| Forkortelse: 京 (pinyin: Jīng) | |
 |
|
 |
|
| KKP, komitésekretær | Liu Qi |
| Ordfører | Guo Jinlong |
| Areal | 16 808 km² |
| Befolkning (2007) - Befolkningstetthet |
17 430 000
1.037 / km² |
| BNP (2002) - per capita |
321,3 mrd ¥ 22 577 ¥ |
| Administrative enheter | 16 bydistrikter og 2 fylker |
| Postnumre | 100000 - 102600 |
| Retningsnummer (tlf.) | 10 |
Koordinater: 39°55′44″ N 116°23′18″ Ø
Beijing (北京, Hanyu pinyin: Běijīng, Wade-Giles: Pei-ching; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng ) er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser.
I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas folkerikeste by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiānānmén (ved Den himmelske freds plass) og keiserpalasset og templene i Gùgōng (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.
Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.
Den kinesiske stat har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).
Beijing arrangerer Sommer-OL 2008. En olympisk bydel ble anlagt nord i byen. De fleste sportsøvelsene finner sted der, skjønt noen øvelser avholdes i andre byer.
Innhold |
rediger Navn, etymologi
Navnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». Dōngjīng, «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō, mens Xijīng eller «vestlig hovedstad» i overført betydning brukes om den tidligere keiserhovedstaden Xi'an. I periodene under 1900-tallet da Beijing ikke var rikshovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping). Men byen har også vært kjent under et stort antall andre navn, noe som det redegjøres for grundigere i kapittelet nedenfor om byens historie.
I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende, og deretter stigende tonefall på e´en, og høyt vedvarende toneleie på i´en).
Romaniseringen Peking slo gjennom med franske katolske misjonærer sent på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Det var den gang særlig jesuittene tilknyttet det keiserlige hoff både under Ming- og Qing-dynastiene som gjorde kinesisk samfunn og kultur kjent i Europa. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra [kʲ] til [tɕ][1] ([tɕ] gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i Beijing). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk (Pékin), italiensk (Pekino), spansk (Pekín), portugisisk (Pequim), litauisk (Pekinas), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk).
I dag tilsvarer stavemåten Peking godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk.
rediger Historie
rediger Førhistorisk tid
I området der Beijing nå ligger fantes for 500 000 til 230 000 år siden en variant av førmennesket Homo erectus, nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt Sinanthropus pekinensis (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikanske Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på å gjøre og fortolke funnene.
På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler, og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.[2]
rediger Før keisertiden
Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet Ji. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 f.Kr.. Ji var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina.
Under De stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn Yanjing (燕京, Yan-hovedstaden). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode under den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende merke på innenriksmarkedet.
rediger De første keiserdynastiene
Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og Jin-dynastiet (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing.
I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210 f.Kr.). Under hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. Under Qin-dynastiet fikk byen atter navnet Ji. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.
Under de følgende århundrer utviklet Ji seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord.
Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen Youzhou 幽州 eller Fanyang. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.
rediger Jin-, Liao- og Jin-dynastiene
I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt Youzhou), til khitanfolket, og det etablerte i sin tur Liao-dynastiet (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den Nanjing («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med Nanjing, den by som nå er hovedstad i Jiangsu-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina under denne perioden regjert av Song-dynastiet.
På 1000-tallet fikk byen hete Yenjing.
I 1125 annekterte jurchenernes Jin-dynasti Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos Nanjing, som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen hete Zhongdu (中都), («den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. Tianningtemplets pagode er den viktigste arkitektoniske monument som har overlevd av Nanjing og Zhongdu.
rediger Yuan-dynastiet (1271–1368)
I 1264 kom mongolene under Kublai Khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.
Kublai Khan bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i 1293. Denne nye byen het på kinesisk Dadu, som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent under det mongolske navnet Khanbaliq. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var under de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.
Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av Andre ringvei, og byen strakk seg nordover til et sted mellom tredje og fjerde ringvei. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart.[3]
Det var til denne byen – som han kalte Cambaluc – den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir.
rediger Ming-dynastiet (1398–1644)
I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet Peiping. Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord.
I 1408 begynte Yongle-keiseren med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.
Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som Tucheng 土城, som betyr «jordvollen».
Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi godt rom for anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by.
Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.
rediger Qing-dynastiet (1644–1911)
I 1644 erobret mandsjuene byen og etablerte sitt Qing-dynasti i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i den nordlige del av byen, med keiserbyen og de omliggende deler innenfor Beijings bymur i nord. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det banner de tilhørte. Denne delen fikk i senere vestlige beskrivelser navnet Tartarbyen. Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen, som fikk tilnavnet Kineserbyen.
Under Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser.
Både palassområdet og de aller fleste viktige templer og embeder lå i Tatarbyen. Det var lite slikt i Kineserbyen; blant de få unntak var Himmeltempelet. Hit pleide keiseren å dra om morgenen til vintersolverv, og der frembar han på et friluftsalter et offer til Shangdi. Ved tørke eller hungersnød oppsendte han bønner til samme guddom. Ved siden av mot vest er Åkerbrukets tempel: Hvert vårjevndøgn dro keiseren dit for å innlede vårarbeidet ved å pløye en fure i jorden.
Det var i første del av 1700-tallet at byen opplevde sin største blomstringstid, under Kangxi, Yongzheng- og Qianlong-keiserne. Det var på denne tiden at Qing-herskerne litt nord for byen bygde det legendariske sommerpalasset for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med kunstige innsjøer og åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse.
Men under andre opiumskrig trengte seierrike britiske og franske troppestyrker frem til byen i 1860. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor den forbudte bys murer.
Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i 1895. Men likesom i 1860 ble det igjen brent ned av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med åttenasjonsalliansens intervensjon mot boksernes opprør i 1900. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendinger og kristne i legasjonskvarteret og i Nordkirken, satte de gang med straffeaksjoner. Det ærverdige Hanlin-akademiet mellom Tiananmen og det nevnte legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var meget annet som ble ødelagt av dem i bykjernen. De var først inne på å jevne Den forbudte by til jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk istedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i 1902.
rediger Republikken Kina (1912–1949)
Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og Republikken Kina ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at Nanjing skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen Yuan Shikai i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i 1916 var han blitt meget omstridt og upopulær - han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige krigsherrer, og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing i teorien forble landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter.
Det var ikke før i 1927 at det nasjonalistiske parti Kuomintang fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i 1928, og Beijing endret navn til Beiping (Peip'ing) (北平) den 28. juni samme år.
Med hendelsen ved Marco Polo-broen (Lugouqiao) den 19. juli 1937 som påskudd brøt den annen sino-japanske krig ut, og Beiping ble inntatt av Japan den 29. juli 1937. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for Kinas provisoriske regjering som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende Wang Jingweis regjering med sete i Nanjing. Den japanske hær etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker.
Først ved slutten av annen verdenskrig i 1945 ble Beijing befridd av Kuomintanghæren og av US Marines. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset den kinesiske borgerkrig opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i Mandsjuria. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen.
rediger Folkerepublikken Kina (siden 1949)
I oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er Annen ringvei. Siden da er mange omliggende fylker blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. Beijings berømte bymur ble revet, det meste mellom 1965 og 1969.
Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for det kinesiske kommunistparti, Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstans ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt ateistiske politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i 1940-årene var 8 000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i 1960-årene.
Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under Deng Xiaoping siden 1979.[4] Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og Tredje ringvei, og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, Femte ringvei og Sjette ringvei. Store jordbruksområder er kommet under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i Guomao-området, Wangfujing og Xidan har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og Zhongguancun er blitt et større senter for elektronikk i Kina.
Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst.
Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, istedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger.
Forberedelsene til OL utløste en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset.
rediger Geografi og klima
rediger Beliggenhet
Beijing ligger 110 kilometer vest for Bo Hai, den vestligste bukten av Gulehavet, og er omsluttet av provinsen Hebei, som byen tidligere var del av og provinshovedstad for. Den er forvaltningsmessig en enhet på provinsnivå, og har et areal på 16 807,8 km2. Det er litt større enn Hordaland, litt mindre enn Sør-Trøndelag. Derav tilhører kun 1 369,9 km2 (åtte prosent) den egentlige by. 15 398,4 km2 (92 %) består av forsteder og landlige områder. Metropolregionen Beijing, det vil si den egentlige by og dens forsteder, har et areal på 8 859,9 km2.
Byen er i den nordlige randen av en tett befolket lavlandsslette som ligger i gjennomsnitt 63 moh, og er halvveis omkranset av fjellene foran det mongolske høyplatå. I nord-sør-retning er dette området 180 kilometer langt, i øst-Vest-retning over 170 kilometer. Andre store byer i Beijing-byprovinsen er Mentougou (205 574 innbyggere, pr. 1.1.2007), Tongzhou (169 770 innb.), Shunyi (122 264 innb.), Huangcun (109 043 innb.) og Fangshan (100 855 innb.)[5].
Beijing ligger i nordenden av den omtrent trekantede nordkinesiske slette, som åpner seg opp sør og øst for byen. Fjellene i nord, nordvest og vest skjermer byen og det nordkinesiske jordbruksområde mot ørkensteppene på den andre siden.
De største elvene som renner gjennom Beijing byprovins er Yongdingelven og Chaobaielven. De renner begge mot sør, og er del av elvesystemet knyttet til elven Hai He. Beijing er også det nordlige endepunkt for Keiserkanalen. Et stort reservoir bygd i den øvre del av Chaobaielven i fylket Miyun, er områdets største reservoar, og svært viktig for Beijings ferskvannsbehov.
Den nordvestre del av byprovinsen, særlig distriktene Yanqing og Huairou, domineres av Jundufjellene, mens de vestlige deler innrammes av Xishanfjellene. Den kinesiske mur, som åler seg tvers over den nordlige delen av området, gjorde bruk av det ruglete fjellterrenget for å danne forsvarsverker mot innfall fra nomadestammene på de nordlige stepper. Donglingfjellet i Xishanfjellene på grensen mot Hebei er Beijings høyeste punkt, med en høyde på 2303 meter.
rediger Geologi
Den nordkinesiske slette som Beijing ligger på, er et forkastningsområde som er tilført sedimenter fra deltaer ved utløpet til de nordkinesiske elvene. Sletten består av løss og sand som er tilført fra fjellandet i vest og nordvest. Guleelven i sør er den viktigste elven som har fylt ut dette området med masse. Denne floden er den slamrikeste elven i verden og den har fylt på sedimenter både nord og sør for Shandonghalvøya.
Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er at Eurasiaplaten beveger seg nordover mot Den australske plate med en hastighet på fire til fem centimeter i året.
Den 28. juli 1976 fant det sted et jordskjelv i Tangshan 140 kilometer øst for Beijing som også medførte skader i Beijing. Jordskjelvet i Tangshan var det alvorligste jordskjelvet på 1900-tallet med styrke 8,2 på Richters skala. Offisielt kostet det 242 419 mennesker livet, men utenlandske overslag var så høye som oppimot 800 000.
rediger Klima
Selv om Beijing bare ligger rundt 150 kilometer fra kysten, har den på grunn av sin beliggenhet i et vestavindbelte et innlandsklima sterkt preget av Sibirhøytrykket. Det innebærer varme og våte somre, samt kalde og tørre vintre. Nedbørsmengden er i gjennomsnitt på 578 millimeter, hvorav 62 % faller i månedene juli og august.
| Jan | Feb | Mar | Apr | Mai | Jun | Jul | Aug | Sep | Okt | Nov | Des | Hele året | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Gj.snittlig maksimums- temperatur |
1,6 | 4,0 | 11,3 | 19,9 | 26,4 | 30,3 | 30,8 | 29,5 | 25,8 | 19,0 | 10,1 | 3,3 | 17,7 |
| Gj.snittlig minimums- temperatur |
-9,4 | -6,9 | -0,6 | 7,2 | 13,2 | 18,2 | 21,6 | 20,4 | 14,2 | 7,3 | -0,4 | -6,9 | 6,5 |
| Gj.snittlig nedbør (mm) |
3 | 6 | 9 | 26 | 29 | 71 | 176 | 182 | 49 | 19 | 6 | 2 | 578 |
| Gj.snittlige regnværsdager |
2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 9 | 14 | 12 | 7 | 5 | 3 | 2 | 72 |
Gjennomsnittstemperaturen gjennom ett år er på 11,8 ºC.
Den varmeste måneden er juli med maksimum 30,8 ºC og minimum 21,6 ºC midlere dagstemperatur. Den kaldeste måned er januar med maksimum 1,6 ºC og minimum −9,6 ºC dagstemperatur.
Om vinteren kan man oppleve temperaturer på inntil −20 ºC og en isnende vind som kommer fra høyslettene i Indre Mongolia.
Sommeren (juni til august) er klam og varm med temperaturer inntil 40 ºC.
Den korte våren (april og mai) er tørr men med mye vind. Om høsten (september og oktober) dominerer tørt og mildt vær.
Når vinden kommer fra sør eller sørøst er sikten, særlig i juni til august, svært lav. Men når det er nordavind blir det om vinteren svært kald, og om våren kan det innebære sandstormer. Den høyeste temperaturen som er blitt offisielt registrert var 15. juni 1942 på hele 42,6 ºC, den laveste var 22. februar 1966 med −27,4 ºC.[7]
rediger Forurensningsproblemer
Den kinesiske hovedstaten må kjempe med en rekke forurensningsutfordringer. Elvene er sterkt forurenset, og det er problemer med drikkevannet og luftkvaliteten. Trafikken er svært tett og kollektivtransportnettet, som stadig utbygges, er utilstrekkelig. Siden tidlig i 1990-årene har man arbeidet målrettet for å redusere forurensningen. Det er blitt vedtatt lover om gjenbruk, forurensningsmålinger og grenseverdier, effektivisering av energiforbruket og luftrenhet.
Utviklingen av Beijing fortsetter med stor fart, og denne veksten påfører byen mange slags problemer. Smog er et vesentlig problem; likeledes det som myndighetene kaller kraftbesparende tiltak – som planlagte strømbortfall og «brownouts». Beijingborgere klager stadig over vannkvaliteten og prisene på grunnleggende tjenester som elektrisitet og gass. De større industriområder utenfor byområdet fikk beskjed om å få orden på sine utslipp eller forlate området. De fleste fabrikkene som ikke klarte å oppdatere sine renseanlegg flyttet til steder som Xi'an.
Etter 1. januar 2003 har man bare tillatt personbiler som oppfyller det som tilsvarer CENs Euronorm 2. Mange dieseldrevne busser erstattes med gassdrevne. I tillegg steg (frem til 2007) antallet elektrisk drevne trolleybusser til fem prosent av Beijings i alt 18 000 busser. Den skinnebundne nærtrafikken, fremfor alt undergrunnsbanen, utbygges i aggressiv fart. Men luftforurensningen i Beijing er fortsatt (2008) betenkelig høy, med mye støv og stort kullosandel.
Støvstormene som hjemsøker byen til stadighet skyldes erosjon i ørkenlandskapene i det nordlige og nordvestre Kina. Noen ganger utløser Beijings værmodifikasjonsbyrå regnvær på kunstig vis for å dempe følgene av disse støvvindene.[8] I løpet av de fire første månedene av 2006 var det åtte slike støvstormer.[9] I april 2002 etterlot en slik storm seg nesten 50 000 tonn støv i Beijing før den trakk videre til Korea og Japan.[10]
Luftkvaliteten i Beijing er i følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) en av de verste i verden. Blant årsakene må fremheves både de mange fabrikker og kraftverk i området, trafikksituasjonen, og boligfyringen. Ettersom urbaniseringen i Beijings byprovins fortsetter er det vanskelig å oppnå nettoforbedringer.
rediger Politisk ledelse
Som i resten av landet er det politiske system organisert med parallelle strukturer: Det kinesiske kommunistpartis struktur, og den statlige struktur.
Borgermesteren er den høyestrangerende i den offisielle borgerlige struktur. Borgermesteren har samme rang som provinsguvernør. Men hva gjelder reell makt, har den øverste kommunistiske partisekretær for Beijing, for tiden (juli 2008) Liu Qi, vesentlig mer makt enn borgermesteren.
Borgermester av Beijing er Guo Jinlong (født 1947 i Nanjing). Han tiltrådte dette embede i november 2007 etter å ha vært partisekretær i provinsen Anhui. Det har vært noe uro i embedet; i april 2003 måtte borgermesteren Meng Xuenong fratre fordi man mente at han hadde sviktet under SARS-utbruddet i hovedstaden. Det er Det kinesiske kommunistparti som avgjør hvem som skal bekle de politiske verv. Man mente at han fortiet og så bagatelliserte problemene. Flere tusener ble SARS-syke i byen, og hundrevis døde.
Byregjeringen er overordnet instans for Beijings 18 bydistrikter og fylker. Disse enhetene er inndelt i stadig mindre enheter, helt ned til nabolags- og landsbykomiteer.
Beslutninger fattes ofte raskt, og styresettet er slik at fattede beslutninger eksekveres uten å innvilge mye tid eller anledning til protester eller borgerinitiativer, eller klager gjennom rettssystemet. Ved gjennomføring av store infrastrukturprosjekter som innebærer rivning slik at beboere og bedrifter må reallokeres, tildeles disse andre tilholdssteder og gis et flyttebidrag. Dersom de ikke er flyttet innen fristen, risikerer de ikke bare å bli fysisk fjernet, men også at omkostningene til dette belastes dem slik at erstatningsutbetalingen reduseres eller bortfaller.
rediger Beijings administrative enheter
|
Beijing uten forsteder er inndelt i åtte bydeler (distrikter):
|
I Beijing bys omgivelser finnes ytterligere seks distrikter som omkranser den egentlige by. Disse ble gjort om fra fylker til distrikter mellom 1986 og 2001.
I nord og lenger vekk fra bykjernen finnes ytterligere to jurisdiksjoner som i 2001 ble gjort om fra fylker til distrikter, og to fylker. |
Beijings 18 distrikter og fylker er ytterligere inndelt i 273 lavere administrative enheter: 119 bykommuner, 24 landsbykommuner, 5 etniske landsbykommuner og 125 subdistrikter.
Flere stedsnavn i Beijing slutter på mén (门), som betyr port – det dreier seg da om steder ved portene i den tidligere bymuren. Andre stedsnavn slutter på cūn (村), som betyr landsby – dette var en gang landsbyer utenfor bymuren.
rediger Befolkning
Allerede i 1450 hadde byen ca 600 000 innbyggere. Dette steg frem til 1800 til 1,1 millioner. Etter en midlertidig nedgang til 693 000 personer i 1900 vokste innbyggertallet til 1,6 millioner i 1930 og 2,8 millioner i 1953.
| Etniske grupper i Beijing (tall fra 2000) | ||
|---|---|---|
| Folkegruppe | Befolkning | Prosent |
| Han-kinesere | 12 983 696 | 95,69 % |
| Mandsjuer | 250 286 | 1,84 % |
| Hui-kinesere | 235 837 | 1,74 % |
| Mongolene | 37 464 | 0,28 % |
| Koreanere | 20 369 | 0,15 % |
| Tujia | 8 372 | 0,062 % |
| Zhuang | 7 322 | 0,054 % |
| Miao | 5 291 | 0,039 % |
| Uighurer | 3 129 | 0,023 % |
| Tibetanere | 2 920 | 0,022 % |
Befolkningen i byprovinsen Beijing, definert som det totale antall mennesker som bor der i seks måneder eller lengre hvert år, var oppe i 17,43 millioner i 2007. 12,03 millioner av dem hadde hukou (lovlig fast bosetting) og de øvrige hadde midlertidig oppholdstillatelse.[11] I tillegg er det et stort men ukjent antall arbeidstilvandrede som bor illegalt i Beijing uten offisielle tillatelser.
De fleste barnefødsler skjer innen gruppen midlertidig bosatte, selv om den er vesentlig mindre enn gruppen fast bosatte.
Befolkningen i Beijings bymessige kjerneområde er på rundt 7,5 millioner.
De fleste av innbyggerne bor i boligblokker. To boligområder er særlig store: Wangjing i nordøst og Huilongguan i nordvest. Det bygges og planlegges store satellittbyer utenfor det nåværende storbyområdet som hver vil ha rundt eller over 500 000 innbyggere.
Over 95 % av Beijings befolkning tilhører den hankinesiske flertallsbefolkning i landet. Av andre etniske grupper kan nevnes mandsjuer, huikinesere og mongoler. Byen har en tibetansk høyere skole for unge av tibetansk bakgrunn. Majoriteten av de som kommer til Beijing fra Tibet, kommer for å studere.
Beijing har en stor utenlandsk befolkning som for det meste arbeider innen handel. Mange bor i byens tett befolkede nordlige, nordøstlige og østlige sektorer.
Det er kommet mange sørkoreanske forretningsfolk og studenter til byen; mange bor i områdene Wangjing og Wudaokou.
rediger Kultur og severdigheter
- Se også Turistattraksjoner i Beijing.
rediger Opera og teater
Utdypende artikkel: Pekingopera
Byen har mange konserthus og teatre, som for eksempel Folketeaterets. Den berømte formen for kinesisk opera som kalles Pekingoperaen er oppkalt etter byen. Den har sin egen blanding av særegne uttrykk innen sang, dans, akrobatikk og mimikk. Handlingen bygges som regel rundt historisk eller mytologisk stoff. Mye av Pekingoperaen fremføres på et arkaisk scenespråk som er temmelig forskjellig både fra standard mandarin og fra beijingdialekten.[12]
Det moderne teater er under rask utvikling og forandring, og det fremvises gjerne kinesiske versjoner av vestlige stykker. Eksperimenteringsviljen er stor.
Taleteateret kom ikke til Beijing før på 1900-tallet. Det fikk Folkekunstteateret i Beijing som særlig hjemstavn, og frem til kulturrevolusjonen hadde det ofte på reportoaret europeiske verker med et tydelig sosialt budskap. I 1968 fikk imidlertid Mao Zedongs tredje hustru, Jiang Qing, for det meste forbudt de fleste teaterstykker innen sjangeren. Teateret og de fleste kinoer var stengt under de ca ti årene kulturrevolusjonen raste.
Det betød ikke at det var full stans på kulturarbeidet under kulturrevolusjonen. Det var imidlertid blitt en ensrettet og strømlinjeformet «kulturfront». Blant de få operastykker som var tillatt oppført, var Jiang Qing Den røde lanterne («Hongdeng ji») fra 1964. Her skildrer Maos hustru jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Det henspilte på bokseropprørets kvinnelige røde lanterner, og var ment å oppildne rødegardistene. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon. En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forløpere for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol.
I tiden etter kulturrevolusjonen har den klassiske Beijingoperaen og annen kinesisk opera opplevd en renessanse. Stykkene som oppføres er av klassisk merke, men det skjer også nyskapning innen rammer som er tro mot sjangeren. Det klassiske reportoar innen sjangeren omfatter omlag 1 400 stykker.
rediger Museer
Palassmuseet er uten tvil byens viktigste museum. Det omfatter både bygningene i Den forbudte by, det vil si den tidligere residens for keiserfamilien og hoffet, og de samlinger som oppbevares der, og av noen bygninger i sørlig forkant av dette. På 1930-tallet ble disse gjenstandene evakuert og dermed sikret fra japansk plyndring. Det kom senere tilbake, og deler av det er fast utstilt, andre på rullerende utstilling, i Den forbudte by. Palassmuseet omfattende samlinger av kunst og gjenstander er for det meste bygget på samlinger oppstått under Ming- og Qing-epokene.
Gjenstander derfra er også ofte på vandreutstillinger verden rundt. Men ikke alt kom tilbake til Beijing; viktige deler havnet i Det nasjonale palassmuseum i Taipei.
På grunn av en av Qing-keisernes samlemani er det et interessant og uvanlig urmuseum i Palassmuseet. De fleste av urene er barokkeksemplarer fra Europa, mange av dem tilpasset de kinesiske kunder: Man har for eksempel et urapparatur med en mekanisk figur av en mandarin; på klokkeslaget kalligraferer figuren tre kinesiske tegn. Det er også et interessant kjempestort kinesisk vannur i museet.
Beijing har også et godt naturhistorisk museum.
Beijing har et stort antall kunstmuseer. Det er imidlertid vanskelig å finne god moderne kunst. Det meste av den er i alternativgallerier som lenge ikke ble oppført i byens egne guidehefter. De mest kjente er Courtyard Gallery i Donghuamen Dajie og Red Gate Gallery i China World Hotel i Jianguomenwai Dajie.
60 kilometer nord for byen er et interessant luftfartmuseum. I en kjempehangar og i en utstillingshall er det utstilt mer enn 300 luftfartøy, fra en kopi av brødrene Wrights fly, og frem til kamphelikoptere fra slutten av 1900-tallet. Til samlingen hører også fly fra Koreakrigen, bombeflyet som slapp den første kinesiske atombomben i 1964, Mao Zedongs personlige fly, og det flyet hvorfra Zhou Enlais aske ble spredt for alle vinder.
Beijing har også et museum for den antijapanske krig, fremstilt etter Det kinesiske kommunistpartis historiografi.
Den samfunnskritiske forfatteren Lu Xuns residens da han bodde i Beijing er blitt et viktig museum. Han var et ledende medlem av 4. mai-bevegelsen som skulle bety meget for landets kulturelle utvikling utover 1920-årene. Museet ligger inne blant hutongene nær Baitaisi, og er hjem til 21 842 gjenstander knyttet til forfatteren.
rediger Byggverker
rediger Gamlebyen og keiserpalasset
Utdypende artikler: Den forbudte by og Keiserbyen
Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av en meget kraftig bymur, ble ansett som et bilde på kosmos (fra gresk kósmos = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter. Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. Den forbudte by, som lå innenfor Keiserbyen og som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i 1987 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra Ming- og Qing-dynastiene sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget offisielt designert som Beijings palassmuseum, men ettersom det er en helt overlappende størrelse med Den forbudte by, er det for det meste denne betegnelsen som står sterkest.
Dette komplekset fra 1400-tallet har mange store haller og palasser. Vest for dette er området Zhongnanhai, en stor park med to sjøer. Den er også omsluttet av en mur. Zhongnanhai betyr «sentral- og sørsjøen», de to innsjøer som ligger innen området. De to sjøene er del av en serie av irrigasjonsprosjekter som ble gjennomført da Den forbudte by ble anlagt. En tredje og nordligere innsjø, «Nordsjøen», ligger rett utenfor Zhongnanhai. Disse tre innsjøene var opprinnelig del av en keiserlig lystpark, med parkanlegg, paviljonger og templer. De mer religiøst innrettede anleggene var rundt Nordsjøen, mens Sentralsjøen og Sørsjøen snarere hadde palasser ved sine bredder. De fleste av disse bygningene står fremdeles.
Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste Yuan-dynastiets hovedstad Dadu (1271–1368). Keiserbyen lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca 25 kilometer lang.
Den sørligere ytre by ble bygget under Ming-dynastiet mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer etterhvert revet, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker.
rediger Siheyuaner og hutonger
.jpg)
Siheyuananlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et granatepletre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs hutonger (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av Feng Shui-grunner. De varierer i bredde – enkelte er svært trange slik at bare noen få fotgjengere kan benytte dem om gangen.
En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske er blitt bevart og holdt i stand av det offentlige. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget Nanchizi nær Den forbudte by.
rediger Tehus
Tehus er det mange av i Beijing. Kinesisk te finnes i mange varianter, noen av dem er svært kostbare men hevdes å ha medisinale virkestoffer.
rediger Gammel og moderne arkitektur møtes
Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse.
Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive Tian'anmen (Den himmelske freds port), Den forbudte by og Himmelens tempel. Man ser den også i blant annet de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur.
Dernest det som noen ganger kalles sinosov-stilen, byggverk reist fra 1950-årene til 1970-årene – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk ti monumentale bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til 1. oktober 1959 - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. De er kjent som de ti store bygninger, og var med på å gi Beijing et moderne hovedstadspreg med monumentale offentlige bygninger, likesom for eksempel Washington DC. Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: Folkets store hall og Det kinesiske nasjonalmuseum. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den stalinistiske arkitekturs «sosialistiske realisme», og en form for historisme basert på tradisjonell kinesisk arkitektur.[13] (Mao Zedongs mausoleum, som også ligger til Den himmelske freds plass, er fra 1976-1977 og dermed fra en senere epoke.)
Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra 1990-årene og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i Beijing CBD-strøket. Noen av de ultramoderne bygninger er imidlertid helt nede i det historiske sentrum, og dette har utløst heftige diskusjoner for eller imot ettersom de i noens øyne beriker og i andres øyne forringer helhetsinntrykket i området.
Blant de mange mer iøyefallende eksempler på storslagen moderne arkitektur er den nasjonale idrettsstadionen populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, China Central Television Headquarters som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet CCTV i Beijing CBD, og operahuset bak Folkets Store Hall og dermed ikke langt fra Den himmelske freds plass, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den franske arkitekten Paul Andreu.
De olympiske leker vil også etterlate seg et flunkende nytt vannsportssenter, som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben».
rediger Den kinesiske mur
Utdypende artikkel: Den kinesiske mur
Med en lengde på 6 000 kilometer bukter Den kinesiske mur seg gjennom det nordlige Kina.
Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved Badaling, 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted.
Mindre kjent er delen ved Mutianyu, 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap.
Et tredje del innen provinsen Beijing er ved Simatai, 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere – som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer.
rediger Parker
Det nye sommerpalasset (Yiheyuan) i nordvest er et av Beijings mest interessante parkanlegg. Det dekker et meget stort område som også omfatter en stor kunstig innsjø, Kunmingsjøen. Det var til hit, eller til det gamle sommerpalasset like ved, at de siste keiserne trakk seg tilbake da sommeren var på det heteste. Anleggene går tilbake til 1000-tallet, men det meste av hageanleggene og de mange tempelbygninger ble til i sin nåværende form under Qianlong-keiseren på 1700-tallet. Begge sommerpalassene ble rasert helt mot slutten av keisertiden, men Det nye sommerpalasset ble relativt godt restaurert tidlig på 1900-tallet. I det gamle sommerpalasset ligger meget fortsatt i ruiner, men på langt nær alt, og med sine hager og sjøer er også dette et yndet besøksmål.
Inne i sentrum ligger Beihaiparken nordvest for Keiserpalasset, og det er kjent for sine vakre kinesiske hager. Denne parken begynte i 1179 som sommerpalass for Jin-keiseren Shizong.
Også nær og nord for Den forbudte by ligger Jingshanparken, Shichahai og Ditanparken. Flere av byens viktige templer, som for eksempel Himmelens tempel, har større eller mindre parkanlegg. Noe vest for det historiske sentrum er Beijings zoologiske have der både dyr og parkanlegg tiltrekker besøkende. I Xishanfjellene vest for byen ligger en rekke parker, som for eksempel Badachu og Xiangshanparken. Man kan også nevne de to botaniske haver i vest.
rediger Matkultur
Den lokale variant av det kinesiske kjøkken går under navnet pekingkjøkkenet, eller mandarinkjøkkenet. Den best kjente og mest karakteristiske matretten er pekingand, og byen har restauranter som utelukkende har spesialisert seg på denne retten. Man finner også restauranter som serverer bankettmat, Manhan Quanxi («mandsju-han-kinesisk full bankett»), som skal gi inntrykk av Qing-hoffets festmåltider.
Man kan også skille ut det keiserlige kjøkken, som i moderne tid nærmest oppfattes som en del av Beijingkjøkkenet men som under keisertiden var matstellet forbeholdt dels for keiseren, og dels for enkekeiserinnen, som hadde sitt eget separate hushold. Det keiserlige kjøkken serveres nå på utvalgte finere restauranter, og er populært blant besøkende.
Både Beijingkjøkkenet og det keiserlige kjøkken har gitt impulser til andre varianter av det kinesiske kjøkken; regionalt kanskje primært til Liaoningkjøkkenet, sosialt til flere varianter av det aristokratiske kjøkken.
Som verdensmetropol byr Beijing også på vestlig, japansk, thailandsk, indisk, arabisk og meget annet av internasjonal eller kinesisk regional matkultur, og internasjonale hurtigmatkjeder er også svært utbredte. I en periode hadde McDonald's en hamburgerrestaurant inne i Den forbudte by.
rediger Sport
Beijing og Kina forøvrig forventer seg svært store ringvirkninger av Sommer-OL 2008, både av sportslig art og ved å heve landets og byens renommé i verdenssamfunnet. En ekstra drahjelp får man av det forhold at disse olympiske leker er de første der alle fjernsynsopptak gjøres for HDTV.
De fleste sportsøvelsene finner sted i Beijing, skjønt noen avholdes i andre byer; som fotball (i Qinhuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin), ridning (i Hongkong) og seiling (utenfor kystbyen Qingdao i provinsen Shandong).
I Beijing finner de fleste av øvelsene sted i de nordlige bydeler. Men det avholdes også øvelser vest og øst i byen.
Byggevirksomheten i og rundt byen har vært hektisk i flere år i forkant av De olympiske leker, med idrettsanlegg, infrastrukturforbedringer av alle slag og prangende praktbygninger og skyskrapere.