Audun Hugleiksson (Hestakorn) (fÞdt ca. 1240, henrettet 2. desember 1302 i Bergen) var en stormann i kongeriket Norge pÄ slutten av 1200-tallet. Han var kongens hÞyre hÄnd, bÄde under Magnus LagabÞte og Eirik Magnusson, og ble sett pÄ som en viktig politiker og jurist for sin tid, og hadde en sentral rolle i utformingen av det norske lovverket i. Fra 1280 og fram mot Ärhundreskiftet fikk han stadig viktigere stillinger i statsledningen, og hadde et eget sete i kongens rÄd, tjenestegjorde som stallare («advokat»), fehirde («skatteminister») og bar tittelen baron. Audun oppfÞrte noe sÄ sjeldent i norsk sammenheng som et slott eller en borg i stein pÄ à lhus i JÞlster i Sunnfjord. Hugleiksson dÞde ved henging pÄ Nordnes i Bergen den 2. desember 1302.
Innhold |
rediger Bakgrunn
Audun Hugleiksson vokste opp pĂ„ gĂ„rden Hegranes pĂ„ Ă lhus i JĂžlster som ligger i det som tidligere ble kalt Firda-fylket (Ăžst for FĂžrde og nord for Sognefjorden). Faren Hugleik synes Ă„ tilhĂžre lavadelen, og var sannsynligvis hirdmann under kong HĂ„kon HĂ„konsson (1204â1263), men selv om han neppe hadde noen fremstĂ„ende posisjon i samfunnet var han godt gift med en kvinne fra Ăstlandet. Moren var sannsynligvis datter til Audun i Borg (Sarpsborg). Audun Hugleiksson kunne derfor fĂžre morslekta tilbake til Inga fra Varteig, mor til kongen som han ble tremenning av.
Faren Hugleik hadde til tilnavnet «Hestakorn» ettersom han matet hestene sine med korn, noe folk pÄ JÞlster sannsynligvis sÄ pÄ med undring og som slÞsing med god matvare, pÄ et sted hvor korn var vanskelig Ä dyrke.
PĂ„ 1200-tallet opplevde Norge en utrolig storhetstid under kong HĂ„kon HĂ„konssons ledelse. Norge hadde endelig kommet seg ut av den tĂŠrende borgerkrigstiden omkring Ă„r 1240 og kunne lĂžfte blikket utover landets grenser. Nasjonen la krav pĂ„ landomrĂ„dene Island, GrĂžnland, de nordlige og vestlige delene av â og Ăžyene nord for Skottland, inklusive FĂŠrĂžyane. Kongeriket posisjonerte seg i Europa og kongen bygget allianser ved blant annet Ă„ gifte datteren, Kristina av TĂžnsberg, inn i den spanske kongefamilien.
Kongen la stor vekt pÄ Ä holde pÄ freden innenlands og Ä stabilisere kongeriket. Som andre konger i Europa pÄ 1200-tallet hadde han som Þnske Ä skape et stabiliserende lovverk. Det hadde skjedd en rivende utvikling i rettsfilosofien i Europa i Ärene 1150 og 1250, noe som ogsÄ nÄdde Norge, og i forbindelsen med utarbeidelsen av et nytt lovverk ble unge nordmenn sendt til sÞreuropeiske universitet for Ä studere, og Audun Hugleiksson var en av disse.
rediger Utdannelse
Audun fikk en uvanlig hÞy utdannelse, bÄde i sprÄk og rettslÊre, fÞrst i den norske krigsskolen og deretter i utlandet. Antagelig ble han fÞrst undervist ved Selja kloster og deretter ved Bergen katedralskole, og han mÄ ha vÊrt spesiell lÊrenem for allerede i tyveÄrsalderen ble han sannsynligvis tatt med i arbeidet med lovrevisjonen, og det fÞrte ham til en fem Ärs utdannelse i juridikum i Paris i Frankrike og Bologna i Italia. Kanskje var han ogsÄ i England.
Disse Ärene i utlandet mÄ ha gitt ham solide sprÄkkunnskaper i fransk, italiensk og sannsynligvis ogsÄ latin som kom ham til gode senere som diplomat. Da han i 1266 kom tilbake til Norge for Ä arbeide med revisjonen av Gulatingsloven var han en ung, men lÊrd mann i lese og skrivekunst, krigsfÞring, juss og Þkonomi.
rediger Lovmann med innflytelse
Mellom 1269 og 1281 ble det norske og islandske lovverket kraftig reformert, og Audun Hugleiksson hadde en sentral rolle i dette arbeidet, som blant annet samlet det meste av norske lover i ett lovverk (Landsloven). Borgartingsloven ble revidert i 1269 og Ă„ret etter ble Frostatingsloven lagt fram og kongerikets jurister begynte arbeidet med Landlova.
FÞrste gang Audun Hugleiksson blir nevnt i kildene som sendebud for kongen er pÄ et rettsmÞte i Bergen i 1273. Samme Äret fikk han sin fÞrste politiske utmerkelse da han i en alder av 33 Är ble gjort til stallare av kong Maguns LagabÞte. Det var en ung alder for en stilling som var regnet som en av de viktigste i kongeriket. I 1277 ble Gulating, Frostating- og Eidsivatingslovene for fÞrste gang samlet i et lovverk, Landloven, og Norge ble ett av de aller fÞrste nasjonene i Europa som tok dette tunge lÞftet. Islandske kilder omtaler Audun som «den klokeste mannen i Landsloven». Sentralt i arbeidet sto foruten Audun de to kanslerne Askatin, senere biskop i Bergen, og Tord HÄkonsson. Muligens ogsÄ kongens biograf Sturla Tordsson som dro til Island med loven som kongens lagmann i 1271.
Gjennom HirdskrÄ (kongens og kongsmennenes lovbok) ble en stor mengde europeiske tradisjoner innfÞrt i det norske statsstyret. Her ble blant annet gamle norske adelstitler gitt europeiske navn. For eksempel ble lendmenn etterhvert kalt baroner, og Audun selv ble en av disse baronene med eget sete i kongens rÄd. Det samme Äret som Landsloven ble lagt fram ble Audun hedret av kongen som fehird og baron. Fehird betydde at han hadde ansvaret for nasjonens finanser bÄde innenlands som utenlands. Med dette embetet fikk han virkelig politisk makt med posisjon nest etter kongen selv.
Da kong Magnus dÞde i 1280 gikk kongsmakten over til sÞnnen Eirik Magnusson, men den nye kongen var bare 12 Är og for ung til Ä regjere pÄ egne vegne. Det ble dannet formynderstyre som Audun Hugleiksson var en del av, sammen med en rekke andre baroner og enkedronning IngebjÞrg. OgsÄ da kong Eirik ble myndig beholdt han en sentral rÄdgiverrolle.
rediger Strid med kirken
Med de nye lovene forbeholdt kongen seg retten til Ä gi lover, til Ä dÞmme og fullbyrde dommene. Kirken mente at dens posisjon ble truet ved at den hadde den samme ambisjonen, foruten at den ville sikre sin rolle som uavhengig stat i staten med egne skatter og inntekter. Konflikten mellom kongsmakten og kirken ble dempet gjennom sÊttargjerden i Tunsberg i 1277. Erkebiskopen fikk ved denne avtalen innrÞmmet betydelige rettigheter, blant annet mindre skatter til kongen foruten Ä sikre seg retten til et eget rettssystem som gikk pÄ moral og religiÞse spÞrsmÄl. I tillegg krevde kirken retten til Ä ha sitt eget pengesystem og prege mynter, noe som var et rent kongelig privilegium.
I 1282 var striden lÞs igjen og konflikten fÞrte til at erkebiskop Jon Raude mÄtte rÞmme landet. Kirken svarte med Ä lyse ledende menn og baronene i bann. Audun Hugleiksson ble aldri utsatt for bannlysingen. Allerede i 1281, da striden var pÄ sitt krasseste, hadde diplomaten i ham sÞrget for Ä gi deler av jordgodset sitt til kirkelige institusjoner.
rediger Utenrikspolitiker og diplomat
Kong Magnus LagabĂžte hadde gitt opp den ekspansive norske utenrikspolitikken som faren hadde fĂžrt, men da formynderne styrte pĂ„ vegne av barnekongen Eirik ble den gamle politikken tatt opp igjen. Ăyene vestover hadde alltid vĂŠrt norske og lengre syd mot de ytterste Ăžyene i Skottland hadde Norge ogsĂ„ interesser. I motsetningen til HĂ„kon HĂ„konssons konfrontasjonspolitikk benyttet kongeriket diplomatiske virkemidler.
I 1281 fikk rÄdet til et strategisk ekteskap mellom datteren til kong Alexander III av Skottland, prinsesse Margaret av Skottland, og barnekongen Eirik, syv Är yngre enn sin hustru. Det skulle bÄde sikre norske interesser i Skottland og en posisjon ved kong Alexander III av Skottlands hoff. Prinsessen fÞder den unge kongen et pikebarn som blir dÞpt Margaret etter moren, men hun dÞr selv i barselet 1283.
SĂ„ dĂžr kong Alexander tre Ă„r etter, og til ulykke for Skottland er kongen uten mannlig arvtaker. Til alt hell for Norge er den lille prinsessen i Norge den eneste direkte arvingen igjen av huset Dunkeld og setter Norge i en sĂŠregen posisjon som krever diplomatisk handlekraft av ypperste klasse. I Audun Hugleiksson har Norge den rette mannen for den historiske sjansen til Ă„ sikre seg den skotske tronen og manĂžvre seg i posisjon overfor mektige England.
Audun Hugleiksson var med pÄ forhandle fram Birgham-traktaten i 1290 som slo fast at prinsesse Margaret ble forlovet med sÞnnen til kong Edvard I av England, prinsen av Wales. Den engelske kongen skulle da garantere for skotsk uavhengighet og ville fungere som verge for den norske prinsessen, «Jomfruen av Norge» som hun kalles i skotsk historie, inntil hun nÄdde myndighetsalder. For Norge medfÞrte avtalen ikke minst en finansiell medgift.
I Ärene frem til prinsessen ble syv Är reiste Audun Hugleiksson frem og tilbake mellom de engelske Þyene og hjemlandet og posisjonerte norske interesser. SÄ ble det bestemt at prinsessen skulle fÞres til Skottland. Den syvÄrige norske piken, allerede i sitt fjerde Är som offisiell skotsk dronning, seilte ut fra Bergen. Overfarten er tung, Margaret fÄr feber og man gÄr i land pÄ Kirkwall pÄ OrknÞyene, men livet hennes sto ikke til Ä redde. Lille Margrete dÞr uten noen gang Ä bli kronet. Liket ble fÞrt tilbake til Bergen og begravet ved Kristkirken.
Det var tapte muligheter for en enestÄende dynastisk allianse i norsk middelalderhistorie, slÄr historiker Knut Helle fast, og et nederlag for Audun Hugleikssons diplomatiske anstrengelser, men for Skottland var konsekvensene meget alvorlige da landet var igjen uten monark.
rediger Krig med Danmark
Bakgrunnen lÄ i tysk handelsblokade mot Norge som danske kong Erik Klipping sluttet seg til. Norge sÄ seg nÞdtvunget til en fredsforhandling som kostet dyrt. En dom i Kalmar pÄla Norge Ä betale den uhÞrte summen av 6000 mark sÞlv i erstatning. Krigshandlingene ble provosert fram av jarl Alv Erlingsson (yngre) som bedrev piratvirksomhet med base fra borgen sin Isegran i Fredrikstad ved Glommas munning.
I november 1286 blir kong Erik Kipping myrdet og i juni 1287 er Audun Hugleiksson i TĂžnsberg og setter seglet sitt under avtalen med de danske kongemorderne som betydde en gjenopptagelse av den tidligere antidanske politikken. I tidsrommet juli til september 1289 er Norge i krig med Danmark. Audun Hugleiksson leder de styrkene som i juli gĂ„r til angrep pĂ„ Lolland syd for SjĂŠlland. Rundt ti krigstrefninger og herjinger oppsto med den norske leidangsflĂ„ten. Sentralt i konflikten sto ogsĂ„ Ăžya Hjelm ved den jyske Ăžstkysten som lĂ„ strategisk plassert for Ă„ enten kontrollere eller beskytte handelsrutene. Ăya ble betraktet som en norsk kronbesittelse.
Etter nye norske leidangstog i danske farvann i 1293 og 1295 innledet den danske kongen fredsforhandlinger og i september 1295 ble det lyst fred pÄ Hindsgavl pÄ Fyn med gunstig vilkÄr sett fra Norge hvor Norge beholdt Hjelm og i tillegg Hunehals. Sannligvis var Audun Hugleiksson lettet. Krigshandlinger lÄ ikke for diplomaten i ham og nÄ kunne han vende oppmerksomheten mot de engelske Þyene hvor fransk var fÞrende sprÄk.
rediger Forsvarsallianse med Skottland og Frankrike
I de to Ärene som fulgte etter lille Margarets dÞd var det hele 14 personer som gjorde krav pÄ den skotske tronen. OgsÄ den norske kongen, Eirik Magnusson, var formelt en kandidat, men de argeste konkurrentene sto mellom Huset Balliol og Huset Bruce. Audun Hugleiksson synes Ä ha brukt kong Eiriks tronkrav som prutningsmonn for finansielle krav: kronens inntekter de Ärene Margaret Eiriksdatter formelt sett var Skottlands dronning, og tillegg pÄ 10 000 pund i erstatning. Samtidig posisjoner han Norge i forhold til Huset Bruce ved Ä innlede forhandlinger om ekteskap mellom kong Eirik og Isabella, sÞnnedatter til Robert Bruce, 5. lord av Annandale, selv en av kandidatene til den skotske tronen.
I praksis var Skottland i en tilstand av borgerkrig og Skottland ba kong Edvard I av England om Ä fungere som uavhengig dommer. I 1292 innsatte han John Balliol som konge, men kun under forutsetningen at han selv var overkonge. Kong John Balliol blir ydmyket av Ä bli krevet til regnskap for den engelske kronen og forsÞker Ä posisjonere seg mot andre land. Det gir nye vilkÄr for Norge som sender sin Þverste diplomat til forhandlingsbordet igjen.
Grunnen til den overraskende norske tilnĂŠrmingen til Frankrike kan spores til kong Edvard I av Englands halvhjertlige stĂžtte til de norske finansielle kravene og at Norge ga stĂžtte til Huset Bruce.
Norge Þnsket skaffe allianser mot Danmark og ikke minst de tyske handelsbyene. I fredsÄrene Þkte folketallet i kongeriket og spesialiseringen i ulike produksjonsyrker, fra fiske til hÄndverk fÞrte til kornunderskudd. Norge var avhengig av utenlandsimport, men Þnsket ikke Ä underlegge seg et tysk monopol. Ingen visste det bedre enn mannen som styrte rikets finanser, Audun Hugleiksson som ville ha ryggdekning med bÄde England og Skottland til felles front mot Danmark og de tyske handelsbyene (hansaen), men endte opp med Ä gÄ til krig mot Danmark alene.
I 1295 satte Audun Hugleiksson segelet sitt pÄ en allianse som i ettertid kalles for Auld-alliansen. Det er et dokument mellom Skottland, Frankrike og Norge, signert av John Balliol, kong Filip IV av Frankrike og den norske sendemannen Audun Hugleiksson. Alliansen er en forsvarsallianse hvor vilkÄrene er at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre komme stÞttende med militÊr hjelp. Alliansen betydde ogsÄ slutten pÄ utvidelsen av det norske riket til de engelske Þyene.
For en rede sum av 40 000 âgroatâ skulle Norge forsyne Skottland med 100 krigsskip for fire mĂ„neder av Ă„ret sĂ„ lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England holdt seg (âgroatâ var myntenhet pĂ„ 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrentlig 1/8 av en unse (: 28,349 g sĂžlv). Skottland betale aldri den avtalte summen, og Norge oppfylte heller ikke sin del av avtalen.
I oktober 1295 er Audun Hugleiksson igjen ute i et dristig foretak. PĂ„ vegne av Norge signerte han en avtale om at Norge ville stille 300 skip og mer enn 33 000 soldater til Frankrikes disposisjon for en kommende krig med England. Til gjengjeld hadde Hugleiksson med seg 6000 mark sterling (1200 kg) rent sĂžlv tilbake til Norge. Kongeriket var da i stand til Ă„ nedbetale den norske utenriksgjelden. Summen var kun et forskudd. Hvis Norge stilte militĂŠrstyrken skulle Frankrike betale 30 000 sterling i leie pr. Ă„r, men det skjedde aldri.
rediger Alt for Norge
Norske historikere har i ettertid kritisert Audun Hugleiksson for denne avtalen, men det er mulig de undervurderer nordmannens klÞkt. Norge ville ikke ha vÊrt fysisk i stand til Ä stille en slik militÊrstyrke. Sannsynligvis var Audun fullstendig klar over det. Sannsynligvis red han to hester samtidig. Han Þnsket slett ikke krig med England og Þnsket tvert imot en fast handelsrute med England, men takket heller ikke nei til fransk sÞlv. PÄ den andre siden fikk Skottland aldri den militÊre stÞtten fra Frankrike som de var lovet. Det var nettopp Hugleiksson som ble sendt som diplomat nÄr det var tale om store mulige inntekter til norske statsmakten.
Kong Edvard I av England oppdaget den fransk-skotske alliansen i 1295, rustet Þyeblikkelig opp store hÊrstyrker mot den skotske grensen, og Äret etter var krigen et faktum da John Balliol invaderte Nord-England som stÞtte for Frankrike. Resultatet ble katastrofalt for skottene. Norge ble ikke involvert. Skottland gikk sÄ inn i sin lange uavhengighetskrig.
I tillegg fĂžrte Audun ordet i flere andre forhandlinger mellom Norge og andre europeiske stormakter i samtiden. Mens han var i Frankrike forhandler han om et ekteskap mellom kong Eiriks bror, hertug HĂ„kon Magnusson, og en rik fransk arving, men ekteskapet kom aldri i stand. I steden ektet hertugen en tysk fyrstedatter i 1299.
rediger Auduns segl
PĂ„ et skotsk dokument fra 1290 stĂ„r signaturen «Odwyni de Hagernes». Det store seglet til Audun Hugleiksson viser Audun i fullt ridderutstyr til hest. Omskriften i seglet er pĂ„ latin: «SâAvdoeni Hvglaci Din De Hegrenes». Audun er i seglet utstyrt med et vĂ„penskjold og deler av vĂ„penet ser ut til Ă„ ha vĂŠrt inspirert av skotske vĂ„pen. Hovedfiguren i skjoldet er en heraldisk stilisert rose, som vi finner ogsĂ„ i enkelte andre, norske vĂ„pen fra middelalderen. Men Auduns skjold er sĂŠrpreget ved at det har langs skjoldkanten - dvs. rundt rosen - en krans eller streng som det er festet smĂ„ liljer pĂ„. Denne liljestrengen er et sĂŠrmerke som det hendte at den skotske kongen ga til sine fĂžlgesmenn. Liljestrengen kan stamme fra tiden for de drĂžftingene som Audun Hugleiksson ledet om norsk-skotske landomrĂ„de pĂ„ slutten av 1200-tallet. Disse forhandlingene var svĂŠrt viktige for den ustabile Ăžkonomien i kongeriket Norge.
Foruten rytterseglet hadde Audun ogsÄ et kontrasegl som er mindre og bare har det skjoldet som han holder pÄ rytterseglet. Han benyttet begge seglene ved ulike anledninger. KommunevÄpenet i JÞlster er bygd pÄ vÄpenskjoldet og viser et gull liljekors pÄ rÞd bunn.
rediger Borgherre
I dag stÄr bare ruinene tilbake av Hegrenes-borgen ytterst ute ved neset mot JÞlstravatnet i Sunnfjord, fÞrste gang utgravd i 1934. Bygningen var sannsynligvis modellert over HÄkonshallen i Bergen som var dobbel sÄ lang og bred.
Borgen ble bygget i stein i Ärene 1276 og 1286, sannsynligvis av engelske hÄndverkere fra Bergen. Den avlange bygningen, 22 ganger 13 meter, hadde tre etasjer i massive murer, lager i fÞrste etasje, oppholdsrom i andre og festsal i Þverste. Den skal ha hatt vinduer og store buer. Den har vannkanten mot tre sider og var sÄledes lett Ä forsvare.
PĂ„ kirken i Ă lhus stĂ„r en gammel dĂžr i vĂ„penhuset med smijern i form av liljer som kommer fra borgen. Nyere forskning mener Ă„ pĂ„vise at Audun i liten grad bodde pĂ„ fedregĂ„rden, men oppholdt seg enten pĂ„ Ăstlandet eller i Bergen.
Det var bare kongen selv og kirken som hadde rÄd til Ä bygge i stein. Det eneste unntaket er jarl Alv Erlingsson som bygde borgen Isegran ved Glomma.
Det er i dag uenighet hos myndighetene om det skal foretas videre arkeologiske utgravninger.
rediger Nedverdigende dĂžd
I den siste delen av livet trakk Audun seg lenger bak i kulissene, men holdt plassen som «skatteminister», til tross for at han selv begynte Ă„ trekke pĂ„ Ă„rene, helt fram til kong Eirik Magnusson (f. 1268) dĂžde i 1299 og ble etterfulgt av broren, den tidligere hertug HĂ„kon Magnusson (1270â1319). Bare noen fĂ„ dager etter at HĂ„kon ble konge ble Audun fengslet. Som baron hadde han egen hird, men han benyttet den ikke.
Han satt i fengsel i tre Är, fram til han ble dÞmt til dÞden sent pÄ Äret i 1302, og alle eiendommene hans ble beslaglagt og lagt under kongen. Han ble hengt sÞndag den 2. desember 1302, fÞrste sÞndag i advent.
Henging ble regnet som den mest ydmykende av alle henrettelsesmetoder i middelalderen. Det er tydelig at Audun ble dÞmt for noe som ble regnet som et direkte brottsverk mot kongen. Samtidig stÄr det ikke nedfelt noe sted hva som var Ärsaken til dÞdsdommen. Antagelig ble han regnet som en politisk motstander av den nye kongen, og han mÄtte derfor ryddes av vegen. Politiske henrettelser var ikke et ukjent fenomen i Europa.
I ettertiden spredde det seg folkefortellinger og folkeviser om Audun Hugleiksson. Flere av disse forsĂžker Ă„ forklare hvorfor han ble hengt, blant annet ble dĂždsdommen omtalt i en folkevise om Audun Hugleiksson som er nedskrevet pĂ„ FĂŠrĂžyane pĂ„ 1800-tallet, men ofte er forklaringene fantastiske og lite troverdige. I «FrĂșgvin Margreta» er han skurken som selger kongsdattera til en greve i BlĂ„land og fĂ„r henne brent pĂ„ bĂ„l nĂ„r hun senere vender tilbake.
rediger Etterkommere
Fra et brev Audun Hugleiksson sendte til Munkeliv kloster het hustruen Gyrid og de hadde flere barn sammen, men disse er ikke navngitte. Gyrid kan komme fra den mektige EillifsĂŠtta fra Naustdal, nabokommunen til JĂžlster. I en opptegnelse over prester i JĂžlster finnes en Hugleik Audunsson som antagelig er en sĂžnn av stormannen. Han bosatte seg senere i BĂžddalen i Loen, Stryn kommune, og der forsvinner stormannens slekt i historiens mĂžrke.
rediger Etterspill
Den nye kongen, HĂ„kon Magnusson, flyttet hovedstadsfunksjonene fra Bergen til Akershus og rettet de utenrikspolitiske linjene Ăžstover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt. Norge mistet kontakten vestover med de engelske Ăžyene, og enda viktigere, med FĂŠrĂžyene og Island. Etter en stund kom Norge under sterk utenlandsk innflytelse og ble selv en ubetydelig provins i Europas ytterkant for de neste 400 Ă„r.
Audun Hugleiksson ble «den siste» representanten for den sterke norske nordatlantiske stormakten, ogsÄ omtalt som Norgesveldet. Middelalderhistorikeren Fredrik Macody Lund har kalt Audun «den eneste politiker av europeisk format som Norge noen gang har fostret».
rediger Audun minnes
FÞr Audun bega seg ut pÄ sin siste ferd til Bergen, sies det at han grov ned pengene sine og senket et sÞlvbord ned i JÞlstravatnet.
Med unntak av folkevisene gikk Audun Hugleiksson nÊrmest i glemmeboken, noe hans nedverdigende dÞd har bidratt til. Kongen har alltid rett, synes folk Ä mene, og derfor mÄtte Audun vÊre skyldig.
Det ble satt opp en minnestein pÄ à lhus i 1960, hogd av JÞrgen P. Solheimsnes fra JÞlster. Motivet pÄ steinen er hentet fra baronens segl. Audun Hugleiksson er den jÞlstringen og sunnfjordingen gjennom alle tider som har hatt mest politisk makt i Norge.
PÄ à lhus i JÞlster holdes hvert annet Är Hugleikssonspelet bygd pÄ et manus av Edvard Hoem, basert pÄ en bok av Anne Cecilie Kapstad. Kjente skuespillere som f.eks. BjÞrn Sundquist har deltatt i spelet.
rediger Litteratur
- Yngve NedrebĂž mfl. Audun Hugleiksson â frĂ„ kongens rĂ„d til galgen. Selja forlag, 2002
- Knut Helle. «Audun Hugleiksson». I: Norsk biografisk leksikon, bd 1. 2. utg. 1999 (Med fyldig litteraturliste)
rediger Eksterne lenker
- Baron Audun Hugleiksson frĂ„ JĂžlster â eit 700-Ă„rs minne
- Digitalarkivet: Audun Hugleiksson
- Teaterstykket â Audun Hugleiksson â Kongens Mann
- Folkevisa om Audun Hugleiksson (Nynorsk Wikipedia)
