ï»ż

 

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for Ä oppnÄ en hÞyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med Ä forbedre den.

Adel er betegnelsen pÄ en samfunnsklasse som innehar sÊrskilte juridiske privilegier, til dels egen honorÊr tittel og (tidligere ofte) en viss grad av skattefrihet. Ordet kommer av tysk «edel, egentlig, uforfalsket». Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1500-tallet i Norden og er i norske kilder fÞrste gang belagt i 1513. NÄr begrepet brukes om tiden fÞr 1500-tallet refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati[1].

I Europeisk middelalder var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: De som sloss (adel), de som bad (geisligheten) og de som arbeidet (bĂžnder og/eller borgere). Dette samfunnssynet var den dominerende frem til Den franske revolusjon og nedfelte seg i (nesten) samtlige europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet.

En prinsipiell forutsetning for adels-institusjonen var synet om ulikhet for loven: Rettigheter og plikter var knyttet til hvilken sosialgruppe man tilhĂžrte, ikke til individet som menneske. Denne gruppetilhĂžrigheten gikk oftest i arv. Etter at Ă©n etter Ă©n stat innfĂžrte prinsippet om likhet for loven i lĂžpet av de siste 200 Ă„r, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til Ă„ bli en symbolsk/honorĂŠr tittel, i steden for Ă„ medfĂžre Ăžkonomiske privilegier.

Innhold

rediger Prinsipper for definisjon av adel

  • Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens vĂ„penskjold og segl ogsĂ„ ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.
  • Juridisk. SĂŠrrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til Ă„ opptre som dommer overfor bĂžnder pĂ„ eget gods.
  • Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militĂŠrtjeneste.


Adelskap er i Europa i prinsippet basert pÄ de saliske lover, slik at det kun nedarves gjennom agnatiske avstamning (sverdsiden), dvs. farssiden (enkelte unntak forekommer).

Norge, Finland, Danmark og Sverige tilhÞrer den tysk-nordiske kulturkrets, sÄledes at det er den tyske adelsrett og tysk skikk som er gjeldende her. Den tysk-nordiske adelsrett avviker fra for eksempel den franske, skotske, spanske og italienske pÄ noen omrÄder, blant annet ved at alle medlemmer av en slekt i prinsippet ansees som like og alle mannlige medlemmer arver adelskapet (kvinner fÞdt av adelsmann er adelige, men de fÞrer ikke adelskapet videre til sine barn) og eventuelle titler, med visse unntak for hÞyadelige slekter og for slekter adlet etter 1809 i Sverige og etter 1851 i Danmark.

I Storbritannia arver kun eldste sÞnn, eller i visse sÊrtilfeller ogsÄ datter, og kun etter farens dÞd, tittelen. Yngre barn har i de to hÞyeste adelsklassene Êrestitler som lord og lady, dÞtre endatil i de tre hÞyeste. Eldste sÞnn kan bruke farens lavere titler inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes ogsÄ i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sÞnnene konsekvent bruker farens territorialtitel, men en klasse lavere.

rediger Historie

Adelen har oppstÄtt ved at familiefedre opprettholdt kontroll over sÞnnene i huset etter at disse etablerte sine egne gÄrdsbruk pÄ farens omrÄde, eller grensende til farens omrÄde. Den sterkeste sÞnnen overtok denne rollen, oftest den eldste. Dette skapte storfamilier, eller smÄsamfunn. Dette ga ikke bare trygghet, altsÄ folk eller soldater til Ä beskytte dette smÄsamfunnet, men ogsÄ folk som kunne ta nytt land fra svakere grupper. I et omrÄde med flere smÄsamfunn ble den sterkeste familielederen omrÄdets leder, og nÄr omrÄdeledere fra befolkningsrike omrÄder kom for Ä fÄ penger eller skatter, hadde disse omrÄdene valget mellom Ä betale, og dermed fÄ vÊre i fred og var som oftest beskyttet, eller de mÄtte forsvare seg. Sjansen v ar da der for Ä bli drept eller sÄret, og angriperen kunne brannskatte flere smÄsamfunn ved Ä brenne ned alle hus som kunne brenne.

rediger Vikingtiden

I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at omrÄdene oftere fikk besÞk av omrÄdeledere fra omrÄder som lÄ langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet bÄttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en omrÄdeleder, med sÞnner, nevÞer, brÞdre, svogere og fettere Ä trekke seg raskt tilbake, om nÞdvendig. Dette bedret jo sjansene for overlevelse i slag, samt at disse bÄtene lastet mye. Disse omrÄdelederne ble etter hvert kalt herser. Etter Norges fÞrste rikssamling, da Harald HÄrfagre fikk alle landets herser til Ä anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye stÞrre grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nÄ ledere i de facto selvstendige smÄriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pÄgÄtt noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skottland og Frankland (Frankrike) Riket ble opplÞst da HÄrfagresÞnnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald HÄrfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok land pÄ Hjaltland (Shetland), FÊrÞyar, Island, GrÞnland, Helluland og Vinland. Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valg pÄ ting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhÞyhet over et omrÄde eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham , og dessuten medfÞrte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne ble kalt hÄndfestning.

Var en konge valgt pÄ et ting, ble han lettere valgt pÄ neste, da jo hersene visste at han hadde avtale med hersene pÄ det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For Ä slÄ tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene mÄtte stille med soldater i et slikt omrÄde, til forskjell fra det tidligere systemet med at vÄpenfÞre menn stilte ved tinget. Etterhvert ble avtaler og sedvaner som regulerte ofte forekommende problemer nedskrevet, det ble kalt lover. Kongen benyttet nÄ sin kongeverdighet til Ä innsette sysselmenn, lendmenn og til slutt jarler. Ofte var det herser eller folk fra hersefamilier som fikk disse embedene.

rediger Middelalderen

PÄ 1200-tallet fÄr vi den fÞrste hertugtittelen i Norge. Den skulle erstatte jarletittelen. Kongen hadde en del lendmenn og andre stormenn i sitt riksrÄd, disse skulle utgjÞre stammen til det vi kan kalle den norske hÞyadelen. Resterende ledere i landdistriktene kan man kalle landadelen. Leidangsforsvaret hadde utspilt sin rolle , og en ny type dugnadsforsvar oppstod, et forsvar til hest med full rustning. De som ikke kunne stille mÄtte betale erstatning eller skatt. PÄ samme tid oppnÄdde kirken i Norge skattefrihet, og kirkelige embeder ble lukrative da kirken hadde begynt med sin kirkeskatt pÄ 10%, tienden. Man kan altsÄ pÄ 1200-tallet se en fullt utviklet adel (som dog ikke betegnet seg selv som adel). For Ä tilhÞre adelen mÄtte man ogsÄ ha et levesett som betinget at man ikke arbeidet manuelt, eller som kjÞpmann. Renter var forbudt, sÄ formuen mÄtte vedlikeholdes med jordbruk, skatt pÄ underlydende eller krigstokt. Etterhvert ble tingene avlÞst av herredager, og da kan man si at de som mÞtte der tilhÞrte hÞyadelen, men det kunne vÊre ulikt hvem som mÞtte, sÄ det var andre enn de som mÞtte der ogsÄ. Norge hadde gÄtt fra Ä vÊre valgrike til arverike, til forskjell fra Danmark og Sverige som fortsatt var valgriker.

Etter at Svartedauen kom til Norge i 1349, ble adelen muligens rammet hardere enn andre grupper, uansett sÄ var mannefallet sÄ stort at store deler av adelen ikke lyktes Ä holde sine gÄrder i fullt bruk. Svartedauden fÞrte ogsÄ til et drastisk fall i adelens inntekter, det sÄkalte landskyldfallet. Mange norske adelsslekter var ikke lenger rike og sank ned i bondestanden. Under mÞtet i Kalmar der dronning Margrete ble valgt til de tre rikenes husbond og regent, var de norske stormennene fravÊrende. At det norske riksrÄdet ble avskaffet pÄ 1500-tallet spilte mindre rolle, Norge hadde til forskjell fra Sverige og Danmark ikke noe forbud mot at utenlandske adelsmenn giftet seg inn i norske slekter og overtok setegÄrdene, derfor var det mest dansker og tyskere i rÄdet allikevel.

rediger Dansketiden

Det hadde utviklet seg en skikk der kongen kunne utnevne riddere i sine egne ordener, (Elefantorden i unionsriket Norge-Sverige-Danmark), og gi skattefrihet (frelse) uten krav om hest og rustning. Dette var vel ment som belÞnning for ulike tjenester. Etterhvert mente man at kongen kunne adle hvem som helst, og at de hadde rett til Ä mÞte sammen med andre herrer. Den gamle adelen fikk da ofte titler som baroner og grever. Adelen fremstod som en samlet stand av kongens nÄde.

Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-Þkonomiske makt gjennom danehof, riksrÄd og hÄndfestninger frem til eneveldet ble innfÞrt i 1660, hvoretter adelen blott ble en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det oprrettet en ny hÞyadel av lensgrever og lensbaroner.

Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan fÞres tilbake til middelalderen. I Danmark-Norge regnes den adelen som kjennes fra fÞr reformasjonen som uradel. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i RiksrÄdet som en del av hÞyadelen, uansett om den er betitlet.

PÄ 1600-tallet ble det hevdet at adelig var den som hadde samtlige oldeforeldre som hadde levd som adelige (rikdom uten kjöpmannskap eller tyveri), de som hadde far eller farfar som var eller hadde vÊrt riksrÄd eller de som hadde kongelig brev pÄ adelsskapet. De fleste norske adelsslekter var dÞde ut omkring 1500, mange ble rammet av Svartedauen i 1349-1350. Allikevel har vi i Norge en hÄndfull adelsslekter, for det meste danske. Ellers finnes en rekke slekter av tysk opprinnelse som gjÞr krav pÄ adelskap, dessuten noen franske, foruten innflyttede svenske og svensk-finske slekter. Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes 148 nÄlevende adelsslekter. Utover dette finnes det 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.

rediger Nyere tid

I Norge forbÞd Grunnloven av 17. mai 1814 opprettelse av adelstitler, stamhus, fideikommisjoner og andre titler som ikke var knyttet til embedet. Adelens offisielle posisjon, i form av privilegier og anerkjennelse av deres titler, ble opphevet i Adelsloven av 1821. De betitlede beholdt den norske anerkjennelsen av sine titler til de dÞde. Siden sÄ godt som alle norske adelige er utenlandske, fortrinnsvis danske, adelsmenn, endret den norske adelsloven ikke noe pÄ deres adelskaps offisielle stilling i det landet de hadde mottatt det. I Danmark ble adelens privilegier opphevet i 5. juni grunnloven i 1849; i 1919 blev lenene fri eiendom.

I Storbritannia forveksles adelen ofte med the Peerage, men dette er den politisk-juridiske adel og en del dommere og geistlige. Adelen omfatter ogsÄ den politisk-juridiske adels familier, riddere (knights), baronetter og landadel (gentry). Noen av disse har titler som Lord, Lady og Sir.

De aller fleste adelige er ubetitlede. I Danmark-Norge fĂžrte den nye hĂžyadel etter eneveldets innfĂžrelse titler som baron, lensbaron, greve og lensgreve. I Norge fantes grevskapene Laurvigen, Jarlsberg og baroniet Rosendal.

Disse utgjorde sammen med den gamle riksrÄdadelen, dvs. de mest betydningsfulle gamle adelsslekter, som satt i RiksrÄdet, hÞyadelen. En jarl var i Norge kongens stedfortreder, og den danske kong Knut tok denne titel med seg til England i 1028. Den ble erstattet med baron av Vilhelm Erobreren , helt til den ble gjenninnfÞrt pÄ 13-hundredetallet som tittelen earl, senere kom vicomte i mellom.

rediger HĂžyadelige titler

Norsk Dansk Tysk Svensk Italiensk Fransk Engelsk Nederlandsk Finsk Skotsk-engelsk
Fyrste Fyrste FĂŒrst
(ogsÄ Prinz
[-essin])		 Furste Principe Prince Prince Prins Ruhtinas Prince
Hertug,tidl. jarl Hertug Herzog Hertig Duca Duc Duke Hertog Herttua Duke
Marki Markis (ogsÄ Markgreve) Markgraf Markis Marchese Marquis Marquess Markgraaf Markiisi Marquess
Greve Greve Graf Greve Conte Comte Earl
(Utenfor
UK:Count, brukt pÄ utenlandske grever)		 Graaf Kreivi Earl
Vicomte Intet
tilsvarende		 Burggraf Intet
tilsvarende		 Visconte Vicomte Viscount Burggraaf Intet
tilsvarende		 Viscount
Baron
(friherre)		 Baron
(friherre)		 Freiherr
(Baron)		 Friherre
(I tiltale: baron)		 Barone Baron Baron Baron Vapaaherra
I tiltale:
Paroni		 Lord (of
Parliament)

rediger Lavadelige titler

Norsk Dansk Tysk Svensk Italiensk Fransk Engelsk Nederlandsk Finsk
Ridder Ridder Ritter Riddare Cavaliere Chevalier Knight Ridder Ritari
VĂŠpner VĂŠbner ? VĂ€pnare Scutare  ? Esquire  ? Asemies, mojl. "knaappi"

I Storbritannia tiltales en knight Sir, og tituleres dette i i brev og tale. For eksempel: Sir John. Dette er uavhengig om han er knight bachelor (uten ordenstilknytning), eller om han er knight commander eller knight Grand Cross i en britisk orden.Tilsvarende for kvinner er Dame. Baronet er en britisk spesialitet, denne tituleres som en knight, men rangerer hÞyere enn alle knights. Og titelen er arvelig pÄ mannsiden. I Skottland er en baron lavadelig, og tituleres laird, om han ikke har en annen tittel. Han kommer etter en knight i rang.

rediger Kvinners titler

Adelskap arves kun gjennom ens egen slekt, og altsÄ ikke gjennom kognatisk avstamning. Kvinner som tilhÞrer betitlede adelsslekter fÄr ofte titler ved fÞdselen. De beholder disse til de eventuelt gifter seg, mens deres egne barns eventuelle adelige status og titel vil vÊre avhengig av barnets far. En kvinne kan, i motsetning til menn, gifte seg til adelskap (fordi slektstilhÞrigheten og dermed adelskapet fÞlger mannen). I Tyskland kalles en fyrstes hustru fyrstinne. Fyrstens dÞtre kalles derimot prinsesser. I Danmark kalles en greves hustru grevinne. En greves dÞtre kalles derimot komtesser. En barons dÞtre kalles baronesser. Enkelte grevelige slekter har sitt adelspatent fastsatt slik at kun slektens hovedmann er greve, yngre medlemmer av slekten baroner. Kvinner som ikke selv er dÞtre av en greve, men av et yngre medlem av slekten (en baron) kalles baronesser. En barons hustru kalles ogsÄ baronesse. I Tyskland benytter baroners hustruer tittelen Baronin, for friherrers hustruer Freifrau. DÞtrene kalles Baronesse eller Freiherrin.

rediger Adelen idag

rediger Danmark

De danske titler lensgreve og lensbaron kan ikke uten videre innordnes i dette systemet. Titlene betyr at innehaveren har fÄtt tildelt et len av kongen, i motsetning til de som kun er titulÊre grever eller baroner. I Danmark er adelen ikke avskaffet, bare dens forretigheter i 1849, sÄ titlene er det eneste som finnes. I Danmark bruker greves dÞtre titelen komtesse.

rediger Spania

Spanske titler kan vÊre av Kastilja, Katalonia, hele Kongeriket eller Grandee av 1., 2. eller 3.klasse. Disse Grandeer kan vÊre ubetitlet, og en ubetitlet Grandee er alltid av hÞyere rang enn en kastiliansk, katalonsk, eller adelsmann av kongeriket , selv om denne skulle vÊre hertug. Dette gjelder uansett klasse pÄ Grandeen. Riddere kalles i Spania hidalgos.

rediger Italia

I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, Siciliansk adelskap. Disse titlene er nÄ en del av navnet.

rediger Tyskland og Østerrike

I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nÄ en del av etternavnet i Tyskland og fullstandig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og hÞyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, ogsÄ i Østerrike.

rediger Frankrike

I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: lÂŽancient regime, og Regime Napoleon.

rediger Benelux-landene

I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.

rediger Sverige

I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). SĂ„ adelens status er lik den i Danmark fra 1.juli 2003.

rediger Norge

I Norge ble adlingen avskaffet i 1814, mens alle sĂŠrrettigheter (privilegier) og titler ble opphevet av Stortinget i 1821. Likevel kunne de personer som da hadde tittel, beholde disse i sin levetid dersom de Ăžnsket det - i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel.

Visse sÊrregler har vi imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av Stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en sÊrlov av 4.7.1927 nr 11 (arvefÞlgen), samt i skatteloven av 26.3.1999 nr 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.

rediger Finland

I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forretighetene ophevet samme Ă„r. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.

Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag pÄ tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det Kongelige Hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.

rediger Publikasjoner

Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), som er den beste kilde til dansk-norske adelsslekter. Det finnes ellers et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nÄvÊrende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. OgsÄ Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.

rediger Referanser

  1. ^ Moseng, Ole G. et al.: Norsk Historie 750-1537 Aschehoug 1999 ISBN 978-82-518-3739-2 s.364

rediger Eksterne sider

rediger Se ogsÄ