| Artikkelen inngår i serien om |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
|
Den norske kirke |
Den norske kirke, også kalt statskirken (offisiell betegnelse til 1969), er den offentlige kirken i Norge. I 1537 (etter reformasjonen) innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og den dag i dag er Den norske kirke fremdeles en statskirke. Norges konge er kirkens øverste leder. Ansvaret for administrasjonen av kirken er delegert til Kultur- og kirkedepartementet.
rediger Tro
rediger Bekjennelsesskrifter
Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:
- Den apostoliske trosbekjennelse
- Den nikenske trosbekjennelse
- Den athanasiske trosbekjennelse
- Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana)
- Luthers lille katekisme
Man understreker Bibelen som en suveren autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen.
rediger Skriftforståelse
Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det Gamle Testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det Nye Testamentet kan lese Guds evangelium; at Jesus Kristus døde som soning for menneskenes synd.
Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det Gamle Testamentet.
Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til bruddet med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser.
rediger Sakramenter
Den norske kirke har to sakramenter: DÃ¥p og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn.
rediger DÃ¥p
Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp.
rediger Nattverd
Etter luthersk lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er tilstede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se konsubstansiasjon). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen for medlemmer av andre kirkesamfunn.
rediger Gudstjenester
Gudstjenesten, ofte kalt høymessen blir regnet for menighetens samlingspunkt, og holdes normalt sett hver søndag klokken 11, men kan også holdes oftere eller på andre tidspunkt om det måtte passe. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted i rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup har egne liturgier som skiller seg mer fra en høymesse. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest liturgien slik den er lagt fram i Gudstjenestebok for Den norske kirke, men i den siste tiden har en del menigheter gjort forsøk med andre liturgier eller friere form på gudstjenestene. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010.
Gudstjenesten bygger på den katolske messen, som igjen bygger på den gamle jødiske gudstjenesten. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i liten grad fra andre store kirkesamfunn.
En standard høymesse følger dette mønsteret:
- Innledning med inngangssalme, nådehilsen og inngangsord. Ofte er det inngangsprosesjon under første salme. Syndsbekjennelse etterfulgt av bønnerop (kyrie) og (gloria) følger så.
- «Ordets del» med kollektbønn for dagen, to tekstlesinger, trosbekjennelse (Som regel den apostoliske.) og preken av presten eller en annen. Deretter kommer førbønn og takkeoffer.
- «Bordets del»; nattverden. Nattverdliturgien består av en veksellesing mellom liurg og menighet som ender med at man synger deler av Jesaja 6. Liturgen ber så før alle ber Fader vår. Liturgen leser deretter innstiftelsesordene før man synger Agnus Dei.
- Avslutning med velsignelse. I enkelte gudstjenester går man også ut i prosesjon.
Om det er dåp i gudstjenesten kan den komme på ulike tidspunkt. Det vanligste er etter gloria-leddet eller etter forbønnen, men andre varianter kan forekomme.
rediger Kirkelige handlinger
rediger Konfirmasjon
Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å "konfirmere" betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen - ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder.
rediger Skriftemål
Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer populært. I enkelte kirker snakker man om å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes hjem som det mest passende sted. I læstadianismen som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke, særlig utbredt i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest.
rediger Ektevigsel
Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni.
Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.
rediger Ordinasjon
Ordinasjon av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, dvs. prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, dvs. klokker, graver, kirketjener osv.
rediger Vigslede stillinger i kirken
rediger Biskop
Det høyeste embete i kirken er bispeembetet. Da Den norske kirke ble opprettet i 1537 ble bispeembetet avskaffet, og biskopene ble erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble senere gjeninnført, men med en klar luthersk definisjon av embetet. Biskopene velges normalt fra prestestanden. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i kirken.
Den norske kirke har 11 bispedømmer.
Den svenske og den finske kirken har beholdt ordningen med erkebiskop og gitt den et luthersk innhold. Den norske kirke har valgt en annen løsning, der man velger en preses som fungerer som leder for Bispemøtet, og dermed for bispekollegiet. Preses velges for fire år, og er for tiden biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark bispedømme.
rediger Prest
Prestene er ordinert. Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sogn og tittelen sogneprest. Man ordineres til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før en kan søke ordinasjon. Ordinasjonskravet er normalt fullført cand.theol.-utdanning.
Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 103 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en domkirke, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast vikar for den lokale biskopen. Hvert prosti er videre inndelt i sogn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven §2). Prosten var tidligere selv sogneprest i en av sognene, men etter ny tjenesteordning for proster har det blitt slik at prosten ikke automatisk lenger blir sogneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sogneprest kan således være to forskjellige personer.
Sognepresten har ansvar for at sognets kirkebøker blir ført.
rediger Diakon
Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakonale arbeid i menigheten, som f.eks. sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende osv. Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.
rediger Kateket
Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).
rediger Kantor
Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger, hvor vedkommende spiller til salmer og liturgi og andre musikalske innslag. Der dette er aktuelt, er kantoren også dirigent for menighetens kirkekor. Ofte driver kantoren også konsertvirksomhet, gjerne i samarbeid med kor eller andre lokale krefter. En kantors arbeidshverdag kan variere stort etter de lokale forhold.
rediger Andre ansatte
Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stilligner knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:
rediger Kirkeverge
Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelige ansatte utenom prestene.
rediger Klokker
Hver kirke skal ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger.
rediger Kirketjener
Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.
rediger Bispedømmer
Bak fra venstre: Tor B. Jørgensen, Odd Bondevik, Finn Wagle, Ernst Oddvar Baasland, Per Oskar Kjølaas og Ole Christian Kvarme.
Foran fra venstre: Olav Skjevesland, Laila Riksaasen Dahl, Helga Haugland Byfuglien, Solveig Fiske og Ole D. Hagesæther.
Den norske kirke (Dnk) er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer. Disse er:
- Oslo bispedømme, med bispesete i Oslo. Bispedømmet dekker Oslo, Asker og Bærum.
Biskopen i Oslo har også tilsyn med døvemenighetene og feltprestkorpset. - Borg bispedømme, med bispesete i Fredrikstad. Bispedømmet dekker Østfold og Akershus, med unntak av Asker og Bærum.
- Hamar bispedømme, med bispesete i Hamar. Bispedømmet dekker Oppland og Hedmark.
- Tunsberg bispedømme, med bispesete i Tønsberg. Bispedømmet dekker Buskerud og Vestfold.
- Agder og Telemark bispedømme, med bispesete i Kristiansand. Bispedømmet dekker Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder.
- Stavanger bispedømme, med bispesete i Stavanger. Bispedømmet dekker Rogaland.
- Bjørgvin bispedømme, med bispesete i Bergen. Bispedømmet dekker Hordaland og Sogn og Fjordane.
Biskopen i Bjørgivn har også tilsyn med Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet. - Møre bispedømme, med bispesete i Molde. Bispedømmet dekker Møre og Romsdal.
- Nidaros bispedømme, med bispesete i Trondheim. Bispedømmet dekker Nord- og Sør-Trøndelag.
- Sør-Hålogaland bispedømme, med bispesete i Bodø. Bispedømmet dekker Nordland.
- Nord-Hålogaland bispedømme, med bispesete i Tromsø. Bispedømmet dekker Troms, Finnmark og Svalbard.
rediger Organer
- Den norske kirkes overhode er regenten (Kongen i Statsråd). Hans ansvar er delegert til Kirke- og kulturdepartementet (i perioder har det vært et eget Kirkedepartement). Saker som angår kirken behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den Norske kirke deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnlovens §27, annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke (Grunnlovens §12, annet ledd) Stortinget har påvirkningskraft gjennom Stortingets kirkekomite, og gjennom lovgivning.
- Kirkemøtet er det høyeste organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar.
- Bispemøtet består av alle de 11 biskoper i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (Reglement for bispemøtet, fastsatt ved kgl res. 6. juni 1997). De samles tre ganger hvert år, og ledes av en preses. Preses er bispemøtets representant i Kirkerådet.
- Kirkerådet (opprettet 1969, omdefinert 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger.
- Den norske kirkes lærenemnd (opprettet 1988) er et selvstendig sakkyndig organ som på anmoding behandler læremessige spørsmål. Lærenemnda har i alt 20 medlemmer.
- Mellomkirkelig råd har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge.
- Samisk kirkeråd (opprettet 1992) arbeider for å sikre et tilbud på samisk språk i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres.
- Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter.
rediger Internasjonal tilslutning
Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men organisert internasjonalt gjennom:
- Det Lutherske Verdensforbund (LVF)[1] (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94% av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca 85 ansatte og holder til i Géneve. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.
- Kirkenes Verdensråd (KV)[2] (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumeniske organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år.
- Konferansen av Europeiske Kirker (KEK)[3] (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap.
- Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopale kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen mellom kirkesamfunnene innebærer blant annet at man anerkjenner hverandres ordinasjoner. Dette gjør at en prest i Den norske kirke i prinsippet også kan ta stillinger i f.eks. Church of England.
rediger Forholdet mellom kirke og stat
Den norske kirke er en statskirke. De senere år har det vært en del debatt om hvorvidt man skal skille kirke og stat. Flere utvalg har behandlet denne problemstillingen, sist Gjønnes-utvalget som la frem sin innstilling i januar 2006. Flertallet der anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves. Gjønnes-utvalgets innstilling var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeider en stortingsmelding om saken. Stortingsmeldingen skulle legges frem i desember 2007, men ble utsatt og kom ikke før i april 2008.
Stortingsmeldingen ble et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget. Innholdet i forliket var at kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Betingelsen for dette er at kirkedemokratiet skal bli bedre, der særlig valgdeltakelsen i kirkelige valg er viktig. Man ser for seg at et endelig brudd mellom stat og kirke kan komme i 2012.[4]
Siden 1920-tallet har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, er etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og i viktige kirkelige områder som liturgier og lærespørsmål er kirken selvstendig i sine prosesser. Samtidig er det Kongen som har ansvar for utnevnelser av biskoper og proster. Lover som angår Den norske kirke blir vedtatt av Stortinget.
Ansvaret for velikehold av kirkebygg og lønn for stat- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønnenen til ekstra ansatte. Dette er gjerne finnasiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten.
rediger Oppslutning om kirkelige aktiviteter og medlemskap
rediger Oppslutning
1. januar 2007 var 82,7 prosent av befolkningen registrert som medlemmer av Den norske kirke. Året før var tallet 84,9 prosent[5]; nedgangen over ett år skyldes for det meste at beregningsmetoder og medlemsoversikter er i ferd med å bli mer presise.
Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8% i 1960 til 73,9% i 2006. Andelen konfirmerte av alle 14-åringer falt fra 93% i 1960 til 66,7% i 2006. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2% i 1960 til 44,2% i 2006. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 91,9% av alle døde i 2006 ble gravlagt i regi av Den norske kirke. [6]
Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2005 meldte 1177 personer seg inn og 6036 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 11.755 i 1978), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år[7]. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.
I 2005 [8] var det mer enn 6,7 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 5,4 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 69 974 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 103,4 personer i 2004 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987)[9]. Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende[10].
I tillegg til nevnte gudstjenester avholdes det årlig ca 52.000 vigsels- og gravferdsgudstjenester i Den norske kirke.
rediger Medlemskap
Innmelding og utmelding i Den norske kirke er regulert av § 3 i Kirkeloven av 1996[11] og Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)[12]
Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Norsk statsborger som er bosatt i utlandet må rette henvendelsen til kirkebokføreren på sitt siste bosted i Norge, eventuelt til den kirkebokføreren som departementet bestemmer. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødslesnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt og navn og fødselsnummer på eventueller barn under 15 år som følger med den foresatte. Man kan ikke være medlem av mer enn ett norsk trossamfunn samtidig.
rediger Den norske kirkes historie fra og med reformasjonen
rediger Reformasjonen
Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-37. Dette kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion.
De katolske biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, og den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. Blant befolkningen generelt tok det lenger tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var ikke forbredt på tankegangen som fulgte med rennesansen og reformasjonen på samme måte som folk på kontinentet var det. Først mot slutten av århundret var luthersk kristendom blitt folkets tro.
Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt til borgerskapet. Ved å konvertere og gjennomføre reformasjonen av kirken, fikk kongen større makt over kirken. Kirken ble løsrevet fra Paven og den internasjonale katolske kirken, og ble i stedet en nasjonal kirke under kongen sitt styre. Kirkeordinansen, den første kirkeloven som kom i Norge etter reformasjonen, kom i 1537. Der slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regner med dette det å lage lover for kirkelig aktivitet som sin oppgave, noe det fremdeles er i norsk lovgivning.
rediger Etter reformasjonen
I tiden etter reformasjonen, ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Da grunnloven kom i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den fremdeles er.
Unionen med Sverige påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort, og i denne perioden vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge. Det ble også opprettet et ministerium for kirkesaker i Christiania, og biskopen i Oslo fikk en viktig rolle.
Reformbevegelsen var særlig rettet mot legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.
rediger Den norske kirke under andre verdenskrig
I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken var motstandere av nazistene helt fra okkupasjonen, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942 da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embedet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90% av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde prester som var nazister, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.
Den sentrale personen blant prester og biskoper var biskopen i Oslo, Eivind Berggrav. Det dannet seg en allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene, og andre viktige personer i det kirkelige motstandsarbeidet var Ole Hallesby og Ludvig Hope.
rediger Begrepet Den norske kirke
Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i Lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i Lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og senest i Lov av 7. juni 1996 nr 31 om Den norske kirke (Kirkeloven).
rediger Se også
rediger Referanser
- ^ Det Lutherske Verdensforbund, offisiell hjemmeside
- ^ Kirkenes Verdensråd, offisiell hjemmeside
- ^ Konferansen av Europeiske Kirker, offisiell hjemmeside
- ^ Guide til stat/kirke-forliket- VÃ¥rt Land.
- ^ [1]
- ^ [2]
- ^ Ut- og innmeldinger siden 1950
- ^ Kirke - KOSTRA fra Statistisk sentralbyrå
- ^ Statistikk fra kirken.no
- ^ Statistikk fra kirken.no (PDF-fil)
- ^ § 3 i Kirkeloven av 1996
- ^ Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)