| Benito Mussolini | |
 Benito Mussolini og Adolf Hitler i det okkuperte Jugoslavia |
|
| Italias statsminister | |
|---|---|
| Periode(r): | 1922 -1943 |
| Forgjenger: | Luigi Facta |
| Etterfølger: | Pietro Badoglio |
| Persondata | |
| Navn: | Benito Amilcare Andrea Mussolini |
| Født: | 29. juli 1883 Predappio |
| Død: | 28. april 1945 Giulino di Mezzegra |
| Ektefelle: | Rachele Mussolini |
Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Predappio, Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como, Lombardia) var Italias statsminister og fascismens «il Duce» («leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.
Innhold |
rediger Bakgrunn
Mussolini ble født i den lille norditalienske landsbyen Predappio som sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini, og hans kone Rosa. Han var lenge aktiv sosialist. Han virket i noen år som sekretær i sosialistpartiet i Forlì og som redaktør i den lokale varianten av Klassekampen, La Lotta di Classe. Da Italia gikk til krig mot Tyrkia i 29. september 1911 over det nåværende Libya, ble Mussolini fengslet for å ha distribuert pasifistisk propaganda. Senere flyttet han til Milano for å bli redaktør for sosialistpartiets offisielle avis, «Avanti» (som betyr «Fremover»). Der ble han etter hvert en lederskikkelse i sosialistmiljøet.
rediger Politisk utvikling
Samtidig med at første verdenskrig brøt ut i 1914, brøt Mussolini med sosialistene. Han anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat - og det var de som døde på slagmarken. Under en øvelse ble Mussolini alvorlig skadet av en granat i 1917. Dette førte til at han igjen ble skadet senere under krigen. Mussolinis krigsopplevelser er skrevet ned i boka Mine krigsdagbøker, men i den norske oversettelsen fra 1943 er feilaktig oversatt da alle de stedene hvor Mussolini skrev «det italienske folk» er dette byttet ut med «den italienske rase», «rasen» osv.
Mussolini var svært opptatt av forholdet mellom nasjonen, proletariatet, religion og lignende tema i forkant av krigen og han var kjent for å skrive patriotiske artikler som av og til førte til konflikter med andre sosialister. Under sin tid i frontlinjen kom Mussolini fram til at en sosialistisk bevegelse ikke kunne være anti-religiøs eller anti-nasjonal da han innså hvilken viktig drivkraft dette var for sønnene og døtrene av proletariatet som kjempet og døde på slagmarken.
Etter krigen var Mussolini bannlyst fra sosialistenes og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse - men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister. Disse utgjorde den harde kjerne av fascistpartiet i 1920 og 1930-årene.
rediger Fascisme
Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919 utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet - og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert. Denne statsformen ble støttet av den katolske kirke og dette er nok også mye av grunnen til at fascistpartiet valgte denne styreformen framfor den rene nasjonalsyndikalistiske linje etter revolusjonen.
Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante militser ble formet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.
Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet inn i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom og den liberale statsministeren Luigi Facta satt uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn disse for å knuse opprøret da dette ville føre til et blodbad. Istedenfor ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjorter under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.
Fascistpartiet fortsette å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens de satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport som viktige kriterier for å få Italia i gang igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.
I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.
Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert der landets næringsliv ble organisert inn i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer - og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for den næringsgrenen. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.
Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorda. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.
Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det de hadde under sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini fortsatt gjenvalgt som statsleder av kong Viktor Emmanuel II hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt «dopolavoro» ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å skape en serie med aktiviteter etter arbeidstid som staten betalte for, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som «totalitario» som på norsk kan oversettes til «helhetlighet». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico). og «organisk» er ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.
rediger Krig i utlandet
I 1936 angrep og koloniserte italienske styrker Etiopia. Samme år gjorde den spanske hær opprør mot sin marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. I Nord-Europa var det på sosialdemokratisk og liberalistisk hold var det frykt for at Sovjetunionen skulle få bygge opp sin egen koloni i hjertet av Europa og derfor ble det innført innreiseforbud til Spania for å hindre revolusjonære fra andre land i Europa å melde seg til krigstjeneste hos marxistene. Samtidig som dette skjedde strømmet militært utstyr inn til regjeringsmilitsen fra Sovjetunionen og til de spanske opprørsstyrkene fra Italia og Tyskland. Til sammen mottok den spanske hæren 70 000 italienske støttetropper og 10 000 tyske - og kombinert med sine egne folk, bedre utstyr og bedre trente mannskaper sikret generalissimo Fransisco Franco den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter hærens seier i 1939.
rediger Andre verdenskrig
Da tyske tropper gikk inn i Polen i 1939 og slik startet andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Utenriksminister grev Galeazzo Ciano var en sterk motstander av tysk nazisme, men Mussolini hadde snudd fra sitt tidligere anti-tyske standpunkt og ville nå gå inn helhjertet på tysk side. Dette skjedde i kjølvannet av felttoget mot Etiopia, da Italia ble internasjonalt isolert. Greven Galeazzo Ciano ble henrettet etter Mussolinis ordre i etterkant av hans arrestasjon i september 1943. Mussolini hevdet at andre verdenskrig var en revolusjonær krig mellom de proletære nasjoner og de borgerlige, og at Italia som en proletarisk revolusjonær nasjon måtte fortsette sin «heroiske misjon» hvilket betydde å gå inn på tysk side. Italia hadde siden 1936 blitt handelsboikottet av de allierte som straff for felttoget mot Etiopia, slik at en tysk seier i krigen ville bety sikre handelsforbindelser også i fremtiden. Like fullt følte mange italienere både i og utenfor fascistpartiet at Adolf Hitler var dårlig selskap, spesielt på grunn av deres forherligelse av tyskerene som «den ariske rasen» som Italia og de andre middelhavslandene ikke var en del av ifølge nazistisk ideologi.
I Hellas hadde Ionnis Metaxas grepet makten i 1936 og bygget en fascistisk stat. Like fullt valgte Metaxas å holde seg på alliert side, og Mussolini mente at de allierte troppene som var stasjonert i Hellas ville angripe Italia på et senere tidspunkt. Høsten 1940 angrep Italia Hellas, men ble presset tilbake av greske og allierte styrker. Metaxas lange erfaring som militær strateg, kombinert med en serie feilvurderinger fra Mussolinis side gjorde at italienerne tapte for grekerne på tross av sin militære overlegenhet. Senere deltok italienske styrker på Østfronten sammen med tyskerne og spanjolene, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika.
Franco anså Hitlers angrep inn i Europa som ren idioti, og hadde derfor erklært Spania nøytralt alle andre steder enn i på østfronten, der han anså det som sin plikt å bidra til bekjempelsen av kommunismen. Mussolini derimot, anså krigen som revolusjonær, og erklærte derfor krig mot USA i 1941.
rediger Avsatt som statsleder
Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia. Fascistpartiets øverste råd (Il gran Consiglio) besluttet at krigen var tapt for Italia sin del, og sa opp Mussolini som statsleder, med klart flertall. Det mange av de som sa opp Mussolini den dagen ikke visste var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble valgt til nytt statsoverhode var Pietro Badoglio - en mann som hadde vært medlem i fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter valget sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og allierte deretter Italia med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma.
rediger Leder av Salò-republikken
Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.
I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført ett system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye viktigere enn disse virkelighetsfjerne planene var tyskerne massedrap i holocaust. Millioner av jøder ble samlet opp fra okkuperte tyske områder, og Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8000 jødene som ble bortført fra nord-Italia under Salò. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene delvis ble sabotert av både sivile og militære, samt den katolske kirke.
rediger Død
Den 27. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasomma, Paolo Zerbino og Archille Starace henrettet ved arkebusering av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. De døde kroppene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengte opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham.
Mussolini ble først gravlagt på en anonym krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde han opp og plasserte han i en ikke-anonym grav på hans hjemsted Predappio, der han fortsatt ligger. Mussolinis familie skiftet aldri etternavn - hans yngste sønn Romano Mussolini (filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk) døde i 2005, og Romanos datter Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Azione Social». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i EU-parlamentet.
rediger Annet
- Ifølge Nicholas Farrells Mussolini-biografi New Life fra 2005 hadde Benito Mussolini sex med forskjellige kvinner hver dag i fjorten år, det vil si mer enn 5000 fra 1929 til regimets fall i 1943. Mussolinis kone het Rachelle Mussolini. Påstanden om Mussolinis voldsomme forbuk av kvinner er neppe sant, men passer godt i den anglo-amerikanske populærkulturens karikerte forestillinger om italienere.
- En av Mussolinis elskerinne var den jødiske, intellektuelle Margherita Sarfatti som i 1925 utgav boken The life of Benito Mussolini og gjorde "Il Duce" verdenskjent. M. Sarfatti holdte en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922.
- Mussolinis kone ble etter krigen svært sinna da sosialister og kommunister begynte å hevde at Mussolini og hans bevegelse var «høyreekstreme» og mente at de spredde løgner om hennes mann. Hun forsøkte å hevde offentlig at Mussolini ikke var «høyre-ekstrem» men uten særlig hell. Rachelle var aldri særlig interessert i politikk, bortsett fra dette ene temaet.
- Mussolini var i sin ungdom ateist, og hadde aldri hatt sans for den katolske kirke. Han ga personlig ordre om aldri å bli fremstilt sammen med prester eller nonner på offentlige fotografier.
- Mussolini skal ifølge en myte ha pådratt seg syfilis en gang i løpet av ungdommen, men etter hans død ble en bit av hjernen analysert for å finne ut om dette var sant, og testen var negativ.
- En av hans politiske motstandere, fascistlederen Italo Balbo (som hadde vært en av Mussolinis rivaler til statsministerposten, og fryktet for sine voldelige aksjoner mot landets sosialister. Balbo mente at vold var en rensende kraft, og sunt for kropp og sjel) hevdet en gang at «Mussolini er et produkt av syfilis». Dette skjedde i forbindelse med Italias inngang på tysk side under andre verdenskrig. Balbo kunne styre sin begeistring for nazistene.
- Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før Mussolini ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side, og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken Prater med Bruno.
- Mange blant ledelsen i fascistpartiet følte at de selv burde engasjere seg i krigføringen når de først hadde stelt istand en krig. Bombeflygning ble her en slags militær ekstremsport som passet utmerket for partiledelsen fordi man kunne komme seg lett fram og tilbake til Roma, og dermed kunne kombinere krig og kontorarbeid. Grev Ciano fløy flere bombetokt over Hellas (på tross av at han var imot hele krigen), og Italo Balbo (som også var imot krigen) ble skutt ned av italiensk luftfartsartilleri i den afrikanske krigssonen under et uhell i 1943.
- Mussolini skadet seg alvorlig da troppen hans øvde på bruken av en granatkaster i 1917. Hele troppen bortsett fra Mussolini døde, og legene brukte over et døgn på å fjerne granatsplinter. Det at Mussolini overlevde ble proklamert som et mirakel av avisen Il Popolo de Italia der han var redaktør og frontfigur. Mussolinis krigsdagbøker ble trykket her som en serie artikler, og senere utgitt i bokform.
- Mussolini skrev tre bøker under pseudonymet «El Rapháel», som i senere tid ble funnet og oppdaget av Ben Gates.
rediger Eksterne lenker
- Mussolini-fakta (på dansk)
- http://internationalfascistforum.yourbb2.com/ internasjonalt fascistisk forum
- Fascismens dotkrine av Mussolini 1932 (på engelsk)
- Hyllningssider (på italiensk)
| Forgjenger: Luigi Facta |
Italias statsminister |
Etterfølger: Pietro Badoglio |
