- Arabisk har flere betydninger.
| Arabisk العربية al-'arabiyyah |
|
 |
|
| Brukt i | Algerie, Bahrain, De forente arabiske emirater, Egypt, Irak, Jemen, Jordan, Kuwait, Libanon, Libya, Marokko, Mauritania, Oman, Palestina, Qatar, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, Tunisia og Vest-Sahara. Er også liturgisk språk for islam. |
| Region | Den arabiske verden |
| Antall brukere | Ca 270 millioner (206 millioner i følge Ethnologue est. 1998); 323 millioner (antall mennesker i arabiske land, The World Factbook est. 2006), ekskludert arabiske minoriteter i andre land og flerspråklige personer. |
| Lingvistisk klassifikasjon | Afroasiatisk Semittisk Sentralt Arabisk |
| Skriftsystem | Det arabiske alfabetet |
| Offisiell status | |
|---|---|
| Offisielt i | Algerie, Bahrain, De forente arabiske emirater, Djibouti, Egypt, Eritrea, Irak, Israel, Jemen, Jordan, Komorene, Kuwait, Libanon, Libya, Marokko, Mauritania, Oman, Palestina, Qatar, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, Tsjad og Tunisia |
| Normert av | Egypt: Akademi for det arabiske språket |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | ar |
| ISO 639-2 | ara |
| ISO 639-3 | ara – arabisk (generisk) arb – standard arabisk Se varianter av arabisk for de individuelle kodene |
| Wikipedia på arabisk | |
Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere nok عربي, ʿarabī på standard arabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 300 millioner har arabisk som morsmål. Arabisk er også et liturgisk språk i Islam og Koranen er skrevet på arabisk.
Innhold |
rediger Klassifikasjon
Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært relatert med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvest-semittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk.
rediger Standard og dialekt
Arabisk bestÃ¥r av standard arabisk (MSA), ogsÃ¥ kalt fousha (اللغة العربية الÙصØÙ‰, al-luÄ¡atu l-Ê¿arabiyatu l-fuṣḥÄ) og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttaling: Ê¿arabiyatu l-qurÊ¿Äni). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om fousha og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. al-lahja). Det finnes og flere lokale talemÃ¥l eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel skandinaviske sprÃ¥k. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer ogsÃ¥ dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter.
Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et tillært språk. Ingen, eller svært få, lærer MSA som morsmål. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner.
Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden har mange brukere av språket begrenset eller liten kunnskap om MSA. For mange brukere er kunnskapen om dette språket bare passiv, de er i liten eller ingen grad i stand til selv å bruke språket i skrift eller tale.
rediger Geografisk utbredelse
Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. 99% av all arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så og si helt dominerende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk.
rediger Skriftsystem
Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. Alfabetet har 28 grunnleggende bokstaver. Alle konsonantene realiseres som vokaler, tre av dem kan også realiseres som vokaler. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå.
rediger Grammatikk
Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot.
Grammatisk er MSA et VSO-sprÃ¥k, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og sÃ¥ objektet, som i eksempelet á¸araba al-mâliku al-mâlikata (slo kongen dronningen). I dialektene er setningsoppbygningen derimot normalt SVO, altsÃ¥ som i norsk: (Egyptisk dialekt) ana sharabt al-'ahwe,"jeg drakk kaffe".
rediger Dialekter
MSA brukes ikke i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet kommer inn i bildet, den regionale arabisken, og denne varierer sterkt fra område til område. Vi kan dele opp talemålsarabisk i to hovedgrupper, vest- og østarabiske dialekter. De vestarabiske dialektene tales i hele Nord-Afrika med unntak av Egypt. De østarabiske dialektene anvendes i Midtøsten og Egypt. Talemålsarabisk skrives sjelden ned, med unntak av dialoger i for eksempel dramamanuskript. Den største og best forståtte arabiske dagligdagsarabisken er egyptiskarabisk. Denne er så allment forstått pga. egyptiske filmer og TV-serier. De vestarabiske dialektene er de som har de største variasjonene, og de som er mest påvirket av andre språk, som fransk, berbisk og andre språk. Kommunikasjon mellom vestarabiske og østarabiske dialekter er vanskeligere. Det har vært vanlig å se ned på dialektbruk i offentlige sammenhenger. Men de senere årene har dialekt også blitt vanligere i mer offisiell bruk. Dette varierer mellom regionene, men blant annet i Egypt og deler av Levanten er det i politiske sammenhenger vanlig å bruke dialekt med stort innslag av ord fra MSA. Dette er for eksempel svært utbredt i Libanon. Noen lingvister kaller dette for wusta, "mellom-fousha".
Arabisk er også det offisielle religiøse språket i Islam. Koranen er skrevet på klassisk arabisk, som også er kjent som koransk arabisk. Dette er språket de brukte i Hijaz for rundt 1400 år siden da Mohammed levde.
rediger Historie
I den arabiske språkhistorien deles utviklingen av det arabiske språket i to eller tre utviklingsfaser. al-jahiliyya (ignoransens periode) betegner språksituasjonen før Islam. al-arabiyyatu al-fuṣḥâ (Det klare arabiske språket) eller fuṣḥâ at-turâth er det klassiske arabiske språket, brukt i Koranen og Hadith og i skriftlig og formell arabisk i den tidlige islamske perioden. Språket var ikke standardisert før åpenbaringen av Koranen. Moderne arabisk blir av og til omtalt som et eget språkhistorisk stadie også i den arabiske språkforskningen, fuṣḥâ al-hadîth. Dette begrepet er tilsvarende det vestlige språkforskere kaller Modern Standard Arabic (moderne standard arabisk), eller forkortet til MSA.
Det er uenighet om hvorvidt det koranske språket tilsvarer talemålet til beduinene i Hijjaz-området under den islamske profeten Mohammeds levetid. Vestlige språkforskere vil hevde at Koranen lå nært en samtidig poetisk standard (høyspråk), mens det tradisjonelle islamske synet er at Koranen ble åpenbart slik stammene i Mekka snakket. Vi vet imidlertidig at det fantes dialektalske forskjeller mellom stammene i øst- og vest-arabia, noe som også kommer til syne i jahiliyya-litteraturen.
Under den islamske ekspansjonen spredte det arabiske språket seg til områder der arabisk tidligere ikke ble snakket. Gradvis erstattet arabisk lokale talemål, blant annet i Syria, Irak og Egypt og senere delvis i Nord-Afrika. De første arabiske dialektene skal ha oppstått i militærgarnisonene der de islamske hærene forskanset seg. Språket ble forenklet og tok opp i seg ord og uttrykk fra de loakle talemålene. Dette ser vi blant annet i Egypt, der mange ord og uttrykk på egyptisk dialekt er hentet fra det kotpiske språket.
Videre oppsto det etterhvert et skille mellom dialektene i byene og i nomadestammene. Dette skillet blir på arabisk kalt ḥâydari og biddawi ("sivilisasjonsspråk" og "beduinspråk"). Dialektene kan i mange situasjoner skille seg sterkt både syntaktisk og morfologisk fra standard arabisk. I dag mener enkelte språkforskere å se tendenser til at de arabiske dialektene nærmer seg hverandre på grunn av felles massemedia, blant annet film og satellitkanaler i den arabiske verden. Den egyptiske filmindustrien og musikk-kanalene er ofte siterte eksempler. Samtidig er mange av dialektene utenfor byene i nedgang på grunn av sterk urbanisering i de fleste områdene av den arabiske verden.