄdig advokat, Smuts var like rastlÞs i denne jobben som alltid og lengtet etter Ä delta i politikken igjen. Men den britiske dominansen over SÞr-Afrika siden Vereeniging gjorde det ogsÄ umulig for en afrikander Ä bryte gjennom, uansett hvor godt han behersket det engelske sprÄk eller britisk tankegang. Mer bekymringsfullt var det for Smuts at mange boere var misfornÞyd med hans og andres lederskap under krigen. Noen Þnsket Ä kjempe til dÞden, mens noen hadde Þnsket at krigen skulle ta slutt etter Pretorias fall.

Etter Ă„ ha sett generĂžsiteten til HM Treasury i London, konkluderte Botha med at et samlet SĂžr-Afrika innenfor det britiske imperiet ville tjene bĂ„de briter og afrikandere godt. Men baron Milner var afrikandernes fiende, og han opprettet et britisk monopol pĂ„ stillinger i embetsverket (kalt Milners barnehage). Han sĂ„ ikke rom for nederlandsk–sprĂ„klige i styret av SĂžr-Afrika. Som svar pĂ„ dette og for Ă„ forene afrikanderne, dannet de tidligere generalene i den transvaalske hĂŠr, inkludert Smuts, Het Volk–partiet i januar 1905. MĂ„lsetningen til dette partiet var selvstyre og opprettelsen av en forent sĂžrafrikansk stat.

Milners periode som hĂžykommisĂŠr var over i 1905, og for Smuts kunne det ikke kommet ett minutt for tidlig. Milner ble erstattet av en mer forsonende mann, lord Selborne, som hadde dyp beundring for Smuts. Selborne var ivrig etter Ă„ diskutere enhver sak om den konstituelle ordningen, men uten stĂžtte fra den konservative regjeringen i London, kunne ikke Selborne gjĂžre mer fremskritt enn det Smuts kunne. Den konservative regjeringen var selvsagt avhengig av stĂžtten til det britiske folk, og den tĂžrket snart opp.

Senere samme Ă„r gikk den konservative regjeringen av og ble erstattet av en liberal regjering under Henry Campbell-Bannerman som senere ble bekreftet i et valg i februar 1906. Den nye regjeringen var ledet av noen av de mer aktive anti–imperialistene i parlamentet, inkludert noen fĂ„ som sympatiserte med boerrepublikkene i den sĂžrafrikanske krigen. Smuts sĂ„ denne muligheten og dro til London sĂ„ snart han hĂžrte nyhetene. Da han ankom, ble han lamslĂ„tt over Ă„ finne sĂ„ mye opposisjon til de konservatives politikk i SĂžr-Afrika.

Smuts forhandlet for fullt selvstyre for Transvaal innenfor det britiske SĂžr-Afrika. Mens dette ble avslĂ„tt av de konservative som urealistisk og bakstreversk, sĂ„ de fleste liberale politikerne tingene pĂ„ Smuts' mĂ„te. Campbell-Bannerman klarte ikke Ă„ forstĂ„ afrikandernes aversjon mot Ă„ jobbe med Milner. Likevel var han tvunget til Ă„ gĂ„ med pĂ„ dette. Den liberale regjeringen ble delvis valgt pĂ„ grunnlag av opposisjon mot kinesiske kontraktstjenere som hadde reddet gullgruvene. Campbell–Bannerman innsĂ„ at de kinesiske arbeiderne ikke kunne fjernes, for det ville legge Ăžkonomien i grus, og han visste at afrikanderne aldri kunne bli britene tallmessig underlegne i SĂžr-Afrika. Derfor bestemte han seg for Ă„ legge skylden pĂ„ afrikanderne som ville fĂ„ ansvaret for gruvene i et selvstyre. Han overtalte regjeringen til Ă„ akseptere Smuts' krav.

rediger Tilbake i ledelsen

Det ble lagt frem et forslag til ny konstitusjon for Transvaal i desember 1906 som sa at et umiddelbart valg skulle velge en styresmakt. Dette gav Het Volk to fordeler. For det fÞrste fÞrte partiet en valgkamp i henhold til en konstitusjon som det selv hadde skrevet. For det andre fÞrte det en valgkamp pÄ et tidspunkt hvor det var den ledende maktfaktoren i transvaalsk politikk. Men hverken Botha eller Smuts tok lett pÄ oppgaven.

De reiste pÄ kryss og tvers av Transvaal og pisket opp folkelig stÞtte for deres sak og deres kandidater. Botha var den fÞdte politiker, og folkemengdene elsket ham. Mindre populÊr var den skye og fjerne Smuts. Til tross for hans rolige natur og kontroversene i boerkrigen, ble Smuts valgt med god margin i valgkretsen Wonderboom nÊr Pretoria. Het Volk hadde vunnet en massiv seier. Botha ble statsminister og dannet sin regjering eksklusivt fra Het Volk. Fremst blant hans ministere var Smuts som ble kolonisekretÊr og utdanningssekretÊr, to av toppstillingene.

Botha satte i gang med en diplomatisk rundreise i Europa, hvor han dro fordel av sin kjendisstatus. Smuts satt imens med ansvaret for Transvaal. Han begynte Ä mislike byrÄkratiet, diskusjonene og kompromissene til regjeringen. Han sÄ pÄ handling som den beste responsen til kriser. Krisene kom snart i form av Nederlands reformerte kirke. Kalvinistenes bevegelse presset Smuts til Ä dra fordel av selvstyret ved Ä gjÞre afrikaans og kalvinisme obligatoriske for skolebarn. Selv om Smuts var kalvinist selv, hadde han vokst ut av sin nidkjÊrhet og funnet ut at han ikke var enig i deres mÄl. Han Þnsket en sekulÊr stat, og han Þnsket at den neste generasjonen skulle vÊre godt opplÊrt i det engelske sprÄket, ikke afrikaans.

Smuts ble beskyldt for Ă„ vĂŠre likegyldig til religion, eller til og med blasfemisk, og pastorene i den nederlandske reformerte kirke fĂžrte en tung kampanje mot administrasjonen i Cape Town. Smuts visste at dersom der var en ting afrikanderne kunne, var det Ă„ vĂŠre misfornĂžyde. Den reformerte kirke representerte tre fjerdedeler av afrikanderne og kunne utĂžve stor politisk makt.

Transvaals blomstring var ubestridt utenfor de britiske Þyer, og dette fÞrte et stort antall immigranter fra andre deler av imperiet til SÞr-Afrika. De to stÞrste gruppene var malaysiere og sÞrasiater. For afrikanderne var dette et problem. De var en trussel mot det europeiske lÞnnsnivÄet og til Ä ta en del av velstanden som ble skapt av gruvene. Smuts forsÞkte Ä bremse strÞmmen av innvandrere ved enhver metode som var mulig. Han angrep gjengene som smuglet dem inn i landet, begrenset indiske arbeidsgiverrettigheter og fikk hver utenlandsk arbeider registrert hos myndighetene. Smuts fikk motstand fra en indisk advokat som het Mohandas Gandhi.

Gandhi svarte pÄ Transvaals restriksjoner med ikkevoldelig motstand som han senere skulle gjÞre i India senere. Smuts fengslet de mest lydhÞre motstanderne i den asiatiske befolkningen, inkludert Gandhi. Pressen var rasende og karikerte Smuts som en ny Paul Kruger: Grusom, intens og urokkelig. Smuts gav etter for Gandhis passive motstand og lot inderne gÄ, men tilbÞd ikke Gandhi noe definitivt lÞfte om innrÞmmelser.

Det var langt mellom slike hendelser. Smuts' kamp med den nederlandske reformerte kirke var mer representativ for hans styre. Han visste Ä bekjempe ild med ild, men Gandhi trengte gjennom Smuts' forsvar uten sÄ mye som Ä reise knyttneven. Sett bort fra de indiske sakene hadde Smuts i 1909 skapt en svÊrt sterk styresmakt stÞttet av en blomstrende Þkonomi. Men saken om unio