- «Cherokee» har flere betydninger.
Cherokeene er en nordamerikansk indianerstamme. Stammen var en del av de fem siviliserte stammer, og bodde da spanjolene kom til Amerika i det som i dag er det sÞrÞstlige USA. Cherokee er den eneste nordamerikanske stammen som har sitt eget skriftsprÄk. USAs regjering anerkjenner i dag tre separate grupper cherokee, The Cherokee Nation med hovedsete i Talequah i Oklahoma, United Keetoowah Band of Cherokee Indians, ogsÄ med hovedstad i Talequah, og Eastern Band of Cherokee Indian med hovedsete i Cherokee i Nord-Carolina. Under disse finnes mindre grupper som er anerkjent av statlige myndigheter, i Georgia og Alabama, men ikke de fÞderale. I tillegg finnes mindre, ikke anerkjente grupper i Arkansas, Tennessee, Missouri og California.
Innhold |
rediger Cherokeene
I 1674 var det ca 50 000 cherokeer. Det var trolig flere tidligere, men epidemier og sykdommer «medbrakt» av de Soto-ekspedisjonen uttryddet nesten 75 % av alle indianere, sĂ„ cherokeene har mest sannsynlig blitt rammet av disse. OgsĂ„ i Ă„rene etter 1675 ble stammen rammet av epidemier, spesielt vannkopper, som tok livet av enda flere, slik at det pĂ„ 1830-tallet kun var rundt 25 000 cherokeer igjen. Trail of Tears, borgerkrig i stammen, kriger mot andre stammer, og ikke minst den amerikanske borgerkrigen, tok ogsĂ„ sin del, sĂ„ pĂ„ slutten av 1800-tallet var det rundt 20 000 cherokeer igjen. I dag er det rundt 300 000 cherokeer, men av disse er kun ca 15 000â20 000 fullblods cherokee.
Rundt 200 000 av de registerte cherokeene bor i Oklahoma, mens rundt 10 000 bor i reservatet i Nord-Carolina. Resten bor i andre amerikanske stater i stĂžrre eller mindre grupper.
rediger Stammens navn og sprÄk
I USA kalles stammen cherokee, men navnet de oftest bruker om seg selv er ah-ni-yw-wi-ya, som betyr «De ekte menneskene» eller «Det fÞrste folket». Tidligere ble ogsÄ navnet Keetoowah eller Kituwah brukt som betegnelse pÄ stammen og dens hovedstad. I dag brukes dette navnet kun om en av de tre anerkjente gruppene.
Det er ikke full enighet om opprinnelsen til det engelske navnet «Cherokee». En forklaring gÄr ut pÄ at da spanjolene kom pÄ 1540-tallet som de hvite som mÞtte cherokeene, oppfattet spanjolene navnet deres som chalaki, en feilhÞring av tsalagi. De trodde tsalagi var navnet pÄ stammen, men det var egentlig navnet pÄ sprÄket deres. For eksempel oversettes betegnelsen «tsi-tsa-la-gi» «jeg er cherokee», men betyr egentlig «jeg snakker cherokee». «Chalaki» skulle sÄ ha utviklet seg til «Cherokee». Ingen av de nÄvÊrende dialekter av sprÄket cherokee har bokstaven R, men en nÄ utdÞdd sÞrlig dialekt hadde denne lyden, sÄ det er mulig at navnet stammer fra tsaragi.
En annen forklaring er at det kommer fra et ord pÄ choctawenes sprÄk, «chiluk-ki», som betyr «hulefolket» pÄ grunn av de mange hulene som finnes i Appalachene, der cherokeene hadde sine hjem.
En nyere forklaring er at det kom fra et ord pÄ creek-indianernes sprÄk, «cheloke», som simpelthen betyr «de som snakker et annet sprÄk». Denne forklaringen virker sannsynlig, fordi cherokee-sprÄket lÄ temmelig langt fra de andre sprÄkene som snakkes i sÞrÞstlige Nord-Amerika. Cherokeenes sprÄk var det eneste sÞrÞstlige sprÄket i den irokesiske sprÄkfamilien, selv om det ligger temmelig langt fra de sprÄk som i dag snakkes av irokesiske folk i statene New York og Delaware. De andre sprÄkene som ble talt hos cherokeenes naboer, for eksempel hos de fire andre «siviliserte stammene», catawba og andre, tilhÞrer alle muskogee-familien.
rediger Klaner
Cherokeestammen var delt opp i sju klaner. Klanene hadde opprinnelig en religiÞs funksjon, ettersom hver representerte de Ändelige kreftene som cherokeene mente eksisterte i naturen. Dessuten representerte klanene de seremoniene som skulle utvikle et menneske fra det var fÞdt til det gikk inn i den Ändelige verden ved dÞden. Etter hvert som cherokeene ble kristnet (de fleste allerede pÄ 1700-tallet), forsvant klanenes betydning.
Medlemskapet av en klan ble nedarvet fra moren, og klanenes egentlige overhoder var «bestemÞdrenes rÄd», en forsamling av eldre, erfarne kvinner. Det var ogsÄ naturlig for cherokeene Ä sette kvinner hÞyt, og stammen var den fÞrste som valgte en kvinnelig overhÞvding selv om dette fÞrst skjedde i 1987. Alle medlemmene av en klan ble betraktet som sÞsken, og ekteskap innen klanen var derfor forbudt. NÄr en kvinne giftet seg med en mann, forlot han sin klan og flyttet inn i kvinnens.
De sju klanene er:
- De ville poteters klan (Ah-ni-ga-to-ge-wi), som ofte var jordbrukere. De er jordens voktere og beskyttere. Spirituelt representerte klanen den fysiske verden, jorda.
- De langhÄredes klan (Ah-ni-gi-lo(la)-hi) har fÄtt sitt navn fordi klanens medlemmer bar hÄret sitt i kunstferdige frisyrer. Klanen er tradisjonens voktere, og virket ofte som lÊrere, og mange av cherokeenes fredshÞvdinger kom fra denne klanen. Spirituelt representerte de mennesket.
- RÄdyrklanen (Ah-ni-(k)a-wi) var dyrenes og jegernes beskyttere. De fungerte som lÞpere og sendebud, som sporsÞkere, garvere, og andre jaktrelaterte fag. Spirituelt representerte klanen livsÄnden og forplantningen.
- Den rÞdhalete hauks klan (Ah-ni-tsi-sk-wa) var voktere av fuglene og cherokeenes hellige fjÊr (som ble brukt under spesielle seremonier). De var berÞmte for deres bruk av meterlange pusterÞr som de brukte til fuglejakt. OgsÄ denne klanen fungerte ofte som sendebud. Spirituelt representerte de intellektets utvikling.
- Den blÄ kristtorns klan (Ah-ni-sa-ho-ni) var ansvarlig for stammens medisinske anliggenheter og spesielt medisin til barn. En spesiell medisin laget av kristtorn ga klanen sitt navn. IfÞlge cherokeenes mytologi hadde dyra en gang bestemt seg for Ä utrydde menneskene, men plantene ville hjelpe menneskene, sÄ for hver sykdom dyra skapte, skapte plantene en medisin som kunne kurere den. Spirituelt representerte klanen den Ändelige renselse som ble utfÞrt som forberedelse til seremonier.
- Malingsklanen (Ah-ni-wo-di) hadde som oppgave Ä framstille den malingen stammen brukte i sine seremonier. Klanen samlet materiale til Ä framstille fire farger, som hver sto for en himmelretning og hadde en symbolsk betydning: rÞd (Þst), som symboliserte kraft og helbredelse, blÄ (nord), som symboliserte kamp og ting som skadet mennesker, svart (vest), som symboliserte dÞden og adgangen til den Ändelige verden, og hvit (sÞr) som symboliserte renhet, dyd og alt det gode i tilvÊrelsen. Stammens helbredere, medisinmenn og «vise menn» kom fra denne klanen. Spirituelt representerte klanen de fire verdenshjÞrnene og samfunnsstrukturen og det sosiale aspektet.
- Ulveklanen (Ah-ni-wa-ya) var menneskenes beskyttere og voktere av stammens «hellige ild». De var opprinnelig ulvejegere, og var de eneste medlemmene av stammen som kunne drepe ulver. De fleste av stammens krigere og krigshÞvdinger kom fra denne klanen. Spirituelt representerte den adgangen til den Ändelige verden og utviklingen av en hÞyere bevissthet.
rediger Historie
rediger Forhistorisk tid
IfÞlge en av cherokeenes legender stammet folket opprinnelig fra en eller flere Þyer i Atlanterhavet Þst for SÞr-Amerika. De ble angrepet av mange stammer, men Gud hjalp dem, og de seiret. Da Gud skapte cherokeene hadde han gitt deres «vise menn» mange mystiske krefter som de skulle bruke til Ä hjelpe folket som bodde i store byer med mange hÞye bygninger. Imidlertid var det noen av de vise menn som begynte Ä bruke sine krefter til andre formÄl enn det Gud hadde tenkt. Gud beordret dermed folket til Ä ta sin hellige ild, og reise vekk fra Þyene sine. Noen dro til Asia, noen til India, noen SÞr-Amerika og noen til Nord-Amerika. De vise mennene ble igjen pÄ Þyene, men da folket var vekk, Þdela Gud de store byene ved Ä la jorda synka, sÄ bÄde byene og Þyene nÄ ligger under havet.
Legenden minner om flere sÞr- og mellomamerikanske indianeres legender, samt den europeiske legenden om Atlantis. Antropologer har konstatert at cherokeenes kurvfletting og lÊrtÞy ligner mer pÄ det som bli framstilt av nÄvÊrende sÞr- og mellomamerikanske stammer enn av Þvrige nordamerikanske stammer.
Det man i dag kan konstatere gjennom arkeologiske funn og lingvistikk tyder pÄ at cherokeene i forhistorisk tid bodde i et omrÄde som i dag omfatter den sÞrlige delen av Texas og nordlige Mexico. Derfra flytta de allerede i forhistorisk tid nord til omrÄdet rundt De store sjÞer, hvor de kom i kontakt med irokesiske stammer, som blant annet pÄvirket cherokeenes sprÄk, sÄ det i dag er medlem av den irokesiske sprÄkstammen, selv om det ikke var slik opprinnelig. Dette tyder pÄ et opphold og en pÄvirkning gjennom flere tusen Är.
Legender fra blant annet Delaware-indianere forteller at etter kriger med andre irokesiske stammer, ble cherokeene drevet sÞrover ved begynnelsen av historisk tid (det vil si noenlunde samtidig med at de fÞrste hvite kom til Amerika). Moderne forskere er dog forholdsvis enige i at dette ikke kan stemme. Da de hvite kom til Amerika talte cherokeene 50 000 mennesker, langt flere enn noen av de andre irokesiske stammene, sÄ da kan ikke cherokeene ha blitt fordrevet med makt. Samtidig ligger det cherokeiske sprÄket sÄ langt fra de andre irokesiske sprÄkene at man mener atskillelsen mÄ ha skjedd langt tidligere, og de fleste er enige om at cherokeenes vandring mot sÞr mÄ ha funnet sted rundt 1 000 Är fÞr vÄr tidsregning.
Da de fĂžrste hvite, nĂŠrmere bestemt Hernando de Sotos ekspedisjon, traff cherokeene, levde de i den sĂžrlige delen av Appalachene. Cherokeene kontrollerte et omrĂ„de pĂ„ ca. 350 000 kmÂČ, som strakte seg over de nĂ„vĂŠrende statene Kentucky, Vest-Virginia, Virginia, Nord-Carolina, SĂžr-Carolina, Georgia, Alabama og Tennessee.
rediger Fra ca 1630 til den amerikanske revolusjon
Selv om de Soto mÞtte cherokeene allerede i 1541, levde stammen i mange Är uten nevneverdig kontakt med de hvite. FÞrst etter Virginias kolonisering fikk stammen igjen kontakt med hvite, denne gang engelskmenn som i 1629 reiste til Appalachene for Ä handle med de indianerne de mÞtte der. I 1684 inngikk cherokeene en avtale med handelsmenn fra Carolina (som ennÄ ikke var delt opp i nord og sÞr) om at cherokeene kun ville handle med dem. Varene var hovedsakelig skinn, samt indianere fra andre stammer som cherokeene solgte som slaver til engelskmennene. Cherokeene knyttet seg tett til engelsmennene, og sto pÄ Englands side i landets kriger mot Frankrike og Spania pÄ slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.
Cherokeene fÞrte ofte krig mot sine indianernaboer, for eksempel catawba-stammen som bodde Þst for dem, creek-stammen som bodde sÞr for dem, choctaw-stammen som bodde sÞrvest for dem, og chickasaw-stammen som bodde vest for dem. I tillegg fÞrte de krig mot shawnee-stammen og de irokesiske stammene som bodde nord i omrÄdet. Mange ganger ble flere eller alle disse krigene samtidig. Stammene danna ogsÄ fra tid til annen allianser innbyrdes. For eksempel danna cherokeene en periode en allianse med catawba-stammen for Ä fÞre felles krig mot alibuma-stammen i Mississippi, og ved en annen anledning allierte de seg med chickasaw-stammen for Ä fÞre felles krig mot shawnee-stammen. BÄde catawbaer og chickasawene fÞrte man ved andre anledninger kortere eller lengre kriger mot. Den lengste krigen var mot chickasawene, og varte i 11 Är. Creekene var cherokeenes arvefiender, og her var det nesten konstant krig, og selv i fredstider var det alvorlige stridigheter med denne stammen.
PÄ begynnelsen av 1700-tallet var cherokeene i krig mot irokeserne, som var alliert med England, og algonquinene, som var allierte med Frankrike. Samtidig var de i krig med creek-stammen, og en styrke cherokeer deltok pÄ de engelske kolonistenes side i en krig mot tuscaroraene i SÞr-Carolina.
I 1738 og 1753 ble stammen igjen rammet av vannkopperepidemier, og det utryddet nesten halvparten av stammen. Prestene (Ah-ni-ku-ta-ni), som ellers kurerte sykdommer, kunne ikke stille opp, og deres «universalmetode» (bortsett fra urtemedisin), som besto i Ä kaste syke i iskaldt vann, var en uheldig metode nÄr pasientene hadde hÞy feber. Derfor mistet cherokeene etter hvert tilliten til presteskapet, og mange ble kristne. Underveis sluttet de i 1743 fred med catawbaene, som de hadde fÞrt krig med i et par Är. OgsÄ i den nordlige delen av territoriet ble det sluttet fred. Det skjedde i 1745, da cherokeene sluttet fred med wyandottene i Ohio. Denne stammen hadde de kommet i krig med fordi de sto pÄ fransk side i krigen mot England.
I begynnelsen av 1750-tallet gikk cherokeene igjen til krig mot creekene. Krigen handlet om land i Georgia, og i 1755 sluttet krigen ved at cherokeene erobret det omstridte omrÄdet. I 1759 deltok 100 cherokeer i en engelsk ekspedisjon mot shawneene i Ohio, men pÄ vei over ei elv mistet ekspedisjonen de fleste av sine forsyninger, og de engelske kolonistene beholdt resten selv. Dette fikk cherokeene til Ä stjele noen hester fra kolonistene, og disse hevnet seg ved Ä drepe og skalpere tjue cherokeer. Det fikk cherokeene til Ä gÄ til angrep pÄ kolonistene i Virginia, men guvernÞren i SÞr-Carolina oppfattet det som et angrep pÄ alle hvite, sÄ han samlet en styrke pÄ ca 1000 mann, og angrep de sÞrlige cherokeenes landsbyer.
Cherokeene, som ble tatt pÄ sengen av dette angrepet, sluttet fred med engelskmennene, og overleverte to krigere, som ble henrettet for mord. I tillegg ble 32 hÞvdinger tatt til fange, deriblant den respekterte Oconastota. En annen hÞvding, Attacullaculla, fikk forhandlet seg til frigivelsen av Oconastosa og to andre, men de 29 andre ble tatt som gisler og fÞrt til SÞr-Carolina, og dette fÞrte til at cherokeene igjen gikk til krig mot kolonistene. Den varte fra 1760 til 1762, og atskillige kolonister og indianere ble drept. I forbindelse med et angrep pÄ Fort Prince George i SÞr-Carolina i 1760 ble de 29 gislene drept.
I 1761 satt den britiske Þverstekomanderende for Nord-Amerika, Jeffrey Amherst, hele den engelske hÊren inn mot cherokeene, noe som fÞrte til at 15 cherokeebyer ble Þdelagt, og deres vinterforrÄd Þdelagt. Samme Är overfalt cherokeene Fort Loudun i Tennessee og massakrerte alle beboerne. I 1762 skreiv de under en fredstraktat med Nord- og SÞr-Carolina, og sluttet fred med kolonistene i Virginia Äret etter. Cherokeene overholdt traktaten, men ble rammet av nok en vannkopperepidemi, som kosta flere hundre cherokeer livet. Samtidig med krigen mot kolinistene, fÞrte de en langvarig krig mot chickasaw-stammen fra 1758 til 1769. Cherokeene tapte krigen, og fÞrte ikke noen kriger inntil den amerikanske frihetskrigen.
rediger Traktater med England
I 1721 skrev cherokeene under den fÞrste traktaten som gjorde at de mistet land. Tidligere traktater hadde kun gÄtt ut pÄ at man ikke skulle angripe hverandre, men i denne traktaten ble det fastsatt en grense mellom cherokeene og de britiske kolonistene. Denne grensen lÄ et stykke inne pÄ det omrÄdet som hittil hadde tilhÞrt cherokeene. I Ärene etter denne traktaten, vendte cherokeene seg mer mot de franske kolonistene i sÞr, noe som fikk England til Ä frykte at cherokeene ville «skifte side», og sendte dem en forhandler i 1725. FormÄlet var Ä forhandle om handelsrettigheter, og sikre at cherokeene forble pÄ engelskmennenes side. Senere kom Sir Alexander Cuming til stammen, og foreslo at de skulle velge en «keiser». PÄ det tidspunktet hadde ikke stammen en overhÞvding, da hver enkelt stamme styrte seg selv, og lokale stammerÄd og hÞvdinger ikke var interesserte i Ä bli underlagt en overhÞvding. Cumings utpekte derfor selv en ukjent og forholdsvis ubetydelig hÞvding, Moytoy, som stammens «keiser». Dette skjedde i 1730, og Moytoy fungerte som «keiser» fram til sin dÞd. Imidlertid godtok ikke alle cherokeer ham som sÄdan, ikke minst fordi Cumings overtalte ham til Ä pÄ stammens vegne anerkjenne den engelske kongens overhÞyhet over stammen. De fleste stammemedlemmene mente at de ikke sto under noen, og i hvert fall ikke en konge pÄ den andre siden av jorda.
Cumings tok med seg sju unge cherokeekrigere til London, hvor han presenterte dem for kongen som betydelige hĂžvdinger â noe ingen av dem var. En av de sju var imidlertid Attacullaculla, som senere ble kjent som cherokeenes «hvite» hĂžvding (det var Attacullaculla som 30 Ă„r senere forhandlet om de 29 gislenes frigivelse). «Hvite» hĂžvdinger var hĂžvdinger som ledet stammen i fredstid, mens «rĂžde» hĂžvdinger var hĂžvdinger som ledet dem i krigstider. I 1743 skrev cherokeene under pĂ„ en avtale, hvor de lovte Ă„ bare handle med britiske kolonister framover. Ved Moytoys dĂžd ble hans sĂžnn utropt som «keiser», men pĂ„ det tidspunktet hadde cherokeene innsett behovet for en overhĂžvding, og kort etter Moytoys dĂžd valgte de en annen «hvit» hĂžvding, Big Hop. Han satt imidlertid ikke lenge fĂžr han ble erstattet av Attacullaculla. Omkring 1770 var det den rĂžde hĂžvdingen Oconostota som fikk stĂžrst innflytelse i stammen, og i 1775 ble han valgt til stammens overhĂžvding. Det var Oconostota som prĂžvde Ă„ fĂ„ cherokeene til Ă„ skifte side til franskmennene, delvis fordi han ansĂ„ engelskmennene som Ă„rsaken til vannkopperepidemiene som hadde rammet cherokeene.
Det ble underskrevet flere traktater, blant annet i 1754 og 1758, som bekreftet vennskapet mellom cherokeene og de engelske kolonistene. Ved traktaten i 1754 mÄtte de imidlertid igjen avstÄ land til England, som skulle bruke noen omrÄder til Ä bygge fort. Denne traktaten ble underskrevet av Attacullaculla, som fem Är senere mÄtte ta tilbake sin vennlighet.
Traktatene fikk imidlertid ikke de hvite nybyggerne til Ă„ holde seg ute av cherokeenes omrĂ„der. Tverimot kom det flere og flere. Befolkningen i de engelske koloniene nĂŠrmest eksploderte, og alle disse menneskene ville ha et sted Ă„ bo â og det var sĂ„ indianernes omrĂ„der som var mest interessante. I 1770 og 1773 mĂ„tte cherokeene underskrive traktater hvor de tilsammen ga avkall pĂ„ 8 000 kmÂČ jord i Georgia, offisielt for Ă„ betale en gjeld som stammen hadde til de hvite i omrĂ„det. Cherokeene Ăžnsket Ă„ beskytte sitt landomrĂ„de, og i stedet for Ă„ miste verdifullt land, valgte de Ă„ avstĂ„ land som de allerede hadde problemer med Ă„ kontrollere, blant annet pĂ„ grunn av fiendtlige stammer. I 1774 og 1775 skrev de under pĂ„ traktater med Transylvania Land Company, hvor de mot betaling avsto det meste av sitt omrĂ„de i det Ăžstlige og sentrale Kentucky. Det var det sĂ„kalte «Henderson Purchase», som var klart imot den britiske lovgivningen, men som altsĂ„ likevel ble gjennomfĂžrt. I omrĂ„det bodde ogsĂ„ shawneene som cherokeene hadde kjempet med om omrĂ„det i Ă„revis, men de ble ikke spurt. I 1768 hadde irokeserne pĂ„ samme mĂ„te solgt den sĂžrlige delen av sitt territorium, som de sloss med shawneene om, til et engelsk handelskompani. Shawneene mĂ„tte altsĂ„ nĂ„ se at bĂ„de den nordlige delen og den sĂžrlige delen av deres territorium var solgt av fiendtlige stammer uten at de var blitt hĂžrt, sĂ„ de hadde ingen steder Ă„ bo. De valgte derfor Ă„ bli der de var, og i de neste 40 Ă„rene kjempet de mot de hvite om omrĂ„det, noe bĂ„de irokeserne og cherokeene var helt bevisste pĂ„ at ville skje. En historie forteller at etter salget i 1775, skulle en av cherokeenes hĂžvdinger sagt til Daniel Boone, «Vi har solgt dere mye god jord, men jeg er redd for at dere vil fĂ„ problemer om dere slĂ„r dere ned pĂ„ den.»
I 1776 brÞt den amerikanske frihetskrigen ut, og en rekke stammer, fÞrst og fremst i den norlige delen av koloniene, oppfordret cherokeene til Ä inngÄ en allianse med dem, og bekjempe amerikanerne. Cherokeene valgte imidlertid i fÞrste omgang Ä forbli nÞytrale, men valgte senere Ä stÞtte England, fordi de mente at det var kolonistene som var den stÞrste trusselen. I begynnelsen av krigen foretok cherokeene sÄledes et overfall pÄ en rekke hvite farmere som hadde slÄtt seg ned ved Watauge River i det nordvestlige Nord-Carolina. Ved dette overfallet ble blant andre David Crocket den eldre (farfaren til pelsjegeren og politikeren Davy Crocket), hans hustru, samt tre av de hjemmevÊrende barna, drept av cherokeene. To sÞnner ble kidnappet, og en datter ble skalpert, men overlevde. Den ene av de to sÞnnene, James, ble frigitt 18 Är senere, men den andre ble aldri funnet.
rediger Fra revolusjonen til «tÄrenes sti»
Etter den amerikanske revolusjonen mente innbyggerne i den nye nasjonen at de ikke behĂžvde Ă„ overholde traktater som England hadde inngĂ„tt med cherokeene (og andre stammer). Spesielt med cherokeene, fordi de altsĂ„ hadde stĂžttet England under revolusjonen. Nybyggerne reiste inn i cherokeenes omrĂ„de, og i 1785 skrev man under den fĂžrste traktaten med USA â Hopewell-traktaten. I denne traktaten ble det blant annet bestemt at alle krigsfanger pĂ„ begge sider skulle frigis, og det ble avtalt hvilke grenser som skulle gjelde for cherokeenes territorium. Det dreide seg om et omrĂ„de som omfattet landet Ăžst for Tennessee-elva i vest til midt i Nord-Carolina i Ăžst, og det vestlige Kentucky i nord til det nordlige Georgia i sĂžr. Cherokeenes omrĂ„de omfattet ogsĂ„ omrĂ„der i Alabama, Virginia og SĂžr-Carolina. Hvite som slo seg ned pĂ„ omrĂ„det hadde cherokeene selv rett til Ă„ straffe og bortvise. Imidlertid fikk noen fĂ„ hvite som allerede hadde slĂ„tt seg ned pĂ„ omrĂ„det mellom French Broad River og Holston River i Nord-Carolina lov til Ă„ bli boende, og det samme gjaldt noen fĂ„ hvite som hadde slĂ„tt seg ned nord for Nolichucky River i Tennessee, blant annet Davy Crocketts foreldre.
Traktaten holdt ikke lenge. Nybyggerne strÞmmet fortsatt inn pÄ cherokeenes omrÄde, spesielt i den nordlige delen. NÄr cherokeene forsÞker Ä straffe dem i henhold til traktaten, fengslet man istedet indianerne, og i 1791 mÄtte stammen skrive under en ny traktat. Denne gangen mÄtte man avstÄ alt det gjenvÊrende landet i Kentucky. Som betaling skulle stammen fÄ de fengslede stammemedlemmene tilbake, og USA skulle Ärlig betale $ 1000 i erstatning til stammen. Amerikanske nybyggere skulle ha fri passasje pÄ en vei gjennom omrÄdet, og de skulle ha rett til Ä ferdes fritt pÄ Tennesse-elva. Cherokeenes omrÄde skulle merkes tydelig opp, og indianerne kunne stadig fordrive de som slo seg ned pÄ omrÄdet. Indianerne som begikk forbrytelser mot hvite skulle utleveres til amerikanerne, og straffes av de hvite etter amerikansk lovgivning. Holston-traktaten, som den ble kalt, inneholdt ogsÄ bestemmelser om at cherokeene skulle slutte Ä vÊre jegere, og i stedet bli landbrukere.
I 1794 skrev man under enda en traktat. Den fastslo enda en gang bestemmelsene i bÄde Hopewell- og Holston-traktatene, og erstatningen ble Þkt til $ 5000. Imidlertid skulle $ 50 trekkes fra for hver hest som indianerne stjal fra de hvite nybyggerne.
I 1798 var bestemmelsene fra traktaten fra 1791 enda ikke blitt gjennomfÞrt. Cherokeene hadde blant annet aldri fÄtt sin erstatning, «pÄ grunn av misforstÄelser», og omrÄdet var ikke blitt merket opp som avtalt i traktaten. Dette hadde medfÞrt at enda flere nybyggere hadde slÄtt seg ned pÄ stammens territorium. Man skrev derfor under enda en traktat, som enda en gang bekreftet grensene fra 1791 (traktatens artikkel 3), men som imidlertid (i artikkel 4), fastslo at cherokeene som takk for amerikanernes beskyttelse, skulle avstÄ et stort omrÄde i Tennessee, hvor hvite farmere urettmessig hadde slÄtt seg ned. Samtidig skulle de hvite sikres fri passasje pÄ enda en vei gjennom indianernes omrÄde. Til gjengjeld ville indianerne nÄ fÄ sin erstatning. Dette var imidlertid $ 5000 en gang for alle, i stedet for en Ärlig betaling av samme stÞrrelse. Utover dette ville de Ärlig motta varer for $ 1000. En indianeragent skulle ha lov til Ä slÄ seg pÄ cherokeenes territorium, og til gjengjeld ville USA «fortsette garantien av resten av cherokeenes land for evig, som lovt i tidligere traktater.»
«Evigheten» varte ikke lenge, for allerede i 1805 mÄtte stammen igjen skrive under en traktat; denne gangen avsto man alt land Þst for Duck River, og alt land nord for Tennessee-elva. Det omfattet for det meste hele cherokeenes omrÄde i Tennessee, bortsett fra et mindre omrÄde i den Þstlige delen av staten. Erstatningen skulle vÊre $ 2000 i Äret i 4 Är, og et engangsbelÞp pÄ ytterligere $ 2000 da traktaten ble ratifisert. Stammens overhÞvding, Black Fox, som skrev under traktaten pÄ cherokeenes vegne, skulle fÄ $ 100 Ärlig resten av sitt liv. Dessuten skulle USA fÞre opp ei mÞlle og forÊre cherokeene en bomull-rensemaskin.
I 1812â1814 deltok cherokeene i krigen mot creekene pĂ„ amerikanernes side. Under slaget ved Horseshoe Bend i Tennessee kjempet 1000 cherokeer under ledelse av hĂžvdinger som Major Ridge, Gulkalaski, Stand Watie og John Ross under Andrew Jacksons kommando. Blant annet reddet en cherokeeindianer â etter hva ettertiden, Gulkalaski selv â Andrew Jacksons liv, da han var i ferd med Ă„ bli hogd ned bakfra av en creek. Til tross for dette var det Andrew Jackson som representerte USA ved signeringen av en ny tratat i 1816, hvor cherokeene mĂ„tte avstĂ„ den sĂžrvestlige delen av sitt gjenvĂŠrende omrĂ„de. Erstatningen var et engangsbelĂžp pĂ„ $ 5000 og en Ă„rlig avgift pĂ„ $ 6000. Med denne traktaten var cherokeenes omrĂ„de mer enn halvert siden den amerikanske frihetskrigen sluttet mindre enn 30 Ă„r tidligere.
I 1817 ble nok en traktat underskrevet. Cherokeene avsto det siste landet de hadde i Tennessee til gjengjeld for et omrÄde i Arkansas. Noen fÄ, hovedsakelig eldre, indianere flyttet frivillig til dette omrÄdet, hvor de fikk lov til Ä leve forholdsvis uforstyrret fram til 1828, da de ble tvunget til Ä flytte til Indianerterritoriet i Oklahoma. Halvparten av cherokeene ble imidlertid igjen pÄ sitt opprinnelige omrÄde.
I 1819 skrev man under en traktat der stammen mÄtte avstÄ land i den nordvestlige delen av Nord-Carolina rundt Watauge River. Denne avstÄelsen fikk senere betydning for opprettelsen av Eastern Band of Cherokees. I 1821 offentliggjorde den kjente og respekterte cherokeehÞvdingen Sequoyah et skriftsprÄk han hadde utarbeidet gjennom flere Är, og cherokeene var dermed den fÞrste stammen pÄ det nordamerikanske kontinentet som fikk sitt eget skriftsprÄk. I 1824 fikk cherokee-nasjonen sin egen hÞyesterett etter vestlig mÞnster, og i 1825 fikk stammen en samlet hovedstad i New Echota, Georgia. I 1826[trenger referanse] kom Cherokee Phoenix ut for fÞrste gang, den fÞrste avisen skrevet bÄde pÄ engelsk og cherokee. I 1827 fikk stammen sin egen grunnlov i likhet med USAs grunnlov, og Äret etter ble John Ross valgt som overhÞvding i et demokratisk valg.
I 1828 ble Andrew Jackson valgt til USAs 7. president, og samme Ă„r mĂ„tte cherokeene skrive under en ny traktat. Denne gangen mĂ„tte man avstĂ„ det landet man hadde fĂ„tt i Arkansas, mot Ă„ fĂ„ nytt land lenger vest, i det som i dag er Oklahoma. Traktaten ble utarbeidet for Ă„ «unngĂ„ at cherokeene skulle fornĂŠrmes av de nybyggerne som uunngĂ„elig ville komme til Arkansas da omrĂ„det ble delstat». Til gjengjeld ville USA enda en gang garantere at det nye omrĂ„det skulle forbli deres for evig («⊠a permanent home, which shall, under the most solemn guarantee of the United States, be, and remain, theirs forever â a home that shall never, in all future time, be embarrassed by having extended around it lines, or placed over it, jurisdiction of a Territory or State»). Erstatningen var denne gang $ 50 000, fordi landet indianerne fikk i Oklahoma var mye dĂ„rligere enn det de avsto i Aransas. Dessuten skulle de fĂ„ $ 2000 Ă„rlig i 3 Ă„r (for besvĂŠret med Ă„ samle inn kveget sitt), og $ 8 700 en gang for alle for andre vanskeligheter forbundet med flyttingen. I tillegg kom kompensasjon til en rekke navngitte enkeltpersoner, og $ 2000 Ă„rlig i 10 Ă„r til utdanning av stammens barn.
PÄ slutten av 1820-Ärene ble det funnet gull i fjellene i det nordlige Georgia, og delstaten vedtok en lov om at ingen cherokee fikk grave gull i Georgia. I 1830 opphevet Georgia alle cherokee-nasjonens stammelover og krevde overhÞyhet over hele den delen av cherokeenes omrÄde som lÄ i Georgia, pÄ tross av alle traktater. Cherokeene gikk til domstolene, og saken endte i USAs hÞyesterett, hvor hÞyesterettspresident John Marshall avsa en kjennelse til indianernes fordel. President Jackson Þnsket imidlertid ikke Ä sette makt bak kjennelsen. En historie forteller at presidenten skal ha sagt at «hvis hÞyesterettspresidenten vil ha sin kjennelse gjennomtvunget med makt, kan han gjÞre det selv». Historien er neppe sann, og nÄr Jackson ikke Þnsket Ä sette makt bak avgjÞrelse, var det snarer fordi han mente at de lÄ utenfor presidentes plikter, og var opp til Georgia alene. FÞrst dersom delstaten aktivt nekta Ä adlyde avgjÞrelsen kunne presidenten gripe inn. Det gjorde Georgia ikke; de valgte simpelthen Ä ignorere avgjÞrelsen, og cherokeenes skjebne i Georgia var dermed beseglet. Delstaten avholdt et lotteri blant nybyggerne, og premiene var jordstykker pÄ cherokeenes omrÄde. De eneste som ikke fikk delta i lotteriet var cherokeene selv.
Samme Ă„r vedtok kongressen den sĂ„kalte Indian Removal Act, selv om mange kjente personer, og mange medlemmer av senatet â deriblant Davy Crocket og Daniel Webster â talte imot, noe som pĂ„ lengre sikt kosta Crocket hans politiske karriere («I would sooner be honestly damned than hypocritically immortalized.» sa Crocket under debatten). Loven ga presidenten rett til Ă„ «forhandle» med alle stammer som bodde Ăžst for Mississippielven om deres flytting til nytt land i Indianerterritoriet i Oklahoma. Noen av de nordĂžstlige stammene aksepterte flyttingen, mens andre kjempet imot, blant annet cherokeenes gamle fiender, shawneene, og delawarerne, men disse og andre stammer ble tvunget til Ă„ flytte til Indianerterritoriet allerede rundt 1830, selv om noen av dem prĂžvde Ă„ komme hjem igjen i 1832.
Ingen av de fem siviliserte stammene ville flytte frivillig. Etterhvert ble de forskjellige stammene likevel nĂždt til Ă„ godta flyttingen. Choctawene allerede i 1830. OgsĂ„ chicasawene kunne se at det ikke var noen annen utvei, sĂ„ de skrev under en traktat i 1832, men da de hadde vĂŠrt seine med Ă„ gjĂžre dette, fikk de tildelt land sammen med sine fiender, choctawene, og mĂ„tte betale til dem for Ă„ bo pĂ„ det tildelte landet. Seminolene i Florida ble truet til Ă„ skrive under en forflytningstraktat i 1832â33, men stĂžrstedelen av stammen erklĂŠrte traktaten ugyldig, og nektet Ă„ flytte, noe som ga anledning til andre seminolekrig. Creek-stammen ville ikke flytte, men skrev i stedet under en traktat i 1832 som ga de hvite adgang til store deler av creek-omrĂ„det i Alabama, men i 1836 ble de likevel tvangsflyttet, uten Ă„ ha skrevet under en kontrakt der de godtok flyttinga.
For cherokeenes vedkommende forsĂžkte man Ă„ lure dem til Ă„ akseptere en traktat. I 1833 fikk regjeringen overtalt en liten gruppe pĂ„ rundt 500 indianere, kalt «Treaty Party», under ledelse av hĂžvding Major Ridge, til Ă„ skrive under en traktat om flytting til Oklahoma. Dermed mente USA at den papirmessige bakgrunnen for flyttingen var i orden, men Major Ridge og de andre ledere av denne gruppen ble slett ikke anerkjent som leder av cherokee-nasjonen, og 15 000 cherokeer med overhĂžvding John Ross i spissen skrev under et protestskrift. Ross dro selv til Washington D.C. for Ă„ overbringe protesten, samt forsĂžke Ă„ fĂ„ Cherokee Nation til Ă„ bli en egen, selvstendig delstat. Dette ble imidlertid avvist, og da Ross sĂžkte audiens hos president, avviste denne Ă„ ta imot ham. Da Ross kom tilbake til Tennessee overtalte han hĂžvding Gulkalaski til Ă„ sĂžke om audiens hos Jackson, fordi han hadde reddet presidentens liv ved Horseshoe Bend. I motsetning til Ross fikk Gulkalaski bevilget audiens, og reiste til Washington, men da han hadde forklart sitt ĂŠrend for presidenten, svarte denne: «Sir, Your audience has ended! There is nothing I can do for You.» Cherokeene prĂžvde igjen Ă„ fĂ„ saken tatt opp i hĂžyesterett, men denne gang ignorerte hĂžyesteretten deres kraft, og i 1836 ratifiserte kongressen traktaten (med Ă©n stemmes flertall) â fortsatt uten Ă„ ha hĂžrt ut cherokeens egentlige ledere. Indianerne fikk 2 Ă„r til Ă„ flytte frivillig, ellers ville de bli tvangsflytta, men i 1837 var det kun 2 000 som hadde flyttet til Oklahoma.
 |
Commons: Category:Cherokee â bilder, video eller lyd |