Wikipedia



 

Benedikt XVI Benedictus XVI
DÃ¥psnavn:	Joseph Alois Ratzinger
Født:	16. april 1927, Marktl am Inn, Bayern (Tyskland)
Valgt:	19. april 2005
Innsatt:	24. april 2005
Saligkåret:	-
Helligkåret:	-
Festdag:	-
Forgjenger:	Johannes Paul II
Etterfølger:
Se også liste over paver:
Benedikt XVI på Commons

Pave Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI; født Joseph Alois Ratzinger 16. april 1927 i Marktl am Inn, Bayern, Tyskland) er biskop av Roma og Den katolske kirkes 265. og regjerende pave. Han er dermed også monark i Vatikanstaten. Han ble valgt 19. april 2005 i et konklave han selv presiderte over, og ble innsatt ved en messe på Petersplassen 24. april samme år.

Benedikt har vært en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og anses av mange som konservativ og som en nær alliert og venn av sin forgjenger, pave Johannes Paul II. Før han ble pave var han gjennom mange år professor ved forskjellige tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg), før han i 1977 ble utnevnt til erkebiskop av München og Freising og kort etter også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren og ble senere dekanus for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene.

Han har et omfattende og svært anerkjent forfatterskap. Som pave vektlegger Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter, i en tid hvor oppslutningen om religionen i industrilandene går sterkt tilbake. Benedikt har også lagt større vekt på tradisjoner, blant annet gjennom å ta i bruk pavelig bekledning som ikke har vært brukt i særlig grad av hans forgjenger. Han er opptatt av å gjenoppta full kommunion med tradisjonalistiske katolikker, og har gitt den tridentinske messe en viktigere plass i Den katolske kirke.

Innhold 1 Tidlig liv 1.1 Bakgrunn og barndom 1.2 Studier 2 Prest og professor 2.1 Rådgiver under Annet Vatikankonsil 2.2 Den tidlige postkonsiliære periode 3 Erkebiskop av München og kardinal 4 Prefekt for Troskongregasjonen 5 Veien til pavestolen 6 Pavevalget 7 Teologisk ståsted 8 Reiser 8.1 Gjennomførte reiser 8.1.1 August 2005: Köln 8.1.2 Mai 2006: Polen 8.1.3 Juli 2006: Spania 8.1.4 September 2006: Bayern 8.1.5 November–desember 2006: Tyrkia 8.1.6 Mai 2007: Brasil 8.1.7 September 2007: Østerrike 8.1.8 April 2008: USA 8.2 Fremtidige reiser 8.2.1 September 2008: Frankrike 8.3 Invitasjoner til besøk 9 Våpen 10 Diverse 11 Bibliografi 11.1 Som pave 11.2 Som kardinal 11.3 Som prest 12 Referanser 13 Litteratur 14 Eksterne lenker

rediger Tidlig liv

rediger Bakgrunn og barndom

Joseph Ratzinger ble født på påskeaften i 1927 i Bayern. Han var sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (idag en del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg (som også ble prest, i tillegg til musiker og middelalderforsker) og Maria (som var musiker og professor, og døde i 1991). Han er grandnevø av riksdagsmannen og presten Georg Ratzinger.

Faren var politibetjent som tjenestegjorde både i det bayerske statspoliti (Landespolizei) og i det regulære nasjonale politi (Ordnungspolizei), som gikk i pensjon i Traunstein i 1937. Hjemmet var strengt katolsk preget, og faren var en bitter motstander av nasjonalsosialismen, som han mente stod i motsetning til deres tro. Sunday Times (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers brunskjorter tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Andre kilder indikerer at Ratzinger seniors opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte. Hans da 14 år gamle fetter med Downs syndrom ble i 1941 drept av nazistene som følge av eutanasiprogrammet.

Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Fem år gammel deltok Ratzinger i en gruppe av barn som gav blomster til erkebiskopen av München, kardinal Michael von Faulhaber. Senere samme dag annonserte han at han aktet å bli kardinal.

Ratzinger begynte på gutteseminaret i 1939. To år senere ble han tvangsinnmeldt i Hitler-Jugend, og 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling, hvor han blant annet som assistent ved et flak-tårn beskyttet en BMW-fabrikk i München (et faktum BMW stolt henviste til da fabrikken i 2005 skjenket paven nye biler). Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp anti-tank-skyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Han ble oppdaget av andre tyske soldater, men de sendte ham videre; det var på det tidspunkt klart for de fleste vanlige soldater at krigen var tapt for Tysklands del. Han ble oppdaget av amerikanske soldater, og tatt som krigsfange ettersom han formelt sett fortsatt var soldat. I juni samme år ble han løslatt. Han tok deretter fatt på teologiske studier sammen med sin bror Georg.

rediger Studier

Mellom 1946 og 1951 var Ratzinger prestekandidat, og studerte ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved Herzogliches Georgianum ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München. Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som et brudd med nykantianismens dominans. Steinbüchel Die Wende des Denkens ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino - blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham.

rediger Prest og professor

Han ble – sammen med sin bror – ordinert til prest 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken, som høstet mye anerkjennelse. Hans Habilitationsschrift (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957.

I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 1959-1963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 1963-1969.

rediger RÃ¥dgiver under Annet Vatikankonsil

Under Annet Vatikankonsil (1962–1965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Han var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser.

rediger Den tidlige postkonsiliære periode

Under slagordet aggiornamento (ajourføring) var han tilhenger av at Kirken skulle åpne seg. Denne holdningen ble imidlertid relativisert etterhvert. Etter eget utsagn ble han under «68-tiden» bl.a. i Tübingen urolig for at troen skulle bli svekket av en koldtbordsmentalitet - man tar til seg det som passer ens smak, og lar annet ligge. Det kom til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger sa: «Under disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter, og fikk dermed nå et heller konservativt image. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising.

Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon.

Fra 1966 til 1969 hadde han en lærestol for dogmatisk teologi ved det katolske teologiske fakultet ved Eberhard-Karls-universitetet i Tübingen i Baden-Württemberg. Samtidig underviste han fremdeles i nordtyske Münster, selv om hans hovedtilholdssted nå var i Tübingen. I Tübingen var han en kollega av Hans Küng, som opprinnelig oppfattet ham som en liberal teolog. Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og både Küngs og Ratzingers forelesninger ble ofte avbrutt av radikale studenter. I 1969 ble han kalt til universitetet i den adskillig mer konservative byen Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977.

I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. Communio, som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro.

Høsten 2005 ble det kjent at paven allerede siden 1974 hadde blitt overvåket av Stasi. I Stasis etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også etter paven og statssekretær Casaroli som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Tilsammen 8 spioner var beskjeftiget med å spionere på Ratzinger. Anklagende skrev en av spionene at han antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika».

rediger Erkebiskop av München og kardinal

24. mars 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München und Freising av pave Paul VI. Han ble konsekrert 28. mai samme år i München. Paul VI utnevnte ham 27. juni 1977 til kardinal. Dette var to uvanlige karrieresprang i løpet av et år: Først rett til et erkebispesete uten å være vanlig biskop først, og så kardinalsembetet i en alder av 50 år og med bare en måned bak seg som biskop.

Som kardinal mottok han det polske episkopat i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid derpå, etter Johannes Paul Is korte pontifikat. Ratzinger deltok på begge konklavene det etteråret, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt blant dem som var fremme som "papabile" i spekulasjonene før det siste konklavet, skjønt noen egentlig forventning om en ikke-italiensk pave, eller en pave på bare 51 år, var det nok ingen som hadde.

Katolske biskoper velger seg alltid et motto som ditsettes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte Cooperatores veritatis (lat., norsk: Sannhetens medarbeidere). I bispevåpenet tok han inn den hellige Korbinians bjørn. Biskop Korbinian var grunnleggeren av bispedømmet Freising (som senere ble erkebispedømmet München und Freising). Ifølge legendene hadde Korbinian gjort denne bjørnen til sitt pakkdyr, etter at den hadde overfalt og revet ihjel Korbinians hest på vei til Roma. Da han nådde sitt reisemål Roma, slapp han bjørnen fri igjen. Han tok også fyrstbispedømmet Freisings våpen, den kronede maureren.

rediger Prefekt for Troskongregasjonen

Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren (tidligere inkvisisjonen), president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av disse pliktene gikk han av som erkebiskop av München und Freising 15. februar 1982.

Troskongregasjonens første navn var Den hellige kongregasjon for den universelle inkvisisjon, og oppgaven var å beskytte kirken mot heresi. I 1908 endret Pius X navnet til Den hellige kongregasjon for det hellige officium. Det nåværende navnet ble innført i 1965 av Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er ifølge den apostoliske konstitusjonen Pastor Bonus (1988) «å fremme og beskytte tros- og morallæren i den katolske verden; av denne grunn er alt som på noen som helst måte berører disse sakene innenfor dens virkefelt».

Som prefekt for denne kongregasjonen er Joseph Ratzinger i embeds medfør blitt knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, f.eks. innen samfunnsmoralen.

I 1993 ble Ratzinger forfremmet til kardinalbiskop av Velletri-Segni, og i 1998 ble han visedekanus for kardinalkollegiet. Han var medlem av:

• Kongregasjonen for troslæren (prefekt)
• Statssekretariatets annen seksjon (Relasjoner med statene, tilsvarende utenriksdepartement)
• Kongregasjonen for biskoper
• Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen
• Kongregasjonen for Østkirkene
• Kongregasjonen for folkenes evangelisering
• Kongregasjonen for katolsk utdannelse
• Det pavelige rÃ¥d for fremme av kristen enhet
• Det pavelige rÃ¥d for kulturen
• Den pavelige kommisjon for Latin-Amerika

Ratzinger fylte 75 år i 2002, og leverte i henhold til kirkeretten sin avskjedssøknad. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknad. I 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet, da hans forgjenger Bernardin Gantin ønsket å flytte hjem til Benin etter å ha fylt 80 år. Han fikk da også, i henhold til tradisjonen, kardinalbispesetet Ostia i tillegg til Velletri-Segni.

rediger Veien til pavestolen

Den 30. september 2003 sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den 16. april 2007, og var derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005. Som dekanus var han en selvskreven kandidat til pavestolen, og han har mange av de egenskaper en pave forventes å besitte, men ikke alle oppfattet ham som virkelig papabile, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning og året etter hadde hatt fall mot radiatoren som slo ham bevisstløs. Andre antok at hans konservative holdninger kunne telle mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Likefullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter. Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave. Både hans bevegende preken ved Johannes Paul IIs begravelse og hans preken under messen pro pontificio eligendo umiddelbart før konklavet tok til, gjorde stort inntrykk, trolig også på mange kardinaler.

Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».

rediger Pavevalget

Hovedartikkel: Konklavet 2005

Som dekanus for kardinalkollegiet ledet han selv konklavet som begynte 18. april 2005. Ratzinger og den amerikanske kardinal William Wakefield Baum var de eneste kardinalene som deltok på konklavet og som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som dermed hadde deltatt på konklaver tidligere (de to konklavene i 1978).

De tre første avstemningene resulterte ikke i nødvendig flertall for en kandidat, men allerede ved fjerde avstemning, på konklavets andre dag, ble valget avklart. Han ble åpenbart valgt med vesentlig mer enn de 77 stemmer som ville ha vært tilstrekkelig for to tredels flertall. Kardinal Joachim Meisner av Köln fortalte på en pressekonferanse i Roma at da opplesingen av antall stemmer nådde 77 stemmer for kardinal Ratzinger, hadde kardinalene reist seg og applaudert. Men opptellingen var langt fra avsluttet, og man måtte fortsette opptellingen ennå en stund. Hvor mange stemmer Ratzinger fikk, ville ikke Meisner ut med, på grunn av taushetsløftet.

Kl. 18.50 lokal tid den 19. april 2005 annonserte Jorge Arturo Medina Estévez pavevalget. Han åpnet med å hilse folket («kjære brødre og søstre») på italiensk, spansk, fransk, tysk og engelsk:

Fratelli e sorelle carissimi; queridisimos hermanos y hermanas; bien chers frères et soeurs; liebe Brüder und Schwestern; dear brothers and sisters:

Hver hilsen ble ledsaget av bifall av folkemengden på Petersplassen.

Deretter fulgte på latin den tradisjonelle annonseringen:

Annuntio vobis gaudium magnum. («jeg forkynner dere en stor glede»)

Habemus Papam: («vi har en pave!»)

Eminentissimum ac Reverendissimum Dominum,

Dominum Josephum

Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem Ratzinger

qui sibi nomen imposuit Benedicti Decimi Sexti

Her opplyste Medina at Ratzinger var valgt til pave, og at han ville ta navnet Benedikt, som den 16. pave med dette navnet. Deretter holdt den nye paven en kort takketale, der han bl.a. sa: Kjære brødre og søstre, etter den store pave Johannes Paul II, har kardinalene valgt meg, en simpel, ydmyk tjener i herrens vingård. Etter talen fulgte den tradisjonelle urbi et orbi-velsignelsen, til byen (Roma) og verden. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på italiensk, noe som er et brudd med tradisjonen; tidligere paver har holdt sin første tale på latin.

Teknisk sett ble han pave i det han aksepterte valget under konklavet. Den formelle innsettelsen fant sted i en messe på Petersplassen 24. april 2005. Under messen overrakte kardinal Medina Estévez palliet, mens Angelo Sodano overrakte Fiskerringen.

Benedikt XVI er den første tyske pave siden Hadrian VI, som var pave 1522–1523.

rediger Teologisk ståsted

Benedikt aksepterer de tradisjonelle katolske doktriner som gjelder prevensjon, felles nattverdgudstjenester med andre kirkesamfunn før enighet er nådd om nattverdteologien, kvinnelige prester, presteekteskap og homofilt samliv, og regnes dermed til den konservative fløyen innen den katolske kirke. Han skal imidlertid være noe mer moderat i synet på prevensjon enn sin forgjenger, og medvirket trolig til at Johannes Paul II ikke erklærte synet på prevensjon som ufeilbart.

Valget av Ratzinger som pave ble mottatt med stor glede og entusiasme blant konservative katolikker, som lenge har beundret Ratzinger, mens enkelte liberalere og tidligere frigjøringsteologer uttrykte skuffelse over manglende utsikt til reform.

rediger Reiser

Benedikt XVI har pr. mai 2006 foretatt fem apostoliske reiser utenfor Italia, til Köln i Tyskland, til Polen, til Spania, til Bayern i Tyskland og til Tyrkia.

rediger Gjennomførte reiser

rediger August 2005: Köln

Den 18. august 2005 ankom paven Tyskland for å delta på den 20. verdensungdomsdagen i Köln. Han møtte president Horst Köhler, kansler Gerhard Schröder, opposisjonsleder Angela Merkel, og besøkte Kölnerdomen. Dagen etter besøkte han synagogen til det jødiske trossamfunnet i Köln for å overbringe et fredsbudskap, og ble dermed den andre pave i historien som har besøkt en synagoge. Det jødiske trossamfunnet i Köln er det eldste i verden nord for Alpene. Paven møtte også representanter for de muslimske og protestantiske trossamfunn i Köln. 21. august ledet han en messe i Marienfeld med omkring en million ungdommer tilstede.

rediger Mai 2006: Polen

Pavens pastoralbesøk til Polen fant sted fra torsdag 25. til søndag 28. mai 2006, og han besøkte Warszawa, CzÄ™stochowa, Wadowice, Kalwaria Zebrzydowska, Kraków og OÅ›wiÄ™cim. PÃ¥ fredag holdt paven en stor utendørs messe pÃ¥ PiÅ‚sudski-plassen i Warszawa, der hvor Johannes Paul II i 1979 hadde snakket det polske kommunistregimet midt imot. Omkring 270 000 troende deltok, og i sin preken advarte paven mot moralsk relativisme. Ifølge paven finnes krefter «som forfalsker Kristi ord og fjerner alle sannheter fra evangeliet som i deres øyne er ubekvemme for moderne mennesker» og disse kreftene «forsøker Ã¥ vekke det inntrykk at alt er relativt». Paven oppfordret polakkene til Ã¥ bli en kraftig katolsk stemme i et stadig mer sekulært Europa. Om aftenen etter messen reiste paven til klosteret Jasna Góra i CzÄ™stochowa, hvor Polens viktigste helligdom befinner seg. Lørdag 27. mai besøkte paven Johannes Paul IIs fødeby Wadowice, før han reiste til klosteret i Kalwaria Zebrzydowska, og deretter til Kraków, hvor han bl.a. besøkte Wawel-katedralen og holdt bønnemøte med omkring 600 000 ungdommer i BÅ‚onie-parken. Høydepunktet pÃ¥ søndagen var en messe i BÅ‚onie-parken, der omkring en million troende deltok (Vatikanradioen oppgav 1,2 millioner).

rediger Juli 2006: Spania

Etter invitasjon fra kong Juan Carlos besøkte Benedikt Valencia fra 8.-9. juli 2006 i forbindelse med Verdens familiedag.

rediger September 2006: Bayern

Paven besøkte sitt bayerske fødeland i september 2006. Han besøkte en rekke steder som har hatt betydning i hans eget liv. Besøket ble tolket som en avskjed, siden det ikke er sikkert at paven noensinne igjen vil komme til Bayern.

rediger November–desember 2006: Tyrkia

Etter invitasjon fra patriark Bartholomeus I av Konstantinopel, besøkte paven Tyrkia fra 28. november til 1. desember. Formålet med reisen var å fremme enhet innenfor den kristne kirken og forsoning mellom kristne og muslimer

Pavens besøk til Tyrkia var i forkant svært omstridt i landet, etter hans Regensburg-forelesning tidligere på året. Sikkerhetstiltakene var mer omfattende enn under noe tidligere statsbesøk i Tyrkia.

I Istanbul undertegnet paven en erklæring sammen med patriarken der de ønsker en tilnærmelse mellom den greskortodokse og den romersk-katolske kirken. Han kom også muslimene i møte å besøke Den blå moské hvor han sammen med muftien av Istanbul, stod vendt mot Mekka i muslimsk bønnestilling. Han støttet også Tyrkias medlemskap i EU mens han som kardinal mente at «det ville være en grov feil å la Tyrkia komme med i unionen.» ^[1].

rediger Mai 2007: Brasil

I mai 2007 besøkte paven São Paulo, Aparecida og Guaratinguetá i Brasil.

rediger September 2007: Østerrike

Paven besøkte Wien og valfartsstedet Mariazell 7.-9. september 2007^{[2] [3]}.

rediger April 2008: USA

15. april 2008 startet Benedikt XVI sitt første offisielle besøk i USA. Både president George W. Bush og hans kone var tilstede for å hilse velkommen paven da han landet tirsdag kveld. Det er aller første gang at et besøkende statsoverhode til USA ble mottatt av presidenten allerede ved ankomst på flyplassen.^[4] Paven holdt en messe for 48.000 katolikker på Nationals Park stadion i Washington, før han dro videre til New York for å besøke minnesmerket etter 11. september-angrepet.^[4] Mest oppsikt under oppholdet skapte imidlertid at paven da han i et uannonsert besøk, mottok fem av ofrene for den omfattende pedofile overgrepsskandalen av katolske prester i USA.^[5]

rediger Fremtidige reiser

rediger September 2008: Frankrike

Paven skal besøke Paris og Lourdes 12.-15. september 2008.^[6]

rediger Invitasjoner til besøk

• Kina: Paven har under en audiens sagt at han ønsker Ã¥ besøke Kina, men sa samtidig at tidspunktet «er opp til Gud».

• Canada: Paven vil sannsynligvis besøke Canada i juni 2008.

• Storbritannia: Paven har blitt invitert av den katolske bispekonferansen i England og Wales.

rediger VÃ¥pen

Benedikts våpen som pave er tegnet av kardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo. Det inneholder de samme symboler som hans tidligere våpen: Den kronede maureren forekom i fyrstedømmet Freisings våpen fra 1300-tallet frem til sekulariseringen, og har siden blitt brukt av erkebiskopene av München og Freising. Personen som er avbildet skal ifølge noen opprinnelig være prestekongen Johannes. Bjørnen viser til en legende om Freisings første biskop Korbinian, som fikk sin hest slått i hjel av en bjørn da han var på vei til Roma, hvoretter han tvang bjørnen til å tre i hestens sted som pakkdyr. Det tredje merket, skjellet, har flere betydninger og er knyttet til Augustin.

rediger Diverse

Bekledning: Pave Benedikt har tatt opp igjen bruken av pavelig bekledning som tidligere har falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko. Dessuten har han tatt i bruk den røde mozetta og dens vinterversjon som ikke har blitt sett brukt siden pave Paul VI. Hans prestekjole med skulderkappe har inkludert deler som ble avskaffet for alle andre geistlige av Paul VI. Pave Benedikt har også tatt opp bruken av den røde tabarro eller romerske kappe som sist ble brukt av Johannes Paul II i 1995. Den 21. desember 2005 brukte paven en camauro under sin generalaudiens, et pavelig hodeplagg som sist ble brukt av Johannes XXIII.

Språk: Benedikt taler en rekke språk. I tillegg til sitt morsmål tysk taler han fransk, italiensk, engelsk, spansk og latin. Fransk er hans beste fremmedspråk, og også italiensk behersker han flytende. Han kan også lese gammelgresk og klassisk hebraisk. Dessuten får han undervisning i polsk og russisk.

Musikk: Paven spiller klaver og har en forkjærlighet for Mozart og Beethoven.

Klimaendringer: Paven mener at verden må bry seg om miljøet, men mener at hensynet til dyr og planter ikke må prioriteres over menneskeheten. Han mener videre at verdensamfunnet må legge vitenskap til grunn for beslutningene som tas, ikke «dogmene til miljøbevegelsen».^[7]

Hans privatsekretær er Georg Gänswein.

rediger Bibliografi

rediger Som pave

• Jesus von Nazareth. Von der Taufe im Jordan bis zur Verklärung. Herder, 2007, ISBN 978-3-451-29861-5

• Norsk oversettelse: Jesus fra Nasaret. del 1: Fra dÃ¥pen i Jordan til forklarelsen pÃ¥ berget. ( Avenir forlag, Oslo)

• Kirchliche Bewegungen und neue Gemeinschaften – Unterscheidungen und Kriterien. Neue Stadt, 2007, ISBN 978-3-87996-710-0
• Glaube und Vernunft. Die Regensburger Vorlesung. Med kommentarer av Gesine Schwan, Adel Theodor Khoury, Karl Lehmann, Herder Verlag 2007, ISBN 978-3-451-29597-3
• Deus Caritas Est, encyklika, Vatikanstaten 2006. Denne første encyklika fra pavens hÃ¥nd ble promulgert den 25. januar 2006 pÃ¥ latin, og publisert samtidig med offisielle oversettelser til engelsk, fransk, tysk, italiensk, polsk, portugisisk og spansk. En vesentlig del av encyklikaen er en refleksjon over begrepene eros (possessiv, ofte seksuell kjærlighet), agape (ubetinget, selvoppofrende kjærlighet), logos (ordet), og deres forhold til Jesu Kristi lære. Dette var ogsÃ¥ den første encyklika offentliggjort etter at Vatikanet bestemte seg for Ã¥ hevde opphavsrett til pavens offisielle skrivelser.^[8]

  En uoffisiell norsk oversettelse er publisert i det katolske tidsskriftet «Serviam» (mars 2006).

• Spe salvi, encyklika, Vatikanstaten 2007.

rediger Som kardinal

• Werte in Zeiten des Umbruchs, Freiburg im Breisgau 2005.
• Unterwegs zu Jesus Christus, Augsburg 2003.
• Glaube - Wahrheit - Toleranz. Das Christentum und die Weltreligionen, 2. Aufl., Freiburg i. Brsg. 2003.
• Gott ist uns nah. Eucharistie: Mitte des Lebens. Hrsg. von Horn, Stephan Otto/ Pfnür, Vinzenz, Augsburg 2001.
• Gott und die Welt. Glauben und Leben in unserer Welt. Ein Gespräch mit Peter Seewald, Köln 2000.
• Der Geist der Liturgie. Eine Einführung, 4. Aufl., Freiburg i. Brsg. 2000.

• Norsk oversettelse: Liturgiens Ã¥nd. En innføring (2001, St. Olav forlag, Oslo)

• Vom Wiederauffinden der Mitte. Texte aus vier Jahrzehnten, Freiburg i. Brsg. 1997.
• Salz der Erde. Christentum und katholische Kirche an der Jahrtausendwende. Ein Gespräch mit Peter Seewald, Wilhelm Heyne Verlag, München, 1996, ISBN 3-453-14845-2

• Norsk oversettelse: Jordens salt. Kristendom og Den katolske kirke ved Ã¥rtusenskiftet (St. Olav forlag, Oslo)

• Wahrheit, Werte, Macht. Prüfsteine der pluralistischen Gesellschaft, Freiburg/ Basel/ Wien 1993.
• Zur Gemeinschaft gerufen. Kirche heute verstehen, Freiburg/ Basel/ Wien 1991.

• Norsk oversettelse: Kalt til fellesskap. Ã… forstÃ¥ Kirken i dag (2003, St. Olav forlag, Oslo)

• Auf Christus schauen. Einübung in Glaube, Hoffnung, Liebe, Freiburg/ Basel/ Wien 1989.
• Abbruch und Aufbruch. Die Antwort des Glaubens auf die Krise der Werte, München 1988.
• Kirche, Ökumene und Politik. Neue Versuche zur Ekklesiologie [Robert Spaemann zum 60. Geburtstag zugeeignet], Einsiedeln 1987.
• Politik und Erlösung. Zum Verhältnis von Glaube, Rationalität und Irrationalem in der sogenannten Theologie der Befreiung (= Rheinisch-Westfälische Akademie der Wissenschaften: G (Geisteswissenschaften), Bd. 279), Opladen 1986.
• Theologische Prinzipienlehre. Bausteine zur Fundamentaltheologie (= Wewelbuch, Bd. 80), München 1982.
• Das Fest des Glaubens. Versuche zur Theologie des Gottesdienstes, 2. Aufl., Einsiedeln 1981.
• Eschatologie, Tod und ewiges Leben, Leipzig 1981.
• Glaube, Erneuerung, Hoffnung. Theologisches Nachdenken über die heutige Situation der Kirche. Hrsg. von Kraning, Willi, Leipzig 1981.
• Umkehr zur Mitte. Meditationen eines Theologen, Leipzig 1981.
• Zum Begriff des Sakramentes (= Eichstätter Hochschulreden, Bd. 79), München 1979.
• Die Tochter Zion. Betrachtungen über den Marienglaube der Kirche, Einsiedeln 1977.

rediger Som prest

• Der Gott Jesu Christi. Betrachtungen über den Dreieinigen Gott, München 1976.
• Das neue Volk Gottes. Entwürfe zur Ekklesiologie (Topos-Taschenbücher, Bd. 1) Düsseldorf 1972.
• Die Einheit der Nationen. Eine Vision der Kirchenväter, Salzburg u.a. 1971.
• Das Problem der Dogmengeschichte in der Sicht der katholischen Theologie (= Arbeitsgemeinschaft für Forschungen des Landes Nordrhein-Westfalen: Geisteswissenschaften, Bd. 139), Köln u.a. 1966.
• Die letzte Sitzungsperiode des Konzils (= Konzil, Bd. 4), Köln 1966.
• Ereignisse und Probleme der dritten Konzilsperiode (= Konzil, Bd. 3), Köln 1965.
• Die erste Sitzungsperiode des Zweiten Vatikanischen Konzils. Ein Rückblick (= Konzil, Bd. 1), Köln 1963.
• Das Konzil auf dem Weg. Rückblick auf die 2. Sitzungsperiode des 2. Vatikanischen Konzils (= Konzil, Bd. 2), Köln 1963.
• Die christliche Brüderlichkeit, München 1960.
• Die Geschichtstheologie des heiligen Bonaventura (habilisasjonsavhandling), München u.a. 1959.
• Volk und Haus und Gottes in Augustins Lehre von der Kirche (diss. 1951), München 1954.
• Dogma und Verkündigung
• Einführung in das Christentum (1968, 2000)

• Norsk oversettelse: Innføring i kristendommen (1993, St. Olav forlag, Oslo)

rediger Referanser

1. ^ Forsonlige gester fra paven i Tyrkia - Aftenposten, 30. november 2006
2. ^ Paven til Østerrike 7.-9. september 2007
3. ^ Offisielt nettsted for pavebesøket i Østerrike 2007
4. ^ ^{a b} Aftenposten: Skamfull pave i USA, 15. april 2008
5. ^ Aftenposten: Pave Benedict møtte ofre for geistlige overgrep i USA, 18. april 2008
6. ^ Paven til Paris og Lourdes 12.-15. september 2008, 29. april 2008
7. ^ The Pope condemns the climate change prophets of doom. Daily Mail (13. desember 2007). Besøkt 13. desember 2007.
8. ^ Vatican 'cashes in' by putting price on the Pope's copyright (The Times, 23 January ,2006)

rediger Litteratur

• Allen, John L.: Cardinal Ratzinger : the Vatican's enforcer of the faith, New York : Continuum, 2000
• Nichols OP, Aidan: Theology of Joseph Ratzinger, Edinburgh : T&T Clark, 1988
• Wagner, Karl: Kardinal Ratzinger : der Erzbischof in München und Freising in Wort und Bild, München : Pfeiffer, 1977
• Herrmann, Horst: Benedikt XVI. Der neue Papst aus Deutschland. – Berlin 2005
• Allen, John L.: Pope Benedict XVI: A Biography of Joseph Ratzinger New York: Continuum International Publishing Group, 2005. ISBN 0-8264-1786-8
• Bardazzi, Marco: In the Vineyard of the Lord : The Life, Faith, and Teachings of Joseph Ratzinger, Pope Benedict XV New York: Rizzoli International, 2005. ISBN 0-8478-2801-8
• Bunson, Matthew: We Have a Pope! Benedict XVI Huntington IN: Our Sunday Visitor, 2005. ISBN 1-59276-180-1
• Tobin, Greg: Holy Father : Pope Benedict XVI: Pontiff for a New Era Sterling, 2005. ISBN 1-4027-3172-8

rediger Eksterne lenker

• http://www.katolsk.no/utenriks/personer/ratzinger/
• Ratzingers fanklubb pÃ¥ internett
• http://www.ratzinger.it
• E-postadresse: benediktxvi@vatican.va

Forgjenger:  Kardinal Julius Döpfner	Katolsk erkebiskop av München og Freising (1977–1982)	Etterfølger:  Kardinal Friedrich Wetter
Forgjenger:  Franjo Å eper	Prefekt for Troskongregasjonen (1981–2005)	Etterfølger:  William Levada
Forgjenger:  Bernardin Gantin	Dekanus for kardinalskollegiet (2002–2005)	Etterfølger:  Angelo Sodano