| Den arabisk-israelske krig 1948 | |
| Konflikt: Arabisk avvisning av staten Israels rett til å eksistere | |
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | |
| Dato: | November 1947–mars 1949 |
| Sted: | Midtøsten |
| Resultat: | Israelsk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 Haganah Irgun Stern-gjengen |
 Egypt Syria Transjordan Libanon Irak Saudi-ArabiaPalestinske irregulære Den arabisk befrielseshær |
| Kommandanter | |
| Yaakov Dori Yigael Yadin |
Glubb Pasha Abd al-Qadir al-Husayni†Hasan Salama Fawzi al-Qawuqji |
| Styrke | |
| 29 677 ved oppstarten – 108 300 i desember 1948 | Egypt: 10 000 ved start, økende til 20 000 Irak: 5 000 ved start økende til 15–18 000 Syria: 2 500–5 000 Transjordan: 6 000–12 000 Libanon: 1 000 til start stigende til 2 000 (Pollack, 2004; Sadeh, 1997) Saudi-Arabia: 800–1 200 Et ukjent antall jemenitiske tropper Den arabiske befrielseshær: 3 500-6 000 |
| Tap | |
| 6 373 (4 000 militære og omkring 2 400 sivile) | Uvisst (mellom 5 000 og 15 000) |
| {{{notater}}} | |
| Kart | |
 |
|
Den arabisk-israelske krig 1948 ( arabisk: النكبة), «Al Nakba»),(hebraisk: מלחמת השחרור, kalt selvstendighetskrigen eller frihetskrigen), er betegnelsen for den første av en serie væpnede konflikter utkjempet mellom Israel og de arabiske nabolandene. For palestinerne ble krigen begynnelsen på en rekke begivenheter, som de betegner som katastrofen.
Etter at FN foreslo å dele det britiske Palestinamandatet i to områder, henholdsvis et jødisk og arabisk område, avviste araberne FN-planen. Samme dag erklærte David Ben-Gurion den 14. mai 1948 Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat, noe som ikke ble anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Jordan, Libanon og Irak.
Innhold |
rediger Konflikt
Den konkrete historiske bakgrunnen for krigen hadde sitt opphav i den økende jødiske immigrasjonen til Israel etter første verdenskrig. Konfrontasjonene begynte særlig å akselerere da palestina-araberne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat der de bodde. Britenes dobbeltrolle i Midtøsten under den første verdenskrig bidro også til de økende motsetningene som etterhvert ledet til krigen. [1]
Den utløsende faktor hevdes å være lokale palestineres angrep på konvoiene mellom den israelske hovedstaden Tel Aviv og Jerusalem. Dette førte til mangel på grunnleggende behov i den jødiske halvdel av Jerusalem, hvilket fikk staten Israel til å ta beslutningen om å gå inn i det palestinske området.
rediger Opptrapping
Israel var ikke uforberedt. De forskjellige jødiske forsvarsforbund, som nå ble samlet under navnet Israel Defence Forces (IDF), og som bare seks måneder før kun hadde hatt drøyt 4 000 mann, var nå vokst til 36 500 – dog meget dårlig utrustet, den første tiden uten tunge våpen, stridsvogner og uten fly.
Britene åpnet også de jødiske flyktningeleirer på Kypros, hvor det jødiske forsvarsforbundet Haganah, frem til uavhengigheten hadde trent mange hundre menn og kvinner til soldater, og disse ble nå raskt overført til slagmarkene i Israel. Ytterligere 5 000 – 6 000 frivillige Machal fra hele verden meldte seg i de følgende måneder til soldattjeneste på israelsk side.
rediger Forløp
Irakiske tropper krysset Jordanelven den 15. mai, og samme dag sørget israelske minører for at broene oppe på den libanesiske grensen ble sprengt, slik at libanesiske stridsvogner ble forhindret i å rulle inn. Om kvelden rykket syriske tropper støttet av stridsvogner ned fra Golanhøyden og angrep to jødiske landbrukskollektiver på sletten nedenfor. Forsvarerne holdt dem tilbake i to dager, inntil samtlige 42 innbyggere var blitt drept av syrerne. Den senere legendariske general og forsvarsminister Moshe Dayan, fikk og utførte ordren: «Hold Jordan-dalen».
Etter fire ukers krig og flere appeller fra FN ble kamphandlingene delvis innstilt den 11. juni 1948. Da krigen sluttet i juni 1949 i en endelig våpenhvile, hadde Israel inntatt nye områder, mens nabolandet Jordan hadde besatt Vestbredden og halvdelen av Jerusalem, og Egypt erobret Gazastripen. En meget stor del av araberne flyktet fordi den israelske hær jaget dem på flukt.
rediger Se også
- Suezkrisen 1956
- Seksdagerskrigen 1967
- Yom Kippur-krigen 1973
rediger Referanser
Denne Israel- og historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.